Kommentar

Den øverste leder Ali Khamenei og president Hassan Rouhani pi bønn ved kisten til Qassem Soleimani, 6. januar. Irans ledelse var i sjokk over at USA våget å ta Soleimani vekk fra slagfeltet, som amerikanerne uttrykker det. Foto: Rouhanis kontor/Reuters/Scanpix

Øverstkommanderende for Quds, den iranske revolusjonsgardens spesialstyrke for ikke-konvensjonell krigføring og etterretning, Qasem Soleimani, ble fredag 3. januar drept på den internasjonale flyplassen i Bagdad, Irak, i et amerikansk droneangrep beordret av president Trump. En tre-fire andre døde også i angrepet, hvorav minst én var høyere iransk offiser.

Det finnes godt om sikkerhetspolitiske sider ved aksjonen, både internasjonale og slike som berører interne amerikanske maktforhold; alle disse er åpenbart viktige og interessante (først og fremst: Hva blir den militære responsen, nøyer Iran seg med trusler og ubetydelige symbolhandlinger eller blir det krig?), men likevel ikke mitt hovedanliggende. I stedet vil jeg se på noen våpenteknologiske aspekter ved slike begrensede anslag mot en gitt, kjent fiende, spesielt hva de forteller om presisjonsnivået som preger dagens mest avanserte våpen, samt prøve å sette den aktuelle hendelsen inn i en strategisk-historisk kontekst. Perspektivene som åpner seg, er nemlig oppsiktsvekkende. Siden teknologien alltid begrenser mulighetsrommet for strategiske valg, tar vi det tekniske først.

Ved all effektiv maktbruk gjelder at man dels må ha nok energi (eksempelvis tung og rask nok kule, kraftig nok eksplosjon), dels må energien kunne leveres tilstrekkelig presist til å affisere/slå ut/drepe målet. Selv ved bruk av god, gammeldags «handemakt» gjelder akkurat samme prinsipp; et velrettet støt av stive fingre mot et svakt punkt setter en motstander mer effektivt ut av funksjon enn et kraftig knyttneveslag som treffer skulderen.

For drøye hundre år siden (første verdenskrig) hadde man oppnådd teknologisk-økonomiske ferdigheter til å drepe millioner av fiendesoldater gjennom massiv maskingevær- og artilleribeskytning av Europas talløse slagfelt og skyttergraver, men presisjonen var ennå ikke tilstrekkelig til at man isteden kunne basere seg på mer kirurgiske angrep. Alternativet til eksemplet nevnt ovenfor med «presise støt av stive fingre», nemlig innsats av massive styrker over relativt bred front og med maksimal ildkraft, satte seg på en måte fast i hodet på politikerne og generalene; det var slik man førte moderne krig, ble konsensus, annerledes kunne det ikke være. Under fortsettelseskrigen et kvart århundre senere, altså andre verdenskrig, gjaldt i prinsippet samme doktrine om størst mulig ildkraft satt inn av alt tilgjengelig materiell – helst hundrevis eller enda flere kanoner, fly og stridsvogner -, selv om økt motorisering nå gav styrkene en bevegelighet som i mange situasjoner viste seg å være en avgjørende faktor. Konsekvensen i form av menneskelig lidelse ble uansett den samme: massiv nedslakting på alle store kampavsnitt av både stridsmenn og sivile.

Mot slutten av den kalde krigen skjedde en gradvis endring som ikke har fått tilstrekkelig allmenn oppmerksomhet. Mens Sovjetunionen fortsatt sverget til riktig massive atomstridshoder, gjerne av fusjonstypen og med sprengkraft i megatonnklassen, levert av bomber og raketter som slett ikke behøvde å treffe akkurat i målet for å utslette det, så begynte man i USA å utvikle mer og mer avanserte styringssystemer for sine atomraketter. Dette skapte hos russerne frykt for at fienden etterstrebet en førsteslagskapasitet som ingen av supermaktene hittil hadde hatt, og dermed gikk våpenkappløpet videre på enda et område. Hovedpoenget i vår aktuelle sammenheng var uansett følgende: Man gikk for større presisjon i stedet for større sprengkraft, en utvikling som fra et sivilt-etisk ståsted unektelig representerte en klar fremgang.

