Kommentar

På rekke og rad står de frem og argumenterer for at ytringsfriheten er en dumhet. Den siste i rekken er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, som Aftenposten selvfølgelig trykker til sitt bryst.

Knapt noe illustrerer forskjellen på Danmark og Norge som nyheten om at Kurt Westergaard skulle drepes av en kampsportekspert, kontrastert mot Matlarys fredagskommentar i selvsamme Aftenpost: Ytringsdumhet

I Danmark utspilles et dødelig drama: to tunisiere har i lang tid overvåket Westergaards hus, tegnet opp rominndelingen, kartlagt hvor mange beboere det har, sjekket at det ikke finnes noen hund. Intet skulle overlates til tilfeldighetene. Westergaard skulle drepes med kampsportteknikk. Han er 73 år og ville som han selv sier «ikke hatt en sjanse».

De to tunisierne skal utvises ved administrativ forordning. Men tre menneskeretts-NGO’er – Human Right Watch, Amnesty og International Commission of Jurists, skriver i et syv sider langt brev til justisminister Lene Jespersen at de ikke stoler på Tunis’ forsikringer om å avstå fra tortur. De mener at den danske regjering heller ikke bør gjøre det.

Kritikere har formulert begrepet ytringsfrihetsfundamentalister. Merkelig at ingen har oppfunnet begrepet «rettighetsfundamentalister», for det er hva de tre NGO’ene er. Det politiske og moralske dilemma regjeringen står oppe i, interesserer dem ikke: at en demokratisk valg regjering skal prioritere rettssikerheten til to terrormistenkte, fremfor sikkerheten til en drapstruet tegner, og beskyttelsen av ytringsfriheten. At slike valg vil undergrave demokratiet, interesserer dem ikke, kun at de to terrormistenkte blir maksimalt beskyttet.

Diplomatic assurances do not provide an effective safeguard against torture, other ill- treatment, and other serious human rights violations. Relying on diplomatic assurances to facilitate the transfer of people in respect of whom there are substantial grounds for believing that they would face a real risk of serious human rights violations, including torture or other ill-treatment or a flagrant denial of the right to a fair trial, is fundamentally inconsistent with the principle of non-refoulement in international human rights law. Every person enjoys the right to be free from torture or other ill-treatment, which is a peremptory norm of international law and one that can never be limited, restricted or otherwise transgressed.

Hvis man skulle kreve en «fair trial» ville neppe noen noen gang kunne utvises til et arabisk eller nordafrikansk land. Terroristene vil trygt kunne legge sine planer mot og i Vesten, vel vitende om en trygg eksistens hvis de blir tatt.

Danmark har en opposisjon til denne utopiske politikken. Man kan også si at regjeringen til Fogh Rasmussen er en slags opposisjon, for representanter for Amnesty og Akademia betrakter seg selv som de virkelig forvalterne av Sannhet og Rett. De andre er illegitime.

At både Fogh Rasmussen og Bush & Blair har forsøkt å besvare det liberale dillemma i vår tid, balansen mellom effektiv beskyttelse mot trusler og rettsstaten – affiserer dem ikke. Men de risikerer ved begivenhetenes gang å bli ekstremistenes og det frie samfunns fiender – instrumentelle allierte. Med de omkostninger det vill ha for menneskerettsarbeidet. Det er ikke bare Bush & Co som truer rettssikkerheten.

Men slik paradokser er helt fraværende i den norske debatten, der noen få har forstått det liberale dilemma i vår tid. I Norge er den politiske tyngdeloven opphevet: her er det fortsatt «free lunch».

Matlary kan raljerte over den dumme tegneren Jan O. Henriksen i Adresseavisen som tegner en naken Muhammed og kan briljere med sin kosmopolitttisme over den dumme trønderen.

Når Adresseavisens redaktør mener at en tegning av en avkledt mann med ammunisjonsbelte og som bærer navnet Muhammed må forstås ironisk og at lesere av avisen helt sikkert vil forstå den slik fordi de kjenner Adresseavisen, er det bevis på at man ikke har forstått at verden er større enn Trøndelag. Kan en som ytrer seg i dag tillate seg et så provinsielt perspektiv? Hvilket ansvar har man for ytringens konsekvenser?

Det er imidlertid ikke Henriksen, men Matlary som blottlegger sin intellektuelle tilkortkommenhet, og mangel på dannelse, når hun skriver at den som ytrer seg må spørre seg selv om hva hensikten med budskapet er:

Likevel må den som ytrer seg slik, spørre om hensikten. Er det noen annen enn å såre de andre? Hvis ikke, er ytringen ikke særlig etisk eller berettiget. Det er på linje med et barns perfide lyst til å plage andre for å se på reaksjonen.

