Kommentar

Menneskers ulikhet er uutryddelig. De som tror noe annet, har ofte endt opp med forbrytelser. Foto: Steen Raaschou

Få ting er viktigere innen samfunnstenkningen enn å forstå forholdet mellom likheter og forskjeller. Hva er likt, og hva ikke? Hvilke forskjeller er trivielle, hvilke er betydningsfulle? Når reflekterer de sistnevnte en uutholdelig menneskeskapt urettferdighet i stedet for noen av de mange ulikheter biologien er full av, og som vi bare må finne oss i? Helt til sist: Kan det være så at vi i dag er kommet til et punkt i historien der prinsippet om likebehandling ikke lenger sees som selvsagt, men der flere og flere isteden åpent erklærer, på selvbevisst kamerat Napoleon-maner, at vi som tilhører akkurat min gruppe, vi er likere enn andre og må følgelig behandles annerledes og bedre enn de øvrige dyrene?

En av de flotteste politiske appellene jeg kjenner til, stod borgerrettsforkjemperen Martin Luther King for med sin berømte «I Have a Dream»-tale. Etter sigende gikk den store oratoren utenom manuskriptet da han, påskyndet av ingen ringere enn sangerinnen Mahalia Jackson, delte med tusenvis begeistrede tilhørere drømmen om at hans to små døtre en gang ville bli «judged by the quality of their character, not by the color of their skin». Vakrere og mer personlig kan et slikt etisk krav ikke uttrykkes. 

For flere og flere rettenkende mennesker i siviliserte land ble det etter hvert åpenbart at ingen grupper av mennesker måtte forhåndsdømmes på grunn av forhold de selv ikke hadde kontroll over. Under borgerrettsbevegelsens stjernetid på 50- og 60-tallet fjernet USA seg fra institusjonalisert rasisme til et grunnsyn om at alle skal ha like muligheter; dette ble et spørsmål om etisk anstendighet som i den nye tid hadde bare ett svar: Forskjellsbehandling på grunnlag av rase er uakseptabelt innen et samfunn som bygger på demokratiske prinsipper, ferdig snakka. Hvordan ser idealet ut i dag?

Ganske annerledes, og endringene har dessverre ikke alltid, eller ens oftest, medført noen forbedring. Fokus er nemlig flyttet fra det meget berettigede kravet om like muligheter over til at også like resultater forlanges i ulike gruppesammenligninger, og dét selv om gruppemedlemmenes forutsetninger eller anstrengelser ikke er de samme, noe vi straks skal komme tilbake til. I og med denne glidningen er det i flere sammenhenger skapt en ublu neorasisme basert på en påstått historisk rangordning av lidelse: Vi som tilhører vår gruppe, vi (eller i hvert fall våre forfedre) har lidd så mye, og det var deres (forfedres) skyld, så derfor skal vi nå og fremover herske over / ha det bedre enn dere andre!

Klarest ser man dette innen åpent militante revolusjonære bevegelser for afroamerikanere – NFAC-gruppen er et riktig «classy» eksempel med sitt krav om en egen svart stat og et selvvalgt navn som i beste fall fremstår som informativt –, men grenseflaten mot langt mer kjente «Black Lives Matter» er i beste fall utydelig. Tenk bare rolig over følgende et halvminutt: Hvordan er det mulig at en parole som «All Lives Matter» kan bli ansett som kontroversiell, endog høyreekstrem, i et samfunn bestående av etisk reflekterte mennesker? Men slik er det blitt i USA og andre land, også Norge, som befinner seg i supermaktens politisk-etiske skygge, og da er ikke overgangen til kamprop som «Kill the pigs!» (pig = purken) og «Kill whitey!» langt unna. Ikke bare hører man slikt gatespråk brukt av de såkalt fredelige demonstrantene som herjer amerikanske storbyer, men det guteres langt inn i den politiske og intellektuelle venstresidens fineste salonger. Voldspøbelen er venstreelitens urbane kamptropper; slik har det lenge vært. Og merk vel: Det er ikke disse som blir tiltalt og dømt for «hatefull tale».