I nåtiden er mange våpensystemer blitt uendelig mye mer presise enn de var på Sovjetunionens og den kalde krigens tid, og dessuten er nye, enda mer avanserte våpen kommet til; ikke minst gjelder dette ubemannede småfly (droner) som kan overvåke eller levere dødelig vold. Dronene finnes i mange størrelser og kan følgelig bære våpen av svært ulikt slag. Dessuten kan man angivelig i dag utstyre bittesmå, i praksis nærmest usynlige, droner («Slaughterbots»), med gjenkjenningsprogrammer så vel som miniatyrsprengladninger effektive helt ned på enkeltmannsnivå. Det er umulig for en interessert amatør å avgjøre eksakt hvor grensen mellom realitet og science fiction ligger blant alle beskrivelsene som finnes tilgjengelig, og derfor avstår jeg fra å lenke til dem, men i prinsippet muliggjør teknologien at dronen selv kan avgjøre om eller når et gitt individ skal «tas ut». Robotifisering av krigføringen representerer i sannhet en helt ny situasjon i menneskehetens konflikthistorie.

Våpenpresisjonen har altså gjennomgått nærmest ufattelige forbedringer samtidig som selve drapsprosessen er ekstremt automatisert sammenlignet med de store krigenes tid under forrige århundre; man kan i dag få miniatyrmaskiner til å «gjøre jobben» med bare litt menneskelig veiledning og med vesentlig mindre collateral damage (skade på sakesløse sivile) enn før var tilfellet. Dette medfører – sagt billedlig, men faktisk også ment bokstavelig – at man nå kan treffe og ta ut enkeltindivider i stedet for å teppebombe byer. Det var dette vi så et eksempel på da øverstkommanderende for Irans mest prestisjetunge militæravdeling ble drept.

Innleder drapet på Soleimani en ny æra der man ikke lenger masseslakter fotfolket, men isteden konsentrerer seg om sjefene, inklusive generaler og/eller toppolitikere i stater man av en eller annen grunn finner spesielt ufyselige? Når mulighetene nå teknisk sett er bedre enn noen gang før, er det åpenbart at et slikt strategiskifte frister. Spørsmålet er vel bare om statslederne – Trump, Putin og andre som har kontrollen over denne nye type våpen – våger å øke risikoen for motangrep rettet mot dem selv og kollegene innen toppsjiktet, enten hevnatakkene utføres med sofistikert teknikk, ved hjelp av religiøse fanatikere eller på annet vis. For å utgå fra at et land som angripes mot sentrale personer innen den egne lederstrukturen, ikke vil prøve å svare på minst samme nivå, ville være å tro på julenissen. Selv ikke amerikanske presidenter og generaler er 100 % sikre for mordere, som vi vel vet, og iallfall er ikke deres familier det. Hvordan Iran kommer til å respondere i det aktuelle tilfellet, og hvor mange omdreininger eskaleringsskruen da vil foreta, gjenstår å se.

Dersom anslag mot fiendens militære og/eller politiske (og religiøse for teokratiers vedkommende) ledere skulle bli den nye malen, hvordan må man anta at dette mer generelt fremover kommer til å prege handlingsmønsteret i verdens mange konflikter? Min 25-øres gjetning er som følger: Det vil bli vesentlig sjeldnere med militære sammenstøt og kriger. Ledere som vet at de selv blir stående nærmest fysisk i skuddlinjen om det skulle smelle, vil trolig opptre langt mer forsiktig og tilbakeholdende enn om krigshandlingene i all hovedsak bare går utover medlemmer av «de uvaskede masser». Det er så rart med det; egen dødsrisiko har en klar tendens til å påvirke menneskers opptreden enten de er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker.

Vi går åpenbart inn i spennende tider fremover, tider som også er uforutsigbare. Kun dårer innbiller seg at freden vil vare evig. Spesielt farlige er dårene dersom de sitter med samfunnsmakt. Slike bør man ikke lytte til enten de taler til oss på nyttårsaften (kongen) eller første nyttårsdag (statsministeren).

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her