At folk flest ikke skjønner samtidskunsten er forståelig. En medstudent fra akademitiden forklarte det slik: «Kunst er det du ikke forstår, for hvis du forsto det, ja så var det ingen kunst.» Fra hans side var det både en vits og en erfaring av at kunstfeltet hadde gått helt av hengslene, og spesielt hva angikk vurderingen av det kunstneriske. Allikevel spretter det opp enkelte «stjerner» i kunstmarkedet som beundres og omsetter sine verk hinsides faglig tyngde. I slike tilfeller er ikke bare kunsten uforståelig, men også hvorfor noen får stjernestatus.

Ida Ekblad er en samtidskunstner som gradvis har skilt seg ut og blitt internasjonal kunstkjendis. I sommer har hun en stor mønstring i Kunstnernes Hus. Hovedsakelig bestående av malerier, men også et utvalg jernstøpte skulpturer med utgangspunkt i gamle etasjeovner. Kunstneren er ettertraktet av utenlandske gallerier med høy prestisje og salget går så det suser. Ser vi på hennes produksjon i tilbakeblikk er det lite som tyder på at verkene har hatt imponerende kvaliteter. Ida Ekblad har stort sett gnagd på kunsthistoriske forbilder, særlig dadaisme og readymade-strategier med vekten på jernskrap og tilfeldige bruksgjenstander, uten at det ga noe originalt utbytte.

Hennes malerier nå i Kunstnernes Hus har fått et mer konsentrert særpreg. De er fortsatt nonfigurative, men fargebruken og penselføringen er gitt en heftigere uttrykkskarakter. Det mest iøynefallende er de sterke og friske fargene som sprer seg på billedflaten uten noen tematisk eller formal orden. Enkelte ganger dukker det opp et fragmentert figurelement, men den visuelle helheten bestemmes primært av uorganiserte farge-felter som rent tilfeldig blir stoppet av en rammekant.

Det er denne heftige fargebruken som gir maleriene en visuell trøkk, samt en taktil og relieffpreget penselføring som avgrenser fargefeltene. Kunstnerisk sett gir dette maleriet et magert estetisk utbytte, men det er denne koloristiske tivolieffekten som tiltaler kunstekspertene og trigger kjøperne. Her trenger man ikke å tenke over hva man ser, hvilket synes å være kriteriet på at kunsten må være uforståelig og markedsføres uten intellektuelle mothaker. Slik sett er mønstringen nokså endimensjonal og visuelt ensporet.

Dette er da heller ikke bilder til hjemmekos i OBOS-leiligheter, men investeringsobjekter for overfladiske kunstsamlere. Mer substansielle kunne derimot Ekblads moderniserte etasjeovner i støpejern ha vært om hun hadde fulgt opp den gamle ovn-strukturens form og varmefunksjon. Kunstneren har i stedet bare drodlet fritt og intetsigende på ledige flater og dører, med det samme svarte støpejernet som dekormaterial. Tenk å ha tilgang på et så spesielt og varmegivende symbolobjekt uten å tilføre det et eneste utdypende motiv- og meningselement. Utrolig!

Kunstnernes Hus:
Ida Ekblad, malerier og skulpturer
Varer fra 4/6-21 til 8/8-21

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.