Som en oppfølger etter kritikken mot at rektor Klaus Mohn holdt et innlegg for Klimarealistene, protesterer tulleakademikere nok en gang mot en dialog mot politiske motstandere.

En av disse er førsteamansuensis ved Institutt for medie- og samfunnsfag. En annen forsker på «smarte, bærekraftige byer». Rune Todnem By er professor, Unesco Chair on Leadership, Innovation and Anticipation. Han er altså ekspert på forventning. Merkelige greier.

Så er det en professor fra Institutt for kultur- og språkvitenskap. Realfaglig kompetanse er trolig skyhøy i dette instituttet.

Selvsagt har de drasset med seg en kjønnsforsker også, Elisabeth Lund Engebretsen. Hun er
førsteamanuensis på Senter for kjønnsstudier. En person som trolig finner det vanskelig å skille en mann fra en kvinne, altså.

Alle overnevnte jobber ved Universitetet i Stavanger (UiS). Og de går hardt ut:

Når vi står overfor det presserende «onde» problemet – som den pågående klimakrisen –, har vi simpelthen ikke råd til å kaste bort mer kostbar tid. I stedet må vi, som et første steg mot en mer bærekraftig og rettferdig verden, handle resolutt for raskt å redusere klima­gass­utslippene.

Så kommer kritikk mot rektor Mohn, som deltok på klimaskeptiker-arrangement den 12. oktober. Mohn var svært kritisk til dem som hadde invitert ham, men dette holder ikke for kanselleringsakademikere. For tross alt førte Mohns besøk til at arrangementet i regi av Klimarealistene fikk stor oppmerksomhet.

Les også:

Klimarealistene lanserer tidsskriftet «Science of Climate Change»

Det fortsetter i det samme sporet. Disse akademikerne er ikke ute etter å vinne debatten, de vil avslutte den.

Den 28. oktober arrangerte universitetet vårt igjen et arrangement med en tittel som antyder klimaskepsis. Foredragsholderens bok, reflektert i navnet på arrangementet, har blitt sterkt kritisert for «cherry-picking» av data, i f.eks. The Guardian og The New York Times.

Som forskere er vi bekymret når slike arrangementer avholdes på Universitetet. Det legitimerer dårlig underbygde holdninger som troverdig viten, og det kan i verste fall undergrave universitetenes oppdrag.

Det er den danske statsviter Bjørn Lomborg som ifølge medieviteren, forventningseksperten og kjønnsforskeren ikke burde få adgang til UiS. Han kan jo skape «forvirring om klimaendringer», og distrahere offentlig oppmerksomhet bort fra den presserende agendaen for klimahandlinger, som verdensledere nå er samlet i Glasgow for å gjøre noe med.

Les også: «Klimakrisen» savner basis i vitenskap

Og selv om klimaskeptikere påberoper seg ytringsfrihet, som disse akademikerne omtaler som «en tilbakevendende debatt i Norge og internasjonalt», så mener de at samfunnsvitenskapene og humanoria har funnet alle svarene for lenge siden.

De har tross alt «dekonstruert».

Har ikke over tretti år med studier, og mange år i akademisk arbeid, ført til at disse folka har støtt borti en Sokrates? Oraklet fra Delfi? Han som forsto at han egentlig ikke forsto noen ting, og derfor ble utpekt som den klokeste mannen i Hellas?

Sokrates skapte det vi kjenner som vitenskap da han innså sine egne begrensninger.

Fornuftens stemme støttes av overveldende konsensus basert på vitenskapelige metoder og får derfor velfortjent medie- og politisk oppmerksomhet.

Konsensus er ikke en kraft som driver vitenskapen videre. De store oppdagelsene kalles gjerne paradigmeskifter, hvor hele verdensbildet snus på hodet på grunn av enkelte genier som tenker annerledes.

Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken The Structure of Scientific Revolutions i 1962. Tenk Kepler, Newton og Einstein. De var ikke drevet av konsensus.

FNs klimapanel (IPCC) er et slikt utvidet likemannsfellesskap, hvor tusenvis av forskere systematisk diskuterer kunnskap og løser uenigheter for å komme til intersubjektiv konsensus.

Dette er vitenskap på sitt beste. Avvikende stemmer blir respektert og hørt gjennom prosessen med fagfellevurdering. Det som ikke tolereres, er å undergrave integriteten til en slik prosess ved dogmatisme og å nekte å engasjere seg på sentrale, etablerte vitenskapelige premisser.

«Klimakrise» nevnes så vidt jeg vet ikke av IPCC på de tusenvis av sidene de publiserer, bortsett fra når de forklarer hvordan diverse medier omtaler utfordringene, og at mange søker på disse begrepene på Google.

Et søk i rapporten gir ett eneste treff på begrepet climate crisis:

Also, some media outlets have recently adopted and promoted terms and phrases stronger than the more neutral ‘climate change’ and ‘global warming’, including ‘climate crisis’, ‘global heating’, and ‘climate emergency’ (…)

Google searches on those terms, and on ‘climate action,’ increased 20-fold in 2019, when 35 large social movements such as the School Strikes for.

Climate gained worldwide attention (…)  We thus assess that specific characteristics of media coverage play a major role in climate understanding and perception (high confidence), including how IPCC assessments are received by the general public.

IPCC snakker om klimaendringer og global oppvarming. Politikere som tar avgjørelsene, har lest et kort sammendrag, det er vel på rundt 20 sider. Så får de en konsulent til å regne ut at 10.000 milliarder USD kanskje kan redusere temperaturen om hundre år med 0,2 grader.

Les også: Klimaprat er hersketeknikk 

Men debatt er uønsket. De fem kronikkforfatterne skriver det rett ut, de ønsker ikke at UiS skal bli «en debattklubb hvor alle meninger og synspunkter er like mye verd». Det samme ønsker de skal gjelde for akademiske institusjoner over hele Norge.

Man må ta hensyn til «vitenskapelige kriterier», og alliere seg med mediene. FNs bærekraftsmål og grønn omstilling må settes i fokus.

Har disse akademikerene evnen til å forstå at hvis grønn omstilling faktisk gjennomføres, så vil et utarmet samfunn begynne å lete etter muligheter for å spare penger man ikke lenger har? Hvem har behov for en kjønnsforsker når man ikke har mat, varme og trygghet?

Fremtidens løsninger på komplekse spørsmål vil neppe oppstå på grunn av «intersubjektiv konsensus».

Det nødvendige akademiske ansvar i møte med klima­krisen 

Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