Kommentar

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen mener at Norge må ta debatten om Anders Behring Breivik som «representant for farlige politiske bevegelser» og et «oppgjør med hans holdninger».

[H]atet er fellesnevneren for de fascistiske bevegelsene som nå vokser frem i Europa. Vi ser det også i Norge, på nettsteder og i kommentarfeltene. Et sterkt hat mot alt Arbeiderpartiet står for, sier Johansen.

Det er ikke første gang Johansen etterlyser noe lignende, enda han mener han ikke kunne snakke om disse tingene kort etter katastrofen. Dom var ennå ikke falt i 22/7-saken da han tok til orde for et «ideologisk oppgjør» med massedrapsmannens meninger.

Partisekretæren er såpass vag og halvkvedet i sine formuleringer at man godt kunne invitere ham til selv å innlede den debatten, ved simpelthen å sette navn på de bevegelsene eller personene som massedrapsmannen etter hans oppfatning representerer, og vise hvordan deres program stemmer overens med f.eks. det vanvittige manifestet.

Men det er kanskje ikke hensikten med denne prøveballong 2.0.

Om Johansen er for smart til å spille dårlige politiske kort som på den måten ikke kan brukes om igjen, følger Behring Breiviks advokat Geir Lippestad derimot opp på noe mindre ullent vis:

– Vi ser at i Europa er høyreekstremisme på fremmarsj. Sammen med økte forskjeller og fattigdom, er dette en svært skummel utvikling. En generasjon med unge som sliter med å få jobb, utdannelse og bolig. Dette gir grobunn for all type radikalisering, sier Lippestad til Aftenposten.

Betyr ordet «grobunn» at det er tale om fremtidige bevegelser? Det er litt forvirrende, siden Johansen synes å mene at ABB alt nå representerer visse bevegelser.

Kan det kanskje være Génération Identitaire som angivelig represesenteres av massedrapsmannen?

Det blir bedre enn som så. 22/7-advokaten trekker linjen helt til personer som ikke synes det er noen god idé at Norge oversvømmes av mennesker utenfra, ved noen åndedrag senere å si følgende:

– Istedenfor å se vårt ansvar for å hjelpe og de muligheter innvandring gir, er det redselen for det ukjente som vinner fram i debatter. Et eksempel på dette er holdningen til fattige europeere som kommer til Norge for å prøve å finne et livsgrunnlag for seg og sin familie. Det er blitt helt stuerent å si at vi ikke ønsker å hjelpe disse menneskene med en minimum av ly for kulde og sult når de er her, for da kan det komme flere, sier Lippestad.

Lippestad tar altså til orde mot innvandringsskepsis mens assosiasjonene til massedrapsmannen ennå ligger i bevisstheten. Det er neppe noe spesielt bra kort, det heller.

Om et slikt tilløp til debatt skulle avstedkomme noe oppgjør, er det ikke opplagt at det ville gå i hans egen favør, noe kommentarene til Harald Stanghelles betraktninger over temaet kan gi en pekepinn på. En leser sier følgende:

Dersom man setter seg fore å undertykke andres meninger med å bruke Breivik eller stempler, så legger man bare til rette for å skape mer sinne og frustrasjon mot øvrighet og medier, noe av det som drev Breivik til å handle fremfor å nøye seg med å ytre.

Om folk i Ap har vegret seg for å snakke, gjelder nok det i like stor grad andre også.

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/–Har-gatt-for-langt-i-a-dempe-det-gjerningsmannen-faktisk-sto-for-7621041.html