Nettstedet Subjekt.no har laget en interessent liten trykksak «Derfor trenger vi kunst og kultur», som tar sikte på å opplyse allmennheten om nødvendigheten av kunstneriske og kulturelle opplevelser. Nettstedet har en ung og ukonvensjonell profil og er åpen for kritiske ytringer om det meste i kulturlivet ut fra perspektivet «Etikk og estetikk». Redaksjonelt plasserer nettstedet seg i en politisk nøytral posisjon der maktkritiske synspunkter rettes mot både høyre- og venstresiden.

Publikasjonens tittel «Derfor trenger vi kunst og kultur» er ikke et spørsmål, men et svar fra de eksperter som er intervjuet om hvorfor vi trenger kunst og kultur. Det er altså ikke «vi» i betydningen landets innbyggere som mener at vi trenger kunst og kultur, men et snevert utvalg av de kulturpersoner som er mer eller mindre kjente i kulturlivet. Disse utgjør bare et mellomsjikt av den kulturelle reproduksjonen, et lite «vi», som i disse krisetider trenger å få tydeliggjort viktigheten og nytten av hva de driver med. Samfunnsmessig sett er det denne lille gruppens sterke behov for kunst og kultur som blir fremhevet og ikke befolkningens.

Det er påfallende at ikke en eneste av landets store «vi» er intervjuet og rådspurt. Man kunne ha henvendt seg til ulike yrkesgrupper på landsbasis, særlig de uten høyere utdanning som tydeligvis er de mest kulturtrengende, ifølge ekspertene. I stedet har vi fått en faglig syltynn pamflett som viser hvor fortreffelig og viktig kunsten og kulturen er, ikke for folk flest, men for kulturelitens selvbestaltede overhøyhet. Her oser det kulturell arroganse lang vei. Slik sett er trykksaken en nedlatende og dårlig veiviser i kunst og kultur for det store «vi».

Fra mitt ståsted som kunstkritiker, -historiker og fagmann i estetisk teori, er intervjuene med kunstkritikere og -formidlere bare en strøm av klisjeer som ikke sier noe om kunstens iboende verdier og kvaliteter. I utgangspunktet er publikum uvitende og uten sosial trening, dermed også engstelige for å besøke et galleri eller kunstmuseum. Samme hva du synes om et kunstverk, enten du finner det heslig eller spennende, så er alle opplevelser legitime og akseptable. Alt er relativt i kunsten. Din opplevelse av kunsten er nemlig like viktig og riktig som ekspertenes mening. Å dyrke relativisme i kunsten betyr også at verdinihilisme er satt i system.

Hvis du misliker et kunstverk så er det bare et tegn på at verkets mening fungerer, får vi vite. Derfor trenger vi kunst, den er et redskap som hjelper oss til å forstå hvem vi er som mennesker, men vi må snakke om det, som om kunsten er en form for terapi og sosial integrering. Nettopp derfor trenger vi også kunstformidlere, kritikere og andre eksperter som kan løfte de laverestående klasser opp på et høyere kulturelt nivå. Her er det opplagt noen som meler sin syke mor og gjør kunstomsorgen til en næringsvei og kontrollpost.

De fleste har nok allerede merket seg at denne trykksakens iherdige fokusering på kunst og kultur er en ren skjønnmaling av den kulturelle formidlingselites funksjon og betydning. At folket ikke har blitt spurt om det vil ha mer kunst og kultur, skjønner man jo. Her er det snakk om hegemonisk kontroll av det store «vi», mens de som skaper kunsten og viser verkene på utstilling er heller ikke spurt. Det samme gjelder musikere, forfattere, skuespillere og andre som er skapende i kulturlivet. De har jo førstehåndskjennskap når det gjelder å forstå et kunstverk, hvordan det er formgitt og hvilken mening det besitter.

Det som er mest utrivelig med denne pamfletten er den systematiske relativiseringen av det kunstneriske. Dette at alle opplevelser av et verk er likeverdige, samtidig som denne vinklingen underslår det faktum at verket i seg selv er bærer av en unik identitet og verdi. At folk opplever kunstverk forskjellig er selvsagt, men opplevelsen er bare et utgangspunkt for å gå videre inn i kunstverket og tilegne seg dets unike verdi. Man kan ikke sette sluttstrek ved opplevelsen, verket forlanger noe mer, at du forløser dets verdi på eget individuelt nivå.

At det er Subjekt.no som har laget denne trykksaken er forståelig. Nettstedet har ikke akkurat de mest erfarne og teoretisk skolerte skribentene, de er allikevel engasjerte, uredde og samfunnsbevisste. Men redaksjonen trenger mer faglig tyngde. Det ser man tydelig i utvalget av eksperter som skal svare på hvorfor vi trenger kunst og kultur. Ingen av dem trekker frem kvalitets- og verdiproblematikken. Alle beveger seg på overflaten av kunsten og kulturen og virker blinde for estetikkens dypere verdier. Postmodernistenes evinnelige gnål om det vesentlig overfladiske er tydeligvis fortsatt gangbar mynt i det norske kulturlivet.