Dette høres nesten ut som instruksjonen i et speiderhefte. Når var den som skriver seg bevisst sine motiver? Matlarys egen epistel er en glimrende illustrasjon på skribentens blindhet. Hun demonsterer tomheten i sin egen argumentasjon.

Utgangspunktet er karikaturer. Har Matlary hørt om kunstens autonomi? Matlary latterliggjør Henriksen, og han var unektelig enfoldig der han satt og tok avstand fra de danske karikaturene samtidig som han forsvarte sin egen. Men det er hans privilegium som kunstner. Det har ingenting med dumhet å gjøre. Det er kunstens autonomi.

Matlary later til å tro at vi alle er, eller må lære oss å bli diplomater. Det er så arrogant at man lurer på om det er skrevet av en voksen person.

Det er både dumt og farlig å utfordre andre gjennom å fornærme dem. I dag er lokale ytringer politiske handlinger på global basis. Da har man et helt nytt og alvorlig ansvar. Det er ikke forbudt å gjøre noe dumt og heller ikke påbudt å utvise klokskap.

Når man først begir seg inne på en nytte- og konsekvensvurdering av ytringer, har man lagt reglene i andres hender, det være seg Utenriksdepartementet, næringslivet eller fanatikere i utlandet. Matlary ser ikke noe problematisk med det. Kun klokskap.

Hver ny tegning er et nytt påskudd for aksjon og benyttes instrumentelt som trigger. Effekten merkes spesielt på ambassader, som blir mål, og nordiske selskaper i Midtøsten, som får boikotter og angrep mot seg. Nordiske soldater i land som Afghanistan settes i større fare etter hver runde med tegninger.

Denne tankegangen ble formulert klart av TV 2s utenriksreporter, Fredrik Græsvik, som opplevde effekten av Henriksens tegning på en madrassa i Peshwar:

Men så eksploderte det altså idag tidlig da en eller annen hadde fått Adresseavisas Muhammed-tegning på telefonen sin, etter å ha sendt en melding om den norske journalisten som sov over i sovesalen. Før vi la oss kranglet de om å fa sove ved siden av den norske journalisten, idag tidlig kranglet de om å slippe til for å gi meg en skikkelig omgang juling.
..
Fine ord fra redaktører og presseorganisasjoner om ytringsfrihet og rett til å tegne og skrive hva man vil, er vel og bra. Men det er lett å forsvare ytringsfriheten hjemme i Norge. Jeg lurerpå om de har mot til å stå ansikt til ansikt med en rasende mobb i Peshawar å forsvare sine handlinger. Neppe. Den jobben overlater de til oss som reiser ut i disse områdene. Min sikkerhet bryr iallefall ikke disse redaktørene seg om.

Dette er konsekvens-etikken i ytterste konsekvens: enhver som ytrer noe i Norge, må være forberedt på selv å fronte meningene over alt på kloden. Det må man si er et nytt kategorisk imperativ, en Kant verdig. Det må man også kunne kalle fundamentalisme.

Matlary har et lite forbehold om konsekvens-etikken: Det blir da for enkelt å svare at ingen har ansvar for konsekvenser av ytringer. Vi har alle et etisk ansvar for disse når de kan forutses.

Men problemet er at konsekvensene hittil ikke har kunnet forutsees i de to sakene som virkelig har flyttet grensene: Rushdie-saken i 1989 og de danske karikaturene.

Ingen av kunsterne eller redaktørene ville publisert hvis de hadde visst, men de visste ikke.

Matlary, Gahr Støre og andre besserwissere og politisk korrekte later som om konsekvensene kan forutsies. Det er det de nettopp ikke kan. De overser den andre del av ligningen: At motstanderne svarte med to imperiale krav: Khomeini utstrakte dødsdommen til hele verden, og den innbefattet ikke bare kunstneren, men alle som hadde med boken å gjøre, hvilket hans norske forlegger fikk merke. Tilsvarende i 2006: muslimske autoriteter lot billedforbudet og sharia-loven gjelde for Danmark, som ligger utenfor islams område. Begge deler vitner om en totaliær islam.

Når Matlary og Gahr Støre går inn for å tilpasse seg denne ligningen, har de i realiteten kapitulert. De kapitulerer på våre vegne, de prisgir vår ytringsfrihet og kunstens autonomi. I realiteten har de stilt seg på samme side som de som står med en pistol mot tegnerens hode.


Forsøker norske redaktører å få meg drept?