Kommentar

Språk er selve livsvnerven i en kultur. Et språks skjebne avgjøres av de som bruker det. Det hjelper ikke om Ibsen skrev på norsk, hvis etterkommerne ikke vet å bruke det.

To professorer i allmenn litteraturvitenskap, Kjersti Bale og Erik Bjerk Hagen, har en tankevekkende kronikk om norsk språk i Aftenposten.

Bakgrunnen er et forslag fra Universitets- og høgskolerådet om at en vitenskapelig artikkel skrevet på engelsk skal veie fire ganger tyngre enn en skrevet på norsk.

Deres kritikk handler ikke om at norsk taper eller blir fortrengt, i en eller annen kvantitativ forstand. Den går på selve dannelsesprosessen i kulturen: De humanistiske vitenskaper er ikke som de naturvitenskapelige. Det som gjøres av forskning og undervisning på universitetene i disse fagene, er en del av forståelsesprosessen i samtiden, og kan ikke løsrives fra språket.

Humanistisk forskning er ikke, som matematikken, en disiplin som foregår i et universelt forståelig og entydig tegnspråk, men springer tvert imot ut av en gitt historie, en gitt kultur, en gitt situasjon. Skriver en forsker en litteraturvitenskapelig artikkel på norsk, skriver forskeren – enten hun eller han vil det eller ikke – i en tradisjon som omfatter den samlede litterære og litteraturvitenskapelige bevissthet i forskningsfeltet. Francis Bull og hans historisk-biografiske metode, Peter Rokseth med sitt estetisk-filosofiske oppgjør med Bull-skolen, den særegne norske mottagelsen av nykritikk, strukturalisme, dekonstruksjon etc. – alt dette er noe argumentasjonen i en slik artikkel forholder seg til. Skriver man på norsk, skriver man for et norsk og nordisk publikum, og disse leserne har kulturelle forventninger og vitenskapelige fordommer som er helt annerledes enn det for eksempel et engelsk eller fransk publikum har. Skriver man på norsk, skriver man derfor annerledes enn om man skriver om det samme stoffet på fransk eller engelsk. Sier man farvel til norsk som språk, sier man derfor også farvel til norsk som kultur og norsk som sak.

Man kan jo se for seg at en franskmann som Roland Barthes eller en tysker som Martin Heidegger skulle ha blitt tvunget til å skrive på noe annet enn morsmålet. På godt og ondt bærer slike forfattere med seg sine respektive lands kulturer og tradisjoner i det de skriver, i tillegg til og dypt integrert i den universelle appell de selvsagt også har. Humanistisk forskning er internasjonal, men den er også regional, og som regel er dette to sider av det samme.

Hvem kan tro at førsteklasses tenkning kan utvikles uten et førsteklasses forhold til språket det skal tenkes i?

Og hvem kan tro at nordmenn vil kunne utvikle et førsteklasses forhold til for eksempel engelsk, uten fra første stund å ha det som et tilnærmet morsmål? Ut fra logikken i Universitets- og høgskolerådets system vil det være direkte bakstreversk å tilby fremtidige humanistiske forskere undervisning på norsk den dag de kommer til universitetet.

Det er en ekte desperasjon å spore hos de to professorene, på vegne av norsk språk, på vegne av det som betyr noe. Men hvor ofte hører man noen si dette høyt?

Et språk kan ikke bestå hvis ikke de som har det som morsmål vet å uttrykke det som er sant. Hvis det ikke er mulig å uttrykke noen av hovedlinjene i tiden: Etter min oppfatning har vi gått fra en tid med tro på dialog og forståelse til en tid preget av konflikt og gruppetenkning. Det skjer enorme forflytninger av informasjon og mennesker, store strukturendringer, indre som ytre: Noen reagerer på dette med vold. Europa er i villrede, om sin egen identitet, og hvordan det skal forholde seg til andres.

I Norge konsentreres innsatsen om å beholde troen på harmoni- og konsensusmodellen. Men fred er ei det beste, som den gamle sa.

Vi later som vi lever i Slaraffenland, at vi kan være homo ludens. Men som alltid: There is a limited supply.

Hva kan det komme av at engelsk er et så dynamisk språk, mens det kjennes vanskelig å uttrykke spesielle meninger eller tanker på norsk, slik at man må ty til en strofe fra en sang, navnet på en film, eller et slang-ord, for å gi de rette assosisasjoner?

Harmoni- og dialogmodellen la død historien om hvordan vi ble til som nasjon. Thomas Hylland Eriksen møter tamme protester når han vil skifte ut Stiklestad som nasjonalt symbol. Det er som en bekjent sier: Vi er ikke lenger stolte av vår kultur. Av hvem vi er.

En kunstervenn sa, da vi så på et bilde av hestehodet fra Pergamon-alteret: Kunsten døde da ironien gjorde sin entré.

Det er denne ironien, distansen til det ekte, til aldri å tore å gi seg følelsene i vold, som gjør det nasjonale til noe sterilt, noe vi er i ferd med å miste i den positive betydning professorene etterlyser.

Historie er kamp. Begivenheter gir gjenlyd og gjenoppliver historien. Men for å kunne kjempe må man man vite hvem man er, og hva man slåss for.

Norsk bort fra universitetene