Kunstforskning – en utdanningsteoretisk bastard

«I FAUXTHENTICATION, en presentation av ett intersektionellt konstnärligt forskningsprojekt, analyserar Bogdan korsningarna mellan kravet på akademisk excellens och de oegentligheter som högskolevärlden samtidigt närs av genom ett digitalt, globalt proletariat som förkroppsligar relationerna mellan auktoriteter och språkligheter, liksom diskurser om klass och genus i en global ekonomi. Akademin som vanligtvis betraktas som ett nobelt fält och vars förkämpar strider för vidarekunskap är likväl präglat av stölder, fejk och fusk.» Billedtekst og foto: Weld.se

Det å oppgradere kunsthøyskolene til akademiske institusjoner har nå pågått i over 20 år. I dag kan en kunststudent få seg en bachelor- og mastergrad og deretter ta en doktorgrad og drive forskning på egne kunstneriske prosjekter.

Enhver oppdatert kunstner skaper ikke lenger kunst ut fra fantasi, intuisjon og estetisk innsikt, han/hun eksperimenterer, analyserer og forsker på lik linje med vitenskapelig ansatte ved et universitet. Dette ligger nå innbakt i kunstutdannelsen og forvandler kunstnerspirene til akademiske kvakksalvere og estetiske begrepsryttere.

Denne faglige emansipasjonen opp til høyere intellektuelt nivå har nylig skapt problemer for en doktorand ved Stockholms Konstnärliga Högskola. Kunstneren Bogdan Szybers doktoravhandling/disputas ble nemlig underkjent av bedømmelseskomiteen fordi den var for lite «analytisk».

Bogdan Szybers kunstforskning var tydeligvis ikke vitenskapelig nok for bedømmelseskomiteen. Ifølge kunstneren selv hadde nok komiteen hatt store vanskeligheter med å svelge hans krasse kritikk av kunsthøyskolens akademiske regelsystem og teoretiske intellektualisme. Derfor kvitterte også komiteen med faglig refusjon.

Bogdan Szyber mener at kunsten bør være fri og skapende uten analytiske regler og vitenskapelige prinsipper. Hvis kunstforskningen skal ha noe for seg i en utdanning, bør den baseres på kunstens egne frie prinsipper og ikke vitenskapens teoretiske rasjonalitet. Det er to vidt forskjellige fagområder som er vesensfremmede for hverandre. Kunstforskningen er en tvangsbestemt fusjon, der kunsten blir invadert og overstyrt av vitenskapen, et helt annet gyldighetsområde, som bryter radikalt med det moderne prosjekts frihetskrav.

Her i landet har vi ikke sett noen prinsipiell kritikk av kunsthøyskolenes forskrudde vitenskapeliggjøring av det kunstneriske. For tiden tåkelegges den av identitetspolitikk og antirasisme, av en politisert aktivisme preget av fortidshat og kvalitetsnivellering.

Kunststudentene har nå havnet i en heksegryte av faglig motstridende interesser og teoretisk forvirring, og samtidskunsten er som et babelsk tårn der utøverne hverken kommuniserer med seg selv eller andre. Kunstnerne har blitt utdanningsteoretiske bastarder.