Praksis viser at svaret på ovenstående spørsmål ikke er så enkelt og greit som man umiddelbart skulle tro. Temaet favner dessuten urimelig vidt, så la oss for den aktuelle diskusjonens skyld begrense det til kun en vurdering av dem folket i valg har forlent med spesiell makt og myndighet, altså våre politikere. Som vanlig gir det best mening å vurdere saksfeltet teoretisk-rasjonelt samtidig som eksisterende erfaring trekkes inn for å nå frem til en vettug konklusjon. 

Har vi grunn til å være fornøyd med vår politiske maktelite? I sammenhengen spiller dissidenters mening – med dissidenter mener jeg oss politiske «avvikere» tilhørende «sammensuriet» som ikke stemte på noen av stortingspartiene, i alle fall gjorde vi det ikke ved siste valg – mindre rolle; at ikke vi stoler på Gahr Støre, Solberg og resten, forbauser ingen. Spørsmålet gjelder med andre ord først og fremt de mange som i valg gav sin støtte til de største partiene; har disse vanlige nordmenn grunn til å være fornøyd eller misfornøyd med det de fikk? Selvsagt har vi ennå ikke unnagjort mer enn en liten del av stortingsperioden, men litt har vi allerede sett, og dessuten kan vi (jeg stiller meg nå språklig i samme bås som dem som stemte Ap, H, KrF eller lignende) trekke inn i vurderingen også tidligere erfaringer når svar skal avgis. 

La oss begynne på toppen, og da mener jeg ikke statsministeren denne gang, men stortingspresidenten, som faktisk sitter i landets nest mest opphøyde posisjon, overgått i formell verdighet kun av kongen: Ser det bra ut på denne posten? Storfornøyd kan ingen være; svært kort tid etter at Ap’s Eva Kristin Hansen var blitt valgt til å lede Stortinget, ble det klart at hun hadde fusket med pendlerboliger og godtgjørelse for samme (adferden ser for øvrig ut til å være nærmest «standard operating procedure» på Løvebakken, intet spesielt for akkurat henne), og den tidligere ikke særlig kjente representanten måtte følgelig forlate sitt nye, fine verv. Sutring om hvor leit det hele var og hvor syk hun hadde vært, hjalp lite da partiledelsen innså at damen var blitt en politisk belastning. 

Jonas Gahr Støre fortalte oss mens det brant som mest og kokte som verst, at saken «kunne gå ut over folkets tillit» til de politiske topplederne, og der hadde han unektelig et poeng; dette skal vi vende tilbake til mer prinsipielt. Vurdert fra en legmanns ståsted var det åpenbart nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig, at førnevnte E.K. Hansen fikk fyken etter det rekordkorte oppholdet på den formelle maktens tinde. Når man imidlertid ser på hele prosessen, inklusive hvem som til sist endte opp innen Stortingets øverste ledelse etter at oppryddingen var overstått – iranskættede Masud Gharahkhani (Ap) ble president mens Kari Henriksen ble utnevnt som Ap’s fjerde visepresident –, så fylles ikke brystet av hverken begeistring eller ærefrykt. Mannen som tidligere hadde bekledd stillingen som flerde visepresident, Sverre Myrli, måtte ifølge avisryktene gå fordi han en gang i tyveårene hadde hatt seg med en da 18-årig kvinnelig AUF-er – hvilken lov som derigjennom ble brutt, er i beste fall uklart, og det kan vel ikke komme som noe sjokk på selv de «reneste» nymoralistene at også politisk aktive ungdommer har kjønnsdrift? – eller så var det fordi han var mann, ikke kvinne, hvilket visstnok gjorde ham umulig innen Ap’s overordnede likestillingskabal. Positive argumenter for å sette herr Gharahkhani fra Drammen og Iran i presidentstolen har, så vidt jeg kan se, glimret med sitt fravær. At mannen som nå er nummer 2 etter kongen innen vår statsskikk, kommer fra et ikke spesielt vennligsinnet land, noe også ektefellen gjør, anses åpenbart ikke som en alvorlig sikkerhetsmessig «utfordring». Vi merker oss holdningen og praksisen når det gjelder et medlem av Arbeiderpartiets indre krets, og tenker vårt. Å si et rungende Ja til det nye Norge var åpenbart viktigere enn alt annet da valget falt.

