Anders Beer Wilse 6. juni 1903

Varmen har satt seg fast. 

I byen begynner asfalt og murvegger snart å koke. Det er best å søke tilflukt på skyggefulle eller luftige steder. Vi vil i dag derfor gå opp i et høyt tårn i håp om der å finne det noe svalere.

pastedGraphic.png

 

Tyholt tårnet i Trondheim er kjent for at restauranten der umerkelig dreier rundt, så sitter du i egne tanker og spiser din mat, endrer verden seg sakte utenfor. Løfter du så blikket, er du plutselig et helt annet sted enn da du startet.

Har man levd en stund og merket at Tidens hjul sakte dreier, ser man at meninger og overbevisninger man en gang hadde nå ikke lenger er gyldige på samme måte som før. Det man brant for en gang kan nå være noe som har havnet på andre siden av de politiske barrikadene, man har bare ikke sett at verden har dreiet. 

«Radikal i ungdommen, konservativ i alderdommen» sa man da jeg var ung. Ha ha, tenkte vi, det kommer i hvert fall ikke til å skje meg; Jeg har mine grunnverdier, de er uavhengige av tiden, de gjelder for alltid tenkte vi – og trodde oss unntatt. 

Ser vi på Kirkens virke, så er nok ikke disse grunnverdier opp igjennom historien alltid like lett å få øye på. De tolkes av utøverne inn i den samtid de lever i og farges av den, ja noen gang overmales de helt. Så også innenfor moralen og troens områder kan man heller ikke se seg beskyttet mot Tidens hjul.

La oss se på to eksempler fra Kirkens og Byfugliens virke.

Kirkens mørkekvinner

I min ungdom var mange i samtiden opptatt av å harselere og angripe Kirkens mørkemenn. Kirkens opptjente moralske kapital fra krigen var i ferd med å bli brukt opp og glemt da nye områder for frigjøring meldte seg i samfunnsdebatten. Kvinnefrigjøring og kampen for kvinnelige prester var et slikt. 

Jeg husker ennå et møte med Norges første kvinnelige prest.  Ingrid Bjerkås var da gammel og fremstod som en nedbrutt kvinne, men det sto en krans av respekt rundt hennes offer. Hun hadde brøytet vei for sine medsøstre og kjempet ned Kirkens mørkemenn og for det måttet betale sin pris. 

Etter Bjerkås har kvinner sluppet til i Den Norske Kirke og vel og bra er det. De norske feminister og «kvinnesakskvinner» som de eldre kalte dem, gjorde en storartet jobb og mange ble også belønnet med gode stillinger. 

Men hva skjer? Tidens hjul dreier. 

Da en ny og ukjent utfordring plutselig sto for vår dør; og undertrykkelsen av muslimske kvinner ble tydelig i vårt samfunn, hadde man ventet at de første til å ta opp kampen skulle vært våre gamle feminister? Men Tidens hjul hadde dreiet så mye at det ble stille.

Men bare nesten stille. 

Da det i 2010 ble fremsatt forslag om å forby heldekkende plagg burka osv for kvinner fant generalsekretær Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd at det var tid til å protestere kraftig mot noe forbud.

Det er dessverre vanskelig å se hennes protest som noe annet enn uttrykk for kirkens gamle arv; Et syn på kvinner som samfunnet ellers forlot på 1970-80 tallet. Misogyni, kvinnehat kaller noen det. Selv i 2010 var det blitt tilstrekkelig kjent hvordan kvinner i visse islamske kulturer ble behandlet. Men dette ville ikke Agøy se. Hun ville heller ha dialog med Islamsk Råd.

pastedGraphic_1.png

Kvinnedelen av Mellomkirkelig råds styre her i en pause på seminar. Byfuglien (nr 2 fra høyre) er på besøk og forklarer engasjert om strikking av steinslynger til palestinsk ungdom mens Agøy (i midten), ivrer etter å få fingrene på tasturet og bringe biskopens kloke budskap ut i verden. (De andre på bildet lot seg dessverre ikke identifisere).

Byfuglien og Agøy får tjene som Kirkens representanter for det som her, etter Kaj Skagen, har blitt kalt tredjeverden-isme. En opphøyelse av «de der ute» som dem som det er verdt å hjelpe og et selvhat mot egen kultur, Vesten og kristendommen, delvis basert på en indoktrinert skyldfølelse over verdens urettferdighet. 

Bare slik kan man forstå deres manglende solidaritet med kvinner som altfor direkte har følt hvordan det er å møte enkelte migranter og flyktninger «ansikt til ansikt», «her i våre liv». Overfallsvoldtatte kvinner får ingen overskrifter, ingen synlig omsorg.  Disse kvinnene kunne jo fortelle Byfuglien og Agøy om hva de synes om deres valg av ord her?

