Sakset/Fra hofta

Sylvi Listhaug spiller samme rolle for norsk venstreside som Trump gjør i USA. Man har forlatt virkelighetens verden til fordel for det mytomane.

Spellemannsprisutdelingen i år forsterker tilbøyeligheten til å infantilisere musikklivet her i landet, en trend som er virksom i hele den vestlige verden og som går sammen med en lignende infantilisering av politikk, samfunnsforståelse og av det øvrige kulturlivet.

Årets Spellemannspris gikk til den 21 år gamle Astrid S som med har sunget seg inn i musikkindustriens hjertekamre og som fikk overrakt prisen av to andre representanter for den prepubertale bølgen som dominerer populærmusikken i dagens Norge, Marcus og Martinus, alle pubertetsfikserte norske jenters våte drøm og forrige års ”Spellemenn”.

Prisen for årets spellemannslåt gikk til 19-åringen HKeem med låten ”Fy Faen”, som ikke er det mest spiselige å servere i NRK’s søndagsunderholdning. Han fikk derfor heller kaste lys over NRK-festligheten med den politisk overkorrekte raplåten ”Ghettoparasitt”. Etter Sylvi Listhaug’s introduserende bakgrunnsstemme, der hun advarer mot ukulturen som er kommet til Norge og som vi ikke må akseptere, hører vi om ei dame som får hjertesjokk når HKeem og vennene kommer inn på bussen, selv om de bare er på en tur til byen. ”Jeg elsker landet mitt, men noen tror jeg går rundt med dynamitt”, rapper HKeem, som videre forteller oss at det norske folket trenger kunnskap på samme måte som han og hans likemenn har brakt te, TRO og god mat til landet. Publikum får videre høre om Mehad, som er statsløs og som ikke har noen å ringe til når Sylvi er på jakt under radaren hans. ”Så bare ikke gå etter meg, bare ikke gå etter meg. Jeg vil gjøre som deg, bare gjøre som deg”, er budskapet, et budskap som kunne vært klippet ut av hjemmesiden til Antirasistisk senter og som i sin primitive indoktrineringskraft er en så forvrøvlet virkelighetsbeskrivelse at den ikke kan høste annet en vill jubel fra det politisk korrekte NRK-publikumet, ”Kultur-Norge”, det politisk sett mest hjernedøde segmentet av den norske befolkningen.

Til og med VG, den popfikserte pressens hofforgan, melder at prisen til Astrid S, neppe er fortjent. Egentlig har ikke karrieren hennes tatt helt av, skriver avisa’s ”kulturskribent”, Tor Martin Bøe. Hun har ikke engang gitt ut debutalbumet sitt, og prisutdelingen til henne  representerer et paradigmeskifte i prisens historie fordi den ikke honorerer det som har vært, men det som skal bli. Uten noe debutalbum har Astrid S likevel hatt et par-tre ”hits” i året som gikk, holder Bøe fram som en unnskyldning og en delvis forklaring på hvorfor hun stakk av med prisen. Ja, hele ”Kultur-Norge” er havnet i harnisk og mener at Susanne Sundfør burde ha fått prisen fordi hun musikalske holder et høyere nivå enn Astrid S.

Musikalsk representerer Astrid S ikke noe paradigmeskifte. Hun føyer seg pent inn i trenden i dagens popmusikk der det er prepubertale pikestemmer med smerteknekk som råder. Det er heller ikke musikalske kvaliteter hos kandidatene som avgjør hvem som skal få prisen, men det kommersielle potensialet, en innsikt som er altfor fjern for ”kulturskribentene” i Aftenposten, VG og Dagbladet, men som VG’s Tor Martin Bøe likevel har en anelse om når han skriver at hun får prisen for ”det som skal bli”.

Til tross for manglende debut-album hadde Astrid S tre ”hits” i året som gikk og således har hun vært ”til stede” i offentligheten. De tre hitlåtene, ”Breathe”, ”Such a Boy” og ”Think before I talk” er påfallende like, både rytmisk og harmonisk med sine engelske tekster og sine hook-baserte, korte og repetitive melodilinjer framført av en pipende og hikstende småpikestemme med smerteknekk, noe som like gjerne kunne vært laget i USA eller i Storbritannia. Og tekstene inneholder poetiske høydepunkter som: ”I get emotional and words come out all wrong. Sometimes I’m more honest than I want, so maybe I should think before I talk”. Som så mange andre i popbransjen har Astrid S ”forelsket” seg i et par tre-akkorder som hun ikke greier å komme ut av, og som er med på å sørge for et musikk-harmonisk nivå som lett overgås av deltakere i Melodi Grand Prix for barn.

Mens Astrid S sitt musikalske univers er preget av den amerikansk-europeiske middelklassens behov for å være søte og snille, har Hkeem andre relasjoner. Hans forbilder er hentet fra Bronx i New York og gangster-rappende afroamerikanere fra Los Angeles. Under et ferniss av tøffhet (Fy Faen) gir HKeem uttrykk for en moralisering og en forenklet virkelighetsoppfatning som er beslektet med holdningen til Astrid S når han forteller hvor fælt og urettferdig det er å være neger eller såkalt mindreårige asylsøker og fremmed i ”sitt eget land”, Norge. Til tross for sine lubne og velgjødde forbilder i Bronx og Los Angeles høres HKeem’s budskap ut som om det kommer fra Rune Berglund Steen i Antirastisk Senter eller byrådsleder Raymond Johansen i Oslo. Og det er fra slike ”hvite” kilder han trolig henter næring til sine forestillinger om de ”hvite” nordmennene som slemme mot de ”svarte”, at det er de ”hvite” som er skyld i elendigheten i verden, og hvor fæl Sylvi Listhaug er som ”ser på meg som et dyr”.

Hver på sin måte avspeiler Astrid S og HKeem en verden der alle problemstillinger er redusert til korte, verbale, politisk korrekte ”hooks” som i stedet for å avsløre virkeligheten, tilslører den. Liksom den politiske korrekte, kulturelle skravleklassen i sin verden av materiell velstand som hviler på et høyproduktivt næringsliv, er Astrid S og HKeem produkter av et virkelighetsbilde som er formet av den politisk korrekte herskerklassens moralistiske normer der de viktigste begrepene er postulater om rasisme, sexisme, fascisme osv. Og deres popularitet kan forklares med at det de framfører, er i fullt samsvar med tidens rådende normer og fortellinger, noe som gjør at infantiliseringen av virkeligheten stadig når nye topp-punkter i det postmoderne Norge.