Hadde presidentsaken vært eksepsjonell innen det politiske miljøet, ville det kanskje ikke vært så farlig, men slik er det jo ikke: Nærmest et utall eksempler finnes på at våre folkevalgte har overtrådt lovens bokstav – for ikke å snakke om dens ånd – i selvfremmende øyemed både før, mens og etter at de satt på Stortinget eller var regjeringsmedlemmer. De tar seg friheter som vanlige folk bare kan drømme om. Det tjener intet til å liste opp flere slike saker som enhver selv kan finne gjennom enkle nettsøk. Spørsmålet blir: Hvordan skal de som har valgt inn disse halvsleipe folkene til topposisjoner, forholde seg til det faktum at de svikter nærmest med det samme muligheten byr seg?

Det første man må gjøre, er å stikke fingeren i jorda og erkjenne tingenes tilstand. Også i Norge holder vi oss med en politisk herskerklasse som rett og slett – jeg orker ikke å omskrive virkeligheten – er etisk undermåls; de fortjener ikke tilliten de vises, men misbruker den gang på gang på gang. Vi hadde tidligere et genuint tillitssamfunn her til lands, da Steinrøysa med sin klare antydning av noe fattigslig, men samtidig ærlig og redelig var et kjært, halv-morsomt synonym for Norge, men de fortrolige båndene mellom «upstairs» og «downstairs» er brutt, og dette er maktelitens skyld. Ikke alle norske borgere har ennå innsett dette, men den ubehagelige sannheten siger litt etter litt inn også hos alminnelige mennesker og velgere, og det er deres reaksjon på den nye mistilliten som først og fremst er dagens tema. Hvordan kan og bør de reagere?

I spørsmålskjernen ligger erkjennelsen av at ethvert håp som brister, skaper livssmerte, annerledes kan det ikke være. Dette gjelder også politisk-nasjonale forhåpninger om ærlighet og anstendighet som ikke holder lenger i møtet med den nye norske virkeligheten. Skal velgerne lukke øynene og avvise kunnskapen om at de blir lurt og snytt av propagandister, narsissister, medløpere og småkjeltringer som helt enkelt er ute etter å mele sin egen kake både hva status angår og rent økonomisk straks de er nådd frem til samfunnets ulike honningkrukker?

For meg fremstår en slik reaksjon som uakseptabel; man kan helt enkelt ikke leve i en løgn bare fordi sannheten er ubehagelig, da river man ned sin egen verdighet, ja, fundamentet av selvrespekt man kan støtte seg til selv når alt annet ramler sammen. Er virkeligheten nitrist – politisk eller på annet vis, alle voksne mennesker vet av egen erfaring at slik føles livet noen ganger –, så må man erkjenne dette, ta det inn over seg, for man kan ikke bevisst leve videre i løgnaktighet. Da tar man skade på sin sjel.

Dette gjelder innen politikken like mye som i den lille verden – ulike vanskelige forhold innen egen familie, problematikk gjeldende egen eller venners helse, misforhold man får kjennskap til og mye annet av ymist slag: Man kan ikke se bort fra sannheten, late som den ikke finnes, og samtidig bevare selvrespekten. Til sist er viljen til ærlighet det eneste man sitter igjen med. Den kan ingen ta fra oss.

Å late som om liksom-fine institusjoner man fra gammelt av hadde respekt for, fremdeles – nærmest av gammel vane og/eller for tradisjonens skyld – fortjener å omfavnes med samme ærbødighet som vi engang kjente, blir grunnleggende galt, og det var de som brøt tillitsforholdet, ikke folket. Hverken biskoper som er blitt politikere, politikere som er blitt lurendreiere eller pressefolk som er endt opp som propagandister i Maktas tjeneste fortjener at noen tar av seg lua i møtet med dem. Igjen: Ubehagelige sannheter er lettere å leve med enn sukrede løgner. Det ekte er alltid bedre enn det falske.

Man får en slags fred innei seg dersom man – i det minste innad om ikke utad – våger å konkludere med at vi står overfor personer og krefter som ikke fortjener ærlige menneskers respekt. Hva så ytterligere skal gjøres i sakens anledning, er et annet og vanskeligere spørsmål, men erkjennelse av virkeligheten som den er, kan aldri være et dårlig startpunkt.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.