Kommentar

De første profesjonelle sykler med varetransport er observert i Oslo. Når et stort spedisjonsfirma som Schenker går over til sykkeltransport sier det noe om at de tror det grønne skiftet er kommet for å bli. Men: Mao lanserte det store spranget, det gikk ikke så bra. Hvem sier at omlegging til sykkel i Oslo er irreversibelt? Foto: Document.

Det rødgrønne byrådet baserer seg på systematisk tåkelegging av dårlige resultater og negative konsekvenser av egen lekepolitikk. I stedet presenterer man ønskedrømmer som fakta, og bruker bestillingsforskning i utvalg for å underbygge lureriet.  Nylig publiserte forsker Rune Elvik ved Transportøkonomisk Institutt en artikkel hvor han viser hvordan antall sykkelskader kan skjules fra offentligheten. Les artikkelen her. 

Kritikken fra forskeren går rett og slett på at myndighetene fører en transportpolitikk som trolig gir langt flere trafikkskader, mens virkningene av politikken forblir skjulte og ukjente. Hvordan er det mulig? Det enkle svaret er at myndighetene ikke har opprettet systemer som registrerer de negative virkningene. Rapporterings-systemet  innrettet slik at skadeomfanget av sykkelprosjektet ikke vil synes i politiets ulykkesstatistikk. Dermed kan de grønne ture frem med sin «samfunnsrevolusjon» som om alt går strålende. Sosialister har nemlig alltid hatt en egen forkjærlighet for å satse på utopier, og skjule ubehagelige fakta.

En systematisk skjønnmaling av sykkel

Vi har vel alle tryna på sykkel engang, og vet hvor fort gjort det er – trass ivrige sykkelentusiaster som alltid står frem i sosiale media og forsikrer at «de har aldri hatt en ulykke, selv ikke om vinteren». (Sukk) Nå er det heldigvis sjelden det går så fryktelig galt som i Nederland i 2018, hvor fire barn i en lastesykkel ble drept i kollisjon med et tog. Likevel øker antall sykkelskader foruroligende i Oslo, og det til tross for at økningen i antall syklende er svært beskjedent selv på fine sommerdager, og ikke eksisterende om vinteren. Dette er altså de faktiske resultatene av «grønn» politikk. Men det er helt uinteressant for de grønne.

Konfrontert med fakta sier representanter for MdG i Oslo at hele poenget med «bilfritt byliv» er å fjerne bilene som forurenser og er farlige for syklister og gående. Men Oslo hadde ren luft fra før, og det er ikke bilene som er den store faren. De har heller ingen forklaring på hvordan en parkert bil kan være til fare eller sjenanse for noen som helst. Ei heller hvordan å flytte syklister ned fra trygge fortau og ut på rød asfalt i en trangere veibane nærmere bilene, på noen måte kan gjøre sykling tryggere? Prosjektet er absurd.

Selv ikke Trygg Trafikk vil røre disse spørsmålene med ildtang: Man oppfordrer barn til å fraktes usikret i lastesykkel, og i høyreiste barneseter på glattisen. Men klimahysteriet er allerede så fullt av kortslutninger og sinnsyke tiltak, at man bør ikke forbauses. Utopien skal gjennomføres, koste hva det koste vil.

Jeg sier utopi, for iskalde oppoverbakke-Oslo blir aldri en sykkelby. Det var aldri mangelen på «tilrettelegging» det sto på. Premisset er feil. Oslo har aldri blitt en sykkelby fordi fordi Oslo er full av bakker og drittvær. Milliarder i tilrettelegging kan ikke gjøre noe med det. Folk flest vil ikke sykle, og hvert fall ikke om vinteren. Bruk huet.

Det er ikke bilene som er farlige for syklister, men syklene selv. 

De grønne vil ikke forholde seg til at de aller fleste sykkelskader, er eneulykker hvor ingen andre enn syklisten selv er involvert. Det er ikke bilene som er farlige for syklister. Det er syklene selv som er farlige for syklister. Av 2000 skader i 2014 skjedde bare 300 i forbindelse med en kollisjon. Ti personer ble skadet i sammenstøt med en fotgjenger. Halvparten ble skadd i møte med bil og 25 prosent i møte med en annen syklist. Det er ingen grunn til å tro at tallene er noe annerledes i 2019. Hvis man tidobler antall syklende (slik målet er, men som aldri vi oppnås) må Oslo bygge en helt ny legevakt bare for sykkelskader.

Statistikken sier heller ingenting om det var bilen eller syklisten som var den uoppmerksomme eller hensynsløse i denne sammenhengen, men man skal ikke stå lenge ved et lyskryss i Oslo før man observerer hvordan skremmende mange syklister driter fullstendig i både trafikkregler og samtlige andre rundt seg. Maos kommunistiske sykkelsamfunn er ikke fremtiden, og vil ikke skape mindre ulykker. Tvert om.

Dette er praktiske resultater av MdG-politikk,  og det ønsker ikke MdG-politikere å forholde seg til. De vil ha fokus på utopiene sine med et glis. På godt norsk kalles dette «å spinne en løgn». Den minimale økningen i antall syklende i Oslo kan like mye tillegges det raskt voksende innbyggertallet som røde sykkelstier. Men trass nesten total fiasko skal enorme summer investeres i «tilrettelegging»: Parkeringsplasser raseres, saltingen er firedoblet til 20.000 tonn i året og vil måtte økes til 50.000 tonn i året, og privat eiendom eksproprieres for å fortsette å bygge et sykkelveinett bare noen få vil bruke, halve året – i stedet for å styrke kollektivtrafikken alle bruker hele året.

Forutsetningen for «bilfri by» -politikken er et falsum:

Oslo var ikke skittent, dysfunksjonelt og uten byliv før den grønne galskapen tok over. Premisset er ren løgn. Det er  ikke det rødgrønne byrådet som har «åpnet opp Oslo mot fjorden». Området mellom rådhuset og fjorden ble skapt av det blå byrådet – alt sosialistene har fått til er å asfaltere en diger, tjukk «rullebane» på steinleggingen, og tømme kvadraturen for biler og folk – i den grad at selv de prostituerte har forlatt fortauene. Say no more. De har ikke fått til noe som helst.

Oslo trengte ikke en grønn panikkrevolusjon, men forsiktig og klok utvikling, som tar hensyn til alle sider. Det finnes heller ingen klimakrise, så alle avgiftspengene til klimatiltak blir i praksis spylt ned i do. Solskinnspolitikken til MdG er basert på fiksjon,og en strålende arroganse overfor fakta, konsekvenser og negative ringvirkninger.

De later som de vil skape entusiasme, men skaper bare dyp splittelse – fordi de styrer Oslo gjennom sabotasjemetoden: De forsøker å ramme enhver som ikke stemmer «grønt» på verst mulige, hevngjerrige måte. Det blir aldri noe godt bymiljø av sånt.