Sakset/Fra hofta

Det sanne, det rette og det vakre har gjennom den vestlige verdens filosofihistorie – fra grekerne i antikken til middelalderskolastikerne og videre fremover – vært betraktet som manifestasjoner av det gode, og har som sådan vært kalt fundamentale verdier. Hvorvidt det er tre sider av samme sak avhenger av hvilken tenker man spør, men for de fleste som ikke har gitt opp å skille godt og ondt, er de uansett mer enn bare løselig knyttet sammen.

I tråd med denne tenkemåten kan en kultur hvor man hele tiden gjør urett og taler usant, vanskelig produsere nevneverdig skjønnhet, mens sannhet og rettferdighet sameksisterer med det skjønne. Noen jernhard lov uten unntak kan det ikke være tale om, ei heller om man ser religiøst på saken, for da kan man tenke seg at selve Djevelen opptrer i forførende skjønne gevanter. På den annen side vil man ofte se sammenheng f.eks. mellom kriminalitet (urett) og manglende urban hygiene (uskjønnhet).

Med det tjuende århundrets redsler, den religiøse kulturens svekkelse, den voksende skepsisen mot store ideer, den postmoderne tomheten, tvilen på godhetens eksistens og selve livsmeningens med det samme, splittelsen mellom den vitenskapelige og den humanistiske kultur, og med spesialiseringen som erstattet allmenndannelsen, gikk da også denne særegne formen for treenighet en smule av moten.

Ikke desto mindre er assosiasjonen mellom de tre aldri blitt helt borte, heller ikke i Norge. Forfatteren, læreren og kulturpersonligheten Ingeborg Refling Hagen, som ikke var langt fra å bli henrettet av nazistene, skal en gang ha sagt at «veien til det etiske går for barnet gjennom det estetiske», et slags motto hun viet livet sitt til ved blant annet å lære bort sansen for stor litteratur. Det skjønne forut for det rette, med andre ord.

Om man skal tro en engelsk professor ved Wimbledon College of Art, går også veien til kunnskap gjennom det estetiske, eller det skjønne forut for det sanne.

Anne Bamford gjestet nylig Høyskolen i Bergen, og uttalte i den forbindelse til Bergens Tidende blant annet at god undervisning i estetiske fag resulterer i bedre lese- og skriveferdigheter. I fravær estetikk kan man heller ikke forvente bedre resultater i norsk, matematikk eller engelsk – til tross for et større antall undervisningstimer, for fagene serveres uten forbindelseslinjer.

– Det er som med spinat. Hvis barnet ditt ikke vil spise spinat, hjelper det ikke å gi stadig mer spinat. Barnet vil ikke spise mer av den grunn, sier Anne Bamford.

– Men hvis du serverer spinaten på en annen måte. Mer kreativt. Kanskje i en pai eller noe annet. Da kan det godt hende at barnet sier «wow, dette var godt». […]

Norge har fått det ene PISA-sjokket etter det andre det siste tiåret. Norske 15-åringer har oppnådd middelmådige resultater i den internasjonale kunnskapstesten.

– Jeg tror Norge vil oppleve at PISA-resultatene vil bli dårligere i fremtiden, sier Bamford.

Det sier hun til tross for at skoledagene fra høsten 2008 ble utvidet med økt timetall i matte, norsk og engelsk.

– Det kommer ikke til å hjelpe. Elevene trenger ikke mer matte eller mer lesing, de trenger mer interessant matte og lesing. Som med spinaten, sier Bamford.

Men heller ikke på dette punktet ser det ut til at det norske utdanningssystemet klarer å gjøre noe riktig:

I Norge er kunstfagenes omfang og status i skolen på vei nedover. Andelen av undervisningstiden er blitt mindre over lang tid. Fra 2003 har de praktiske og estetiske fagene ikke lenger vært obligatorisk i lærerutdanningen.

– Det betyr at mange lærere ikke har kompetansen som kreves for å få til en bedre undervisning. Der feil vei å gå, sier Bamford.

Norge i ferd med å bevege seg i motsatt retning av det både forskning og erfaringer fra andre land viser, mener hun, og bakker opp påstandene sine med egen forskning.

Vi ender altså opp med en skole hvor sannheter skal proppes inn i små hjerner uten å være ledsaget av skjønnhet, og uten det filosofiske/religiøse rammeverket som lot en se disse som iboende gode. Men så antiseptisk er ikke mennesket, religiøst eller ei. Og dermed er det lett å forstå hvorfor folk i økende grad – og kanskje uten å vite om de egentlig er noe bedre – velger religiøse privatskoler for sine barn, steinerskoler sågar.

 

– Kunst og kultur gjør elevene bedre