Sakset/Fra hofta

Hovedbygningen ved Københavns Universitet. Foto: Per Meistrup / Wikimedia Commons.

En anerkjent dansk professor i internasjonal politikk, Ole Wæver ved Københavns Universitet, har av to forskere i et vitenskapelig tidsskrift blitt anklaget for at livsverket i bunn og grunn er rasistisk. Wæver har vært sentral i dansk fredsforskning og for teorier om hvordan stater agerer i krisesituasjoner. Han plasserer seg selv som sosialkonstruktivist og tilhører venstresiden, og tar seg veldig nær av kritikken.

Det er ikke morsomt lenger, skriver redaktøren i Weekendavisen, Martin Krasnik. Han tar utgangspunkt i en kjent skandalesak der en amerikansk fysikkprofessor, Alan Sokal, i 1996 ble berømt for å få på trykk en nonseseartikkel i et fagfellevurdert tidsskrift for samfunnsforskning, Social Text. Sokal argumenterte for at den fysiske verden var en ren språklig konstruksjon. Andre har gjort narr av forskningsmiljøer på kjønn på og rase ved å få publisert tøyseartikler, minner Krasnik om:

For to år siden gentog tre andre akademikere nummeret, og denne gang var målet den del af socialkonstruktivismen, der handler om køn og race. De tre spasmagere, Lindsay, Pluckrose og Boghossian, fik hele syv artikler optaget i akademiske tidsskrifter med speciale i køns- og racestudier. Her demonstrerede de blandt andet, at vestlig astronomi er »sexistisk og imperialistisk«, og opfordrede til studier i »feministisk astrologi«.

Ole Wæver rammes nå av en kritisk artikkel som man også kunne mistenke var at nonsens-typen, men denne gangen er artikkelen alvorlig ment:

I en artikel i tidsskriftet Security Dialogue anklages den danske professor Ole Wæver og hans to kollegers forskning i international politik for at være »civilisationistisk« og deres vidt udbredte og citerede teori om staters ageren i angivelige krisesituationer for at være »præget af hvidhed« og »antisort racisme«. Artiklen er meget svær at læse, og man skulle tro, at også denne tekst er et forsøg på at pege på problemer i den aktuelle videnskabelige kritik. Men denne gang er det alvor.

Spinnville påstander er ikke morsomme når mange tar dem alvorlig. Den sentrale avisprofilen i Danmark, ser på saken som uttrykk for at akademias grunnmur er i ferd med å smuldre opp:

Kritikken om, at racismen er »bagt ind« i Wævers teori, er formuleret indforstået og sjusket og giver kun mening, hvis man i forvejen mener, at undertrykkende strukturer og skævheder findes overalt, selv i en teori formuleret af fredsforskere med udgangspunkt i venstrefløjen. Kan man så ikke bare affeje historien som akademisk hurlumhej? Nej, desværre ikke: Tidsskriftet tages alvorligt, og artiklerne evalueres af fagfæller, før de antages. Én ting er identitetspolitiske slag på de sociale medier. Noget helt andet er akademiske tidsskrifter. Sagen viser, at det akademiske fundament er ved at smuldre.

Hvite, mannlige, eldre forskere og skribenter er en yndet målskive for akademikere med en identitetspolitisk agenda. De som kritiseres, kjenner seg overhodet ikke igjen i kritikken, og de som kritiserer, mener ofte at objektet ikke selv forstår hvor rasistisk eller sexistisk vedkommende er. Slik forsvinner forutsetningen for en kritisk, men felles samtale – det er ingen common fighting ground.

I Norge har vi opplevd en variant av dette akademiske sammenbruddet da dekan ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, litteraturprofessor Frode Helland, i boka Rasismens retorikk (2019), brukte kjente norske skribenter som Hege Storhaug, Kjetil Rolness og Kjell Madsen som eksempler på forfattere som formidler (ofte ubevisst) rasistiske strukturer.

Selv vil de hevde at de driver vanlig religions- og maktkritikk.

Med så ulike innfallsvinkler kan ikke partene diskutere på et intellektuelt nivå. Samtalen stopper opp.

 

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!