De overfallsvoldtatte kvinner er poster i den politiske innvandringspolitikk Kirken har promotert og som ikke får regnskapet til å gå opp. «Totgeschlagen, Totgescwhiegen», «Slått i hjel, tiet i hjel» het det om ofre fra Nazitiden da de etter krigen ikke fikk erstatning, ikke fikk oppreisning, de ble tiet i hjel og i verste fall forfulgt pånytt av nye makthavere.  

Hvor er Kirkens synlige interesse og omsorg for overfallsvoldtatte kvinner i Norge?  «J`accuse!».

Og mens vi er i gang; hvor var Kirkens synliggjøring og støtte til kristne ofre for IS grusomheter da det sto på som verst? De passet heller ikke inn i regnskapet da biskopene lekte i sin politiske sandkasse. Ettertiden vil nok her dømme dem hardt.

Kirkekampen

Et av de store lyspunkt i kampen mot nazistyret var det som er blitt kalt Kirkekampen. . Vi har i Sommerbrev og Sommerbrev II  her vært inne på Berggravs forvirring i 1940. Men da kirkeledelsen samlet gikk av etter at biskop Arne Fjellbu ble nektet å holde gudstjeneste i 1942, seilte kirken opp som et viktig fyrtårn i det mørke som hadde senket seg over landet. 

Det er lett i dag å verdsette deres modige innsats, og det er lett å ønske at man ville vært på deres side da det gjaldt. 

I en artikkel i Adresseavisa fra 2017 berømmer biskopene Byfuglien og Singsaas biskop Arne Fjellbu og de gjør det til gangs. Vel og bra så langt. 

Men så forteller de om en pris til Fjellbus minne, og den første som fikk denne prisen var ingen ringere enn Jan Egeland leder av Flyktninghjelpen; Byfugliens helt og med-kombattant i den pågående migrasjonskrise som rammer Europa. 

 

Man kan komme på den tanke at Byfuglien her misbruker Arne Fjellbus navn og minne til å fremme sin egen høyst politiske agenda i valget av Egeland. Vi er dessverre avskåret fra å vite hva Fjellbu selv ville ment om dette.

Den pågående migrasjon eller folkevandring som i dag pågår, vil om den ikke stoppes destabilisere og endre Europa til det ugjenkjennelige. Det første som vil ryke i vold og borgerkrig er vår kristne arv, nettopp det Fjellbu forsøkte å forsvare. Å velge en agiterende eksponent for denne massebevegelse som prismottaker, sier vel sitt om Byfuglien. 

Singsaas får man mest lyst til å unnskylde da han et annet sted skriver: 

«- Fjellbu sto frem og var tydelig på de kristne verdiene. Som sittende biskop kan en nesten bli deprimert når en setter seg inn i hans livsverk. Vi trenger mennesker som med mot og klarsyn kjemper for menneskeverdet», sier Singsaas.  

Man aner her en mulig tvil og erkjennelse av egen utilstrekkelighet hos Singsaas. Man kan spørre seg om han her er inne på tanker om at det som klekkes ut på bispekollegiets politiske seminarer kanskje ikke tåler å måle seg med Fjellbus innsats? Kanskje til og med er dets rake motsetning?

Er det virkelig slik og tar han konsekvensen av dette, kan han kanskje komme ut av dette med æren i behold. For resten av de politiske kannestøpere virker det å være mindre håp.

pastedGraphic_3.png

Norge har dårlig erfaring med en politisk styrt kirke. Da nazistene tok over etter kirkeledelsens avgang i 1942 ble resultatet tomme kirker. Man må spørre seg hva det er kirkens ledelse i dag holder på med i migrasjon saken? Er det dette som er deres mål?

Helga Byfuglien har som preses valgt feil side i den pågående kulturkamp om Europas kristne arv. Hun skal ha et kall til å fremheve medmenneskeverd, men dette er et selektivt menneskeverd hun viser frem. Man minnes George Orwells «Alle er like, men noen er likere enn andre». 

Overgrep, vold og ødeleggelse av egen kultur veier mindre i forhold til det å fremstå som gode hjelpere for dem der ute. På denne måte taper Byfugliens og Agøys bruk av de flotte ordene verdi og blir et ensidig våpen i deres kamp mot det kristne Norge.

Vi er ikke ved veis ende ennå, men Tidens hjul har dreiet så mye at de ser ut til å havne på feil side. 

For Byfuglien åpner det seg likevel en mulighet; at hun erkjenner sine misgjerninger og søker avskjed fra sin bispestilling. 

Det ville det stått respekt av. 

Men det kommer nok dessverre ikke til å skje, og da får man bare avslutningsvis her i varmen oppfordre henne til å bruke sin gummibåt flittig. 

Det kan snart bli et stