Kommentar

Kværnerbyen i Oslo. Foto: Audun Braastad/Scanpix

OBOS-bladet er magasinet til Oslo Bolig- og Sparelag, som er landets største boligbyggelag med 43 milliarder på bok, og formål om å «bygge boliger og gi folk fordeler de ikke kan få på egenhånd». Dette pleide å være et medlemsmagasin med tips om innredning, oppussing og livet i boligblokk. Nå er det et salgsmagasin for grønne boligprospekter, med tidsriktig MdG politikk fra første til siste side. Og alt handler naturligvis om klima.

Utgaven fra juni 2020, skiller seg ikke ut på noen måte, og man vet hvor det bærer hen når undertittelen på forsiden er «Vi planlegger byene våre nå, for en fremtid vi ikke kjenner». Problemet er nemlig at det ikke lenger finnes byplanlegging i Oslo – og det er antagelig symptomatisk for all «byutvikling» Norge rundt:

Politikere har abdisert fra byutviklingen

Byutviklingen er overtatt av kommersielle eiendomsselskaper som bygger betongblokker så tett og høyt de bare kan, overalt hvor de kan kjøpe opp en tomt. Og har de først fått tak i en tomt, overbyr de på eiendommer rundt, for å kunne bygge noe enda større og styggere. Nå er det ikke plass til en kloss til i det absurde Bjørvika, eller på Hasle-Løren. Men Økern står for tur. Det er som en kreftsvulst – og dette rammer ikke bare Oslo.

Unnskyldningen for å ødelegge byer på denne måten, er naturligvis grønt bullshit opp og i mente. De skal skape en «ny fremtid». Men i virkeligheten skaper de bare 60-tallets bomaskiner av betong, i arkitekturen kjent som «brutalismen». Å pakke mennesker tett i tett sammen i glass og betong, er ikke fremtiden. Det er fortiden, og det burde alle ha fått med seg. Dessverre styres Oslo av unge, grønne fanatikere som er hinsides både erfaring og selvkritikk.

Denne «byutviklingen» er ikke frivillig: Poenget til både Obos og grønne politikere, er at vi ikke har noe valg. Vi ødelegge byene med betongklosser – fordi i fremtiden skal hele verden bo her, og klimakrisen truer oss med dommedag. Klimapolitikk kan  brukes av alle til alt:  Ødelegge naturen med vindkraft, i bytte for profitt. Eller ødelegge byrommet med ekstrem fortetting i bytte for profitt. Same shit. Go green!

Prosjekter selges inn med glansbiler, NewSpeak og PR-triks 

Utbyggere selger inn sine gigantomaniske prosjekter med luftige tegninger hvor lys, luft, lykke, plass, urbanitet og bilfri fremtid lyser mot deg. Virkeligheten ender som betongblokk-helvetet i Kværnerbyen eller Hasle, hvor gatene er så trange at lyset ikke slipper til, flyttebilen din får parkeringbot, og sykkel viser seg å fungere heller dårlig i iskalde oppoverbakke-Oslo.

Dette er ikke fremtiden. Det er dritt. Det er brutalismen fra 70-tallet all over again, bare at denne gangen skal du ikke få friheten ved å ha egen bil. Du skal ha ufriheten fra Maos Kina i 1960.

Isabel Ruiz Lopez er «arkitekt og urbanist i Grape Architects» og er en typisk representant for alt dette tidsriktige tøvet som har smittet byer over hele Norge. I Obosbladet skriver hun i artikkelen «Den Sosiale Byen» følgende:

– Bokvalitet handler ikke bare om bebyggelsen i seg selv, men også den sosiale dimensjonen. Det handler om identitet, mangfold og fellesskap, og å tilrettelegge for dette i planleggingen av byområder.

Nei det gjør ikke det, Ms Lopez. Det er helt feil

Vi er alle unike mennesker, med full rett til å gi komplett, blanke f… i naboer og alle menneskene som myldrer rundt i en by, og heller fokusere på slekt, venner, nære og kjære. De fleste mennesker ønsker nemlig ikke bli venner med alle, og klarer ikke å like alt og alle. Det er ingen naturlig adferd for mennesket. Det er kommunistenes drøm for mennesket.

De fleste ønsker å være tett knyttet til noe smått. Til noen få man virkelig kan stole på i tykt og tynt, og så kan man gjerne være på hils med alle de andre, som har sitt privatliv og sine nettverk. Det er sånn de fleste normale mennesker fungerer.

Dette er ikke så vanskelig å få til på bygda eller i tettsteder med mye plass og lite folk, så innflytterne som styrer Oslo er kanskje ikke så bevisst på hvor viktig privatliv er? Men for oss som virkelig kan byen, hvor det myldrer av folk overalt, og du kan høre «fellesskapet» konstant gjennom veggen, gulvet og taket, så blir den private bobla veldig, veldig viktig.

Jo større by, desto viktigere blir privatlivet 

Private sfærer, avstand, privatliv, fortrolighet, distanse blir faktisk viktigere og viktigere, jo tettere vi klemmes sammen, og det gjelder ikke minst mennesker med den norske folkesjela – som riktignok er ganske kollektiv og dugnadsbasert, men likevel forunderlig distansert og privat. Det finnes uskrevne regler i en boligblokk. Den viktigste er å ikke trenge seg på. Respektere hverandre.

Det snakkes mye og bekymret om at «folk ikke kjenner hverandre» i boligblokker. De fleste som snakker om det, har aldri bodd i en. Når man ufrivillig er stuet tett sammen i boligblokker, (fordi det er de billigste leilighetene) innser man fort hvor forskjellige folk er, og at man føler null behov for å pleie omgang med alt og alle. Tvert om faktisk.

I hodet på sosialister skaper denne individualismen en mentalt kortslutning. Folk skal ikke få lov til å oppføre seg sånn. De skal være en del av noe større, enten de vil eller ikke, og derfor er «de grønne» kommunistene så manisk opptatt av å bygge «byrom» hvor folk kan «møtes». Sånn snakker folk som hverken forstår Oslo, nordmenn eller norsk kultur.

Norske byer trenger ingen grønn revolusjon. De fungerte helt fint uten

Oslo var stappfull av byliv, byrom og grønne verdier lenge før «de grønne» kom. Oslo trengte ikke noen grønn revolusjon basert på klimahysteriet. Oslo trengte ikke noe «sykkelprosjekt», for den iskalde oppoverbakkebyen min blir aldri en sykkelby. Planen er absurd. Oslo var pent, rent, vennlig, inkluderende, raust og grønt fra før, og de som kunne sykle, de syklet. Men bevares: Dette er ikke landsbygda der innflytterne kommer fra. Oslo er en by, og ikke en rekreasjonssone for hippier. Byer har lyd, lys, rytme, støy, aktivitet, trafikk og byliv døgnet rundt. Hvis man ikke liker det, så flytt til hjembygda – og bli der.

Det Oslo trengte var erfarne og voksne politikere, med Oslo i sitt hjerte, fornuft i huet og ekte byutviklingspolitikk mellom henda. Denne byen tilhører oslofolk, men er blitt kuppet av innflyttere som skal forandre alt – og når de blir lei prosjektet sitt, flytter de hjem til hjembyen ingen forandret. Vi ekte oslofolk er drittlei dere, og skal jeg tippe gir det gjenklang i flere byer i det lange Norge.

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!