Mediene elsker å skremme oss om hvor varmt det er. «Global koking», sa FNs generalsekretær Guterres, og regimemediene svelget det rått. Skogene tar fyr fordi det er 40 grader varmt, og snart skal vi alle dø.

Det er en mental lidelse som spres, i form av det Mattias Desmet så elegant beskriver som en massepsykose (mass formation psychosis). Bak det hele skimter man noe totalitært.

Hvis varme perioder var så dødelige som mediene hevder, ville ikke homo sapiens ha overlevd tusenvis av år uten air condition. Men her er vi, flere mennesker på kloden enn noensinne, med mindre fattigdom, færre dødsfall på grunn av naturkatastrofer og nok mat til alle hvis mennesker bare kunne oppføre seg.

Men overskriftene gjør alt de kan for å få oss til å føle panikk, skriver Allysia Finlay i Wall Street Journal. Som Bloomberg her om dagen:

«Extreme Temperatures Are Hurting Our Mental Health»

«Klimakrisen» får skylden for absolutt alle problemer. Er det varmt? Klima! Er det kaldt? Klima! Regner det mye eller lite? Klima, selvsagt. Og hvis noen sliter med mentale problemer, så skyldes det klima.

Men det er panikken som sprer mentale lidelser, ikke klimaendringer i seg selv.

But it’s alarmist stories about bad weather that are fueling mental derangements worthy of the DSM-5 — not the warm summer air itself.

DSM-5 står for The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, og er en standard psykiatrisk klassifisering av mentale lidelser.

Bloombergs overskrift fokuserer på en meta-analyse publisert i The Lancet i juli, som finner en antydning av sammenheng mellom varmt vær og selvmord. Men undersøkelsen selv betegner funnene som svakt dokumentert. Men Bloomberg så muligheten for nok et panikkoppslag.

Forfatterne understreket også at varme trolig ikke vil medføre mentale problemer på lang sikt, siden mennesker tilpasser seg, slik mennesker siden tidenes morgen har gjort for å overleve.

Det er ikke klima­endringer som setter skogene i brann

For tyve år siden var ikke en varm sommer noe mer enn en varm sommer. Nå blir vi fortalt at det er global koking som har skylden.

Særlig unge og lett påvirkelige mennesker lar seg skremme av slikt, og dette er nok en bedre forklaring på økningen av depresjon og annen mental lidelse blant unge, i tillegg til dramatiske samfunnsendringer (migrasjon), panikken rundt covid-19 og trolig også sosiale medier.

Selv WHO innrømmer at klimahysteriet kan føre til mentale problemer.

Yet according to a World Health Organization report last year, the very “awareness of climate change and extreme weather events and their impacts” may lead to a host of ills, including strained social relationships, anxiety, depression, intimate-partner violence, helplessness, suicidal behavior and alcohol and substance abuse.

En studie fra 2021 som undersøkte unge mennesker i ti land i alderen 16–25 år, fant at 59 prosent var ekstremt bekymret for klimaendringene, mens hvis man inkluderer dem som var moderat bekymret, ble andelen 84 prosent.

Hele 45 prosent sa de var så bekymret at de slet med å fungere skikkelig på daglig basis, noe som er selve definisjonen av en angstlidelse.

Det er klimaangst, klimaskam, klimasorg og solastalgi (lengselen etter det trygge og gode hjemmet, i dette tilfelle en trygg klode).

Alle disse mentale lidelsene unge mennesker påføres, er rasjonelle reaksjoner, skrev Nature på lederplass.

Although feelings of powerlessness, grief and fear can be profoundly disruptive—particularly for young people unaccustomed to the depth and complexity of such feelings—it is important to acknowledge that this response is a rational one.

Men disse formene for angst er ikke mer rasjonelle enn troen på at truslene fra klimaendringene er eksistensielle. En mer passende betegnelse for slik klimaangst er klima-hypokondri.

New Yorker publiserte en lang artikkel med gode råd: «What to Do With Climate Emotions». Artikkelen var skrevet av Jia Tolentino, som selv led av slike mentale lidelser.

Et av rådene var å unngå å tenke på klima mer enn 90 sekunder av gangen, for å unngå at panikken festet seg og depresjon, sinne og skam kom krypende.

Det finnes nå klimaterapeuter som kan hjelpe folk til å holde ut klimakrisen (mot god betaling, selvsagt). Tolentino beskriver hvordan det fungerer:

“The goal is not to resolve the intrusive feeling and put it away” but, as one therapist advises her, “to aim for a middle ground of sustainable distress.”

Selv klimaterapien må være «bærekraftig».

Men klimaangst er hverken bærekraftig eller normalt, det er «snøfnuggene»s lidelse, selv om klimaaktivistene påstår noe annet. Klimaangsten kan like gjerne være ersatz-angst for andre former for angst og mentale lidelser.

Det er åpenbart at når kvinner sier de ikke vil ha barn fordi et barn kan skade klimaet, så er det ikke en normalt balansert kvinne vi lytter til. Enten er det et rent spill for galleriet, eller så er det en mental lidelse som ligger bak.

Klimahypokondere fortjener å bli behandlet med medfølelse, omtrent som alle som lider av psykiske lidelser. De bør imidlertid ikke forvente at alle andre aksepterer nevrosene deres.

Klimahypokondere er, med andre ord, som mentalt lidende transkjønnede aktivister. Og begge gruppene jakter på barna våre.

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som

e-bok.