The Last Judgement 1853 John Martin 1789-1854 Bequeathed by Charlotte Frank in memory of her husband Robert Frank 1974  Tate gallery.

Gjennom menneskenes lange historie har de ulike epoker og kulturer operert med en traurig endetid, om en dommedag hvor alt liv på kloden blir utslettet. Noen har endog vært så sterke i troen at de har satt en dato for undergangen, men måtte forlenge fristen da spådommene ikke slo til. De var nok i god tro, som de fleste i førmoderne tid. Selv om dommedagen måtte utsettes, skyldtes det vel bare at den store dommer i universet også hadde andre planeter å holde styr på.

Det skjønner nok de fleste som har mye å styre med, i særdeleshet dagens politikere, som har påtatt seg Vårherres dommedagsprosjekt slik at det kan avsluttes på en etisk, verdig og lukrativ måte. Ja, det koster så klart å få hele verden til å marsjere i takt mot en avvikling av fremskrittet. For 50 år siden var det ingen som tvilte på fremskrittet, og avgjort ikke på venstresiden, som hadde en rosenrød utopi å navigere etter. Den gang var historien i stadig utvikling og opplysningsprosjektet viste vei, mens Maos ansikt som den evig oppgående sol ble helgenforklart i marxisten Anders Kiærs silketrykk.

Nei den gang var det ingen mørke skyer i horisonten, klimaet var stabilt og fremskrittet gikk på skinner. Først da den postmoderne tenkningen på 80-tallet endret tankeklimaet ble utsiktene diffuse og bekymringsfulle. Fornuften var ikke lenger ved sine fulle fem og fremskrittet hadde forsvunnet opp i ozonlaget. De rosenrøde utopiene ble mer og mer fargeløse og dystre, men gjenoppsto ganske raskt som grønne dystopier med samme totalitære ambisjoner. Nå skulle verden gå baklengs inn i undergangen.

Det begynte så smått på 80-tallet med ozon-hullet på Nordpolen og freongassene som spiste opp molekylene i den blå ozongassen. Uten ozongassen som beskyttende lag ville kloden tørke ut og menneskene bli stekt på solrike dager. Internasjonale avtaler ble laget for å stoppe utslipp og produksjon av freongasser. Det viste seg å hjelpe, men et par tiår senere var målingene illevarslende. På det tidspunkt var den globale oppvarmingens helvetesvisjoner blitt så dominerende i medier og offentlig debatt at det ikke var plass for et skarve ozon-hull.

Fra 90-tallet og fremover ble den globale oppvarmingen et hovedtema i samfunnsdebatten. Fremskrittet og de utopiske drømmene forsvant i en giftiggrønn tåke og ble erstattet av dystopiske endetidsvisjoner. I stedet fikk vi et vrengebilde av 70-tallets fremtidslengsel og utviklingsoptimisme, som i sin dystre appell har fått politikerne til å tappe oljefondet i samme takt som oljebrønnene går tomme. De vil jo at folk skal overleve, selv om de i fremtiden ikke får noe å leve av. Vi må alle nå omstille oss til et liv før død og dommedag som gjør at hele kloden går på sparebluss.

Troen på fremskritt og en verden i stadig utvikling har fått et skikkelig skudd for baugen. Skuta bærer ikke lenger, den er for tungt lastet. Det var greit på Noas tid under syndefloden, nå er det overfloden som tar livet av oss, og det helt uten at Vårherre har sendt oss en melding. Nei, nå blir vi varslet av vitenskapsmenn som iherdig forsker på undergangen, og alle de andre i dette endetidsprosjektet da, som tjener fett på å klekke ut bærekraftige løsninger for det store tilbaketoget fra sivilisasjonen.

Det var enklere å leve i tidligere tider, da kom dommedagen plutselig og utslettet hele kloden. I følge den tids religiøse overbygning ble de onde straffet og de gode opphøyet til herligheten. Det lå altså et håp i dommedagstruslene, en fremtidslengsel. Livet kunne overleve. Slik er det ikke i dagens undergangstro, alle må nå stå sammen og jobbe for et minste felles multiplum og øse ut av overfloden slik at skuta ikke synker. Men vi vet jo ikke om det bærer, heller ikke om vitenskapen har rett, de opererer bare med en hypotetisk sannsynlighet og er ingen allvitende Vårherre.

Fremtidsutsiktene er altså like usikre i vitenskapen som i den religiøse troen. Allikevel opptrer forskerne som allvitende profeter i et hypotetisk kunnskapsregime. Her finnes det ikke tvil om at fremskrittet må tilbakestilles og overfloden fordeles slik at alle mennesker i solidaritet må leve på vann og brød. Hadde det enda vært vin og brød, så kunne kanskje bespisningen fått et snev av sakral høytid, men slike minnelser om et hellig måltid er selvsagt kjetteri i et dystopisk perspektiv, slik det også var i det utopisk røde.

Når hele den vestlige verden har hengt seg fast i dette dommedagsprosjektet så er det selvsagt av flere grunner. Folk trenger noe å tro på etter Guds død og venstresidens utopiske sammenbrudd. Noe annet enn undergangsmotivet er da heller ikke å finne på dagens ideologiske meny. Alle politiske partier på Stortinget har mer eller mindre justert kursen mot en avvikling av den globale oppvarmingen, men den må allikevel være bærekraftig og lønnsom på sikt.

Nei, nå er det ikke mye igjen av den sunne fornuften og frie tenkningen. Dommedagstroen har kommet for å bli. Vi må vende oss til at de vitenskapelige dommedagsprofetene og globale klimavokterne vil komme til å skremme vettet av barn og voksne i overskuelig fremtid. Utsiktene er dystre, enten man ser fremover mot en glovarm dommedag, eller i retning av en dystopisk livsform med et moralistisk og autoritært MDG ved samfunns-roret.

Her må vi ikke glemme at historien gjerne forteller oss at falske profeter og moralistiske maktmennesker kommer og går. De lever ikke evig, men sirkulerer på saldoen som oss andre dødelige. Når den globale dommedagen omsider har fått tømt statskassen og fratatt borgerne både livslyst og kjøttbehov, vil nok næringsvettet og fornuften komme på skinner igjen. Da vil også solen etter hvert skinne som den alltid har gjort.

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.