Vanessa Beecroft vb. 48 721

Nå har krenkelseshysteriet omsider nådd kunstlivet, et uvanlig felt med tanke på at kunstnere nærmest har hatt det som kreativt program å krenke og sjokkere publikum.

På den annen side har kunstnerne selv blitt refusert av kolleger på faglig grunnlag, men ikke for hva de har uttrykt. Nå ser det ut til at kunstnerne må omstille seg og at verkene deres kan bli refusert for hva de uttrykker av tvilsomme følelser og tanker, uten at de skjønner det. For det er jo ikke uvanlig at betydelige kunstverk inneholder skjult informasjon, som på et eller annet tidspunkt vil kunne ramme sårbare mennesker.

Mange av Edvard Munchs malerier er så psykisk utfordrende at de fort kan havne i skammekroken om noen overfølsomme sjeler forlanger det. Tiden er nå så besatt av krenkelseshysteri at både gallerier og museer må gå på gummisåler og ta tidsåndens forskrudde estetikk ad notam.

Ved Kunsthøyskolen i Oslo (Khio) har krenkelsesviruset nå fått solid fotfeste. En gruppe vitenskapelig ansatte ved Khio føler seg så forstyrret og krenket av verket «vb. 48 721» som henger i skolens lokaler, at de har sendt et åpent brev til ledelsen om den psykiske belastningen dette bildet påfører studenter og ansatte.

Nå er kunstneren bak verket ingen hvem som helst. Hun heter Vanessa Beecroft, er halvt italiensk og halvt amerikansk og er verdenskjent for sine utfordrende installasjoner og performanser. Med tanke på at hun også har profilert seg i en kunstnerisk praksis der hun har tematisert rasisme, sexisme og kjønnsfascisme, i flere tilfeller også ganske rabiat, virker stipendiatenes klagebrev til ledelsen ganske puslete og ynkelig. De tåler tydeligvis ikke sin egen medisin.

Sett i forhold til kunstnernes mangeårige krav om full kunstnerisk frihet i alle kreative retninger, er det litt av et paradoks at Kunsthøyskolens vitenskapelige ansatte krever at skolen innfører sensur. Man kan lure på hva slags vitenskap de representerer, når de demonstrerer et intellektuelt lavmål som ligger langt unna rasjonell tenkning. Det er i alle fall tydelig at disse stipendiatene mangler kritisk fornuft, som er den beste vaksine mot overfølsomme kunstnere med svak jeg-kraft. Har man en normal fornuft og jeg-styrke blir man ikke hysterisk om verden ikke er som i eget hode.