Gjesteskribent

Dette kan komme som et sjokk på mangen av de kritiske leserne av document.no, men en gang i tiden var jeg en anti-rasist og multikulturalist så god som noen. Jeg kunne vært poster boy for det Gode, Rette og Tolerante.

Jeg husker den gangen en læstadiansk kollega sa noen skeive ord om islam. Nei du, så vred jeg ble. Jeg freste til henne. Men sa en annen noe nedsettende om kristendommen, da lo jeg godt og bekreftende.

Karakteristisk nok var jeg medlem av Human-Etisk forbund. Men allikevel var jeg ikke så råket av relativismen at jeg ikke var i stand til å se at det var kvalitatative forskjeller på ulike religioner. Buddhismen anså jeg for å være den mest sympatiske av verdensreligionene. Hvordan jeg stilte meg til islam, er noe mer uklart for meg i dag, men jeg var nok mer kritisk til denne religionen enn til buddhismen.

Noe jeg derimot ikke tvilte på, var at den europeiske, kristne kulturkrets uten tvil var den mest destruktive verden har sett. Trenger man å nevne trekanthandelen, kolonialismen, imperialismen, kapitalismen, nasjonalismen, rasismen; alt oppfunnet og forvaltet av hvite europeere. Og menn. Det må vi ikke glemme, menns, hvite menns kolossale bidrag til verdens elendighet og kvinneundertrykkelse var hevet over enhver tvil, den gang rundt 1995 eller så.

Selvfølgelig var jeg anti-sionist. Og pro-palestiner. Selvsagt stemte jeg Ap eller SV eller Venstre eller De Grønne. Selvsagt var jeg medlem av Fremtiden i våre hender.
Det er pussig å sitte her i dag og skue tilbake. Det er som jeg var et annet menneske da. Det slår meg gang på gang at de meningene som virkelig driver meg til kraftig øket hjerterytme og blodtrykk i dag, er nettopp de meningene jeg med selvfølgelighet forfektet selv for bare et og et halvt tiår siden. Likeledes ble jeg den gang da sterkt irritert om noen fremmet meninger som var nasjonale og konservative i tonen. Alt til høyre for Høyre var fascistisk. Visste jeg. Ja, selv Høyre hadde vært ondskapsfullt reaksjonært noen tiår tidligere. Mente jeg. Da.
Hva skjedde?

Jeg tror det begynte med at jeg leste Walid al-Kubaisis «Min tro, din myte». I dag husker jeg ingenting av inneholdet. Men jeg husker tydelig at det var som om noe endret seg på dypet. Som et umerkelig lite klikk som fikk avgjørende konsekvenser for min videre ferd. En tvil hadde blitt sådd. Eller kanskje er det riktigere å si at jeg hadde latt en allerede sovende tvil få luft og rom til å bevege seg og komme til overflaten av bevisstheten. En tvil som rettet seg mot min egen virkelighetsoppfatning. Den jeg hadde blitt innpodet i skolen og av media.

Jeg tror stikkordet for mitt lille skrift må være tvil. Det å tillate seg å åpne opp for denne lille stemmen som befinner seg i utkanten av menneskers bevisshet. Før eller siden rammer tvilen ett av våre personlige eller kollektive tabu. Da velger gjerne innehaveren av bevisstheten å forvise de tvilsomme tanker til bevissthetens Sibir.

Tvilen er ingen bulldozer. Den er mer som en snikende, korroderende kraft som virker gradvis og over lang tid. Tiden er følgelig på tvilens parti. Tvilen kan ligge der i evigheter. Den rusker og napper i deg, men slår sjelden. Du kan fint presse den ned og vekk. Men det er bare øyensynlig at den er borte; den kommer til uttrykk som en gjenstridig flekk av eksem bak det ene øret, som vansker med å få sove, som problemer med å konsentrere seg, som et sinne mot mennesker som setter ord nettopp på den tvil du selv ikkr vil vite av.

Alle sterkt idealiserende prosjekter hater tvilen, denne snikende fienden som finnes i alle. Gå på youtube og se masseopptogene i Nord-Korea. Spør deg selv om ikke dette nettopp er en kollektiv måte å søke å forsverge tvilen: her masjeres taktfast med sirlig presisjon, her tviles ikke!

Det er ikke uten grunn at leirvaktene i Holocaust fikk utdelt sprit i romslige mengder – alkohol døyver den nagende tvilen: er det nå riktig det jeg gjør? ABB var visstnok også høy på noe den skjebnessvangre dagen.

Heller ikke i det protestantiske Norge er tvilen veldig velkommen. Hvorfor skulle den være det? Vi har da våre kollektive masseprosjekt vi og. Hvis en hel del individer skulle begynne å tvile på gyldigheten av forestillingene, vil fellesprosjektene ikke da kunne mislykkes? Hvis vi skulle begynne å tvile på menneskeskapte klimaendringer og hvor negative konsekvensene er, da vil man vel ikke kunne håpe på raske kutt i utslippene av CO2? Hvorfor skulle da en som mener at verden utvilsomt er på vei lukt inn i et stadig varmere helvete ville kjenne på egen tvil, langt mindre tillate andres tvil å komme ut og frem? Derfor mente Gro Harlem Brundtland det var umoralskt å tvile. Men hun er ikke den første som legger tvilen for hat. Hun står i en lang rekke med bombesikre mennesker, som Matteus som legger Jesus i munnen: Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mere enn dette, er av det onde.

Er det nå sikkert at det er så sikkert?

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også