Sakset/Fra hofta

Stillbilde: Flatad’n Music / YouTube.

 

Spelemannsprisen er ikke noe jeg vanligvis ser på. Men da jeg kastet et likegyldig blikk bort på TV-skjermen, fikk jeg straks mistanke om at noe selsomt var i vente da utdelerne entret scenen. Den ene var kledd i forsidt skjørt og hijab, den andre var en avdanket prest som var hentet frem fra det politisk korrekte mørkeloftet.

Disse skulle kaste glans over tildelingen av prisen for Årets låt. Straks de nominerte var presentert, følte jeg meg rimelig sikker på hvem som ville vinne – og jeg fikk rett. Med lysende ansikter og brede smil forkynte presten og prestinnen at prisen gikk til «FY FAEN» med Hkeem. Applausen braket løs og lykkelige vinnere reiste seg, mens NRK forkynte at «den meget populære singelen av HKeem, med god hjelp av Temur, har fått nordmenn i alle aldre til å bedrive lystig syngebanning.»

Jo takk, det er litt av en berikelse, både musikalsk og lyrisk man her beærer med Spelemannprisen. Stort høyere er det vel ikke mulig å komme på den politisk korrekte skalaen – det vi andre ellers kaller nederste hylle på tivoli.

Senere i programmet ga Hkeem til beste en annen rap-låt fra sitt åndsfylte repertoar.

Som takk for den høythengende prisen serverer HKeem et nummer der rapperen spiller på hudfarge og paranoia. Han føler seg forfulgt og mistenkeliggjort og kaller seg fremmed i eget land. Som om ikke det er nok, klager vinneren av årets Spelemannpris over at han ikke blir hørt (!)

Jeg blir overhørt, fremmed i mitt eget land,
Blir ikke engang hørt
Ikke misforstå, jeg elsker landet mitt, men noen folk tror
At jeg går rundt med no’ dynamitt. Hva?

Med gyngende og ruggende bevegelser som en gorilla slår han ut med den ene armen og rapper ut sin bredside mot hans karikatur av folk som er skeptiske til hans kultur:

De folka trenger kunnskap
Vi brakte te, brakte tro, brakte tro, brakte god mat
Føler meg fortsatt som en fugl fanget i et bur …

Det er mulig han føler seg fanget i et bur, men jeg nekter å tro at det er som en fugl! Med en stor porsjon velvillighet kan jeg i nødsfall strekke meg til en kråke.

Jeg stiller meg også en smule tvilende til at han med sin aggressive og til dels primitive opptreden bidro til å gjøre skeptikere mer velvillig innstilt til hans kultur, enn si mindre redd for å møte typer som ham en sen nattetime på byen.

Men tro, te og god mat? Som om vi ikke hadde tro, te og god mat her i landet i landet før HKeem og hans kumpaner trengte seg på? Han skulle heller ha sunget om frekkhetens nådegave. Den har vi vært i manko på ganske så lenge, men Hkeem og hans likemenn og -kvinner har sørget for at den også får stadig større utbredelse her til lands, gjerne i Allahs navn.

Og HKeem rapper videre:

Kriger 24/7, som en ghetto parasitt.
De ser på meg som et dyr
Som en ghettoparasitt.
Snakker bak ryggen min.

Det er ikke grenser for hvor vondt prisvinneren har det. Mener han at det er fordi han blir sett på som et dyr at de forærer ham Spelemannprisen for Årets låt? Eller at de snakker bak ryggen på ham?

Jeg skal i alle fall ikke snakke bak ryggen på ham. Jeg er mann nok til å si rett ut hva jeg har på hjertet. Jeg mener at HKeem på en kynisk måte utnytter sin hudfarge og sin minoritetstilhørighet for å gjøre seg rik og berømt på sin selvskapte offerrolle. Og et selvpiskende og vettskremt Norge tør ikke annet enn å applaudere og dyrke den frem som et sonoffer for sin store skyld. For kom ikke å fortelle meg at denne ghetto-rappekulturen har noe som helst slags kunstnerlig eller musikalsk verdi.

HKeem rugger videre over scenen mens han fekter med armen og ser sint ut:

Sylvi på jakt går under radaren din.
Vanskelig å tro at du er fargeblind.
Så bare ikke gå etter meg
Bare ikke gå etter meg
Jeg vil bare gjøre som deg
De ser på meg som en ghettoparasitt
Kommenterer overalt
Og kommenterer dritt

Offerrollen kolliderer så det synger med den aggressive stilen. Publikum aner nok også diskrepansen, men er for redde til å la seg merke med det. Angsten ligger tykk som en tåke foran øynene på dem. Det er jo dem rapper-revolveren er rettet mot. Grusomme, onde oss. Og hvem kan vel være uenig i denne beskrivelsen, etter femti års innprenting om at det hvite mennesket er roten til alt ondt?

Så du, HKeem vil bare gjøre som meg? Jaså, du? Forsvare Vestens liberale friheter? Vise takknemlighet overfor landet du lever i? Fordømme islamsk fascisme? Slå et slag for forfulgte minoriteter i alle verdens land? Stå opp for jødene? Forsvare likeverd og like vilkår for alle?  Jeg kan ikke si jeg har registrert slike tanker fra rappejungelen.

En ting har HKeem imidlertid, om enn utilsiktet, rett i når han rapper «Og kommenterer dritt». I dette tilfellet synes jeg faktisk det jeg skriver om faktisk er dritt, samme hvor mange som applauderer den. Tåler man ikke at folk er uenige og ytrer seg om det, får man finne seg et annet sted å leve.

Sier hva de vil, for landet mitt er fritt.
Hvorfor klager de på meg
Når landet mitt er ditt’a?

Det er ikke bare ditt land, HKeem. Landet er VÅRT. Så får du fortelle hvem det er som klager på deg uten grunn. At landet er ditt også, betyr nemlig ikke fritakelse for kritikk. Med mindre du tror at all kritikk handler om din og andres hudfarge. Dessverre tyder mye på at du tror nettopp det, og at du deler folk inn i oss og dem med hudfarge som skillelinje. Det er det i mine øyne bare rasister som gjør.

Så var rap’en over, og folk applauderer hardt og lenge. Noen (tror det bl.a. var Madcon) reiser seg til og med. Dermed sementeres innvandreres offerrolle på nytt av folk som ellers skriker opp om at man ikke skal snakke om oss og dem, for det skaper bare avstand.

Men når rasistisk offerrolle-tenkning kommer fra en mørkhudet rapper, har vi tydeligvis ikke noe valg. Da er vi skyldige å applaudere og hylle det vi ellers tar avstand fra.

Det var mange som møtte seg selv i døra da de strømmet ut i kveldskulda.

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!