Kommentar

Tidligere kunnskaps- og integreringsminister, nå finansminister, Jan Tore Sanner, har stått sentralt i det ikke ubetinget vellykkede integreringsarbeidet i Norge. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

«Integrering» er et fyndord for de fleste politikere og partier. Men hva er status etter mange år og enda flere milliarder brukt på dette? Tallene fra årets utgave av Integreringsbarometeret er ikke særlig oppløftende for dem som er optimistiske til integrering av innvandrere i Norge.

Det er knapt grenser for hvor mye det satses på «integrering» her i Norge. Det snakkes, det lages utredninger, det holdes appeller, det bevilges, det pøses ut kronikker og artikler, og det bevilges enda litt mer.

Dette har vært et hovedtema og et tilnærmet bunnløst kostnadssluk i flere tiår. Det er integrering opp og integrering i mente, fra Fremskrittspartiet til Rødt.

«Jeg tror innvandringen til Norge er dyrere enn de fleste vil være klar over», sier FrPs Jon Helgheim til Dagbladet.

Det er rett og slett vanskelig å tallfeste hva det hele faktisk koster, da dette er noe sentrale politikere, partier og organisasjoner ikke ønsker få frem i lyset. Det er en godt skjult hemmelighet. Men det dreier seg om titalls milliarder. I den aktuelle saken i Dagbladet antydes det at det kan dreie seg om så mye som 100 milliarder i året.

Da er det ikke så rart at integrering er et tema politikere bruker mye tid på. Ikke minst har Solberg-regjeringen snakket på inn- og utpust om dette i snart syv år.

«Et av regjeringens hovedprosjekter er å gjennomføre et integreringsløft», heter det i på regjeringens hjemmesider, under kapittelet «Integrering gjennom kunnskap».

Hva er integrering egentlig? Hva går det ut på? Tenketanken Civita oppsummerer det slik på sine hjemmesider:

«Å integrere betyr i utgangspunktet å innpasse noe i en større helhet, i denne sammenhengen å gjøre innvandrere og deres barn til en del av den større helheten som er det norske samfunnet.»

Det kan antagelig tjene som en grei og lett forståelig definisjon av hva saken går ut på.

Et nokså naturlig spørsmål å stille ved ethvert langvarig og kostnadskrevende offentlig prosjekt, er «hvordan går det»? Hva oppnår man her? Hvilke resultater kommer ut av disse tilsynelatende uendelige prosessene?

Dette kan måles og tallfestes på så mange slags vis, og den type undersøkelser gir gjerne rikelig med rom for fortolkning av resultatene slik at de stemmer med hva spørsmålsstilleren måtte ønske.

Et interessant aspekt er uansett hvordan befolkningen opplever denne integreringen i praksis, rundt om i landet. Synes de at integreringsarbeidet har gitt resultater?

Her har Aftenposten nylig referert en større undersøkelse, nemlig det såkalte integreringsbarometeret. Dette barometeret

«…har siden 2005 vært laget med ujevne mellomrom av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI).

Er basert på en stor spørreundersøkelse i befolkningen. Et representativt utvalg på 3000 personer svarer på en lang rekke spørsmål om holdningene sine til innvandrere og innvandring.

Årets barometer, som ble offentliggjort 11. juni, ble tatt opp i 2019 av Institutt for samfunnsforskning. Det forrige var i 2017.»

I undersøkelsen tar man for seg ulike sider av integreringen. Blant annet stilles følgende nokså enkle og temmelig avklarende spørsmål:

«I det store og hele, hvordan synes du integreringen av innvandrere i det norske samfunnet fungerer?»

Svarene er tildels svært interessante – og tankevekkende. Her fremgår det at kun én – 1 – prosent av de spurte mener dette går «meget bra».

Kun én av 100.

I lys av alt som er brukt av penger og andre ressurser, og ikke minst den nesten grenseløst skjønnmalende omtalen av integreringen gjennom mange år, er dette mildt sagt oppsiktsvekkende.

I stedet for å basere seg på desinformasjon fra politikere og pressefolk om «hvor bra det går», bygger åpenbart folks svar på erfaringer fra egen hverdag, bomiljø og arbeidsmiljø. Folk ser hva de ser, og opplever hva de opplever. Politikerfloskler og Dagsrevy-innnslag med «flinke» jenter i hijab, endrer ikke på dette.

Enda mer urovekkende for «integreringslobbyen» bør det være å registrere følgende:

Utviklingen er ikke positiv. Det er ingen god trend å spore. Andelen som mener at integreringen generelt fungerer «meget bra», har faktisk ligget på bare 1 prosent helt siden 2005. Den har overhodet ikke bedret seg.

Videre er det kun 19 prosent som mener dette går «ganske bra». Heller ikke det tallet har flyttet seg en millimeter i positiv retning siden 2005.

Andelen som synes det hele går «ganske dårlig» eller «meget dårlig», har faktisk økt ganske betydelig siden 2005. Den gang var det 37 prosent som mente dette, i 2019 er tallet oppe i 47 prosent. Skepsisen til utviklingen øker.

De indifferente, «verken eller»-svarene, har i samme tidsrom endret seg fra 42 prosent til 35 prosent. Det kan forstås dithen at de som har «gjort seg opp en mening» i perioden, i stor grad har falt ned på at dette ikke går særlig bra.

Hele integreringsbarometeret kan leses her.

På bakgrunn av slike fakta er det naturlig å konkludere med at den formidable «satsningen» på det kostbare integreringsfeltet de siste 15 år, har gitt tilnærmet null uttelling.

Det minner om en total fiasko. Noe annet kan man neppe kalle det.

Skal det bare fortsette på samme måte fremover?

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!