Jeg ønsker å være krystallklar på følgende: Denne typen nyrasisme har logisk sett intet som helst å gjøre med spørsmålet om hvorvidt systematiske etniske forskjeller finnes mellom mennesker tilhørende ulike kontinentgrupper eller raser, ei heller med hva slike forskjeller eventuelt måtte bestå i. Det sistnevnte representerer en biologisk «utfordring», et tema som kun kan belyses adekvat gjennom relevant forskning. Uansett hva man da måtte komme frem til, så kan og skal ikke resultatet betinge annen oppførsel fra en stats eller andre maktorganers side overfor befolkningen enn følgende: Alle borgere skal ha like muligheter, de skal bedømmes «by the quality of their character, not the color of their skin» eller andre gruppekarakteristika av biologisk, sosial, politisk eller annen natur. Dette var vettugt folk av de fleste politiske avskygninger enige om inntil helt nylig. Skjevt smilende velger jeg å trekke frem et berømt utsagn av Preussens Bismarck, en herre som slett ikke er kjent som noen skapliberaler, som historisk bevis: «Über die Judenfrage sage ich nur vier Worte», sa jernkansleren: «Gleice Rechte, gleiche Pflichten!» Bedømmelse av egnethet skal utelukkende foregå på individnivå, ikke på gruppenivå. Gjør man det annerledes, så begår man en etisk feil som også kommer til å medføre svært uheldige praktiske konsekvenser etter hvert.

Selv om vi har fått disse grove tilløpene til «omvendt rasisme» også i Norge nå, så er det en annen form for misforstått likhetstenkning som hos oss har vært mer besværlig politisk så vel som logisk. Det som ofte skjer i mann–kvinne-sammenligninger og på flere andre områder, er igjen at man ikke klarer å skjelne mellom like muligheter og like resultater, og da blir det lite mer enn kokt kål igjen av hele tankeprosessen. For atter en gang: Biologien er ikke rettferdig. Vi har alle fra naturens side ulike forutsetninger. Ikke alle klarer alt, og ikke alle vil det samme. Det er like lite en ulykke om flertallet sykepleiere er kvinner som om flertallet bilmekanikere er menn. Intet annet betyr noe for oss alminnelige borgere, kvinner som menn, enn at både syke mennesker og ditto biler tas hånd om på beste vis av fagfolk innen de nevnte profesjonene. At man fra progressivt hold i vår tid a priori utelukker harde biologiske forskjeller som årsak til svært mye av variasjonen innen menneskelig adferd, inklusive ulike valg av utdanning og yrke, er først og fremst det man med små ord kan kalle litt pussig. Den tid vil komme da man vil se tilbake på postmodernismens velmaktsdager med hoderisting samtidig som det går en ubehagelig frysning nedover ryggen: Tenkte de virkelig slik på den tiden, mente de virkelig dette på alvor? Slike omvurderinger av tidstypiske «sannheter» har skjedd før og vil skje igjen.

La meg avslutningsvis bryte vanlige komposisjonsregler og gjengi en konkret liten historie i stedet for en generalisert konklusjon, nemlig om da unge Mimisbrunnr ble synstestet, sånn omtrent i sjetteklasse. Jeg feilet grovt på tolkningen av Ishihara-tavlene som ble brukt til å avsløre fargeblindhet. Der og da ble jeg for alltid fradømt muligheten til å ha dekkstjeneste på skip og en del lignende yrker der man, i tillegg til mye annet, også må kunne skjelne rødt fra grønt signal raskt og pålitelig. Kjennelsen var inappellabel. Rettferdig var det ikke, men så har da heller ikke – påpekt nå for ørtende gang – rettferdighet noen plass innen biologien. Og enten vi liker det eller ei, så er faktisk mennesker biologiske vesener først og fremst, samme hvor mange underlige meninger og forestillinger vi tilegner oss opp gjennom livet. 

Den utmerkede praktiske filosofen (jeg vet, han hadde også andre yrker …) John Wayne sa det på følgende vis: «You play the cards you’re dealt!». I noen sammenhenger er det rimelig å klage over «hånden» vi har fått utdelt, men andre ganger blir det bare tåpelig. Fremfor alt må vi slutte å late som at bare fordi vi synes noe burde være på en bestemt måte,er det også slik. Tankefeil, benektelse og forstillelse er intet egnet fundament å bygge på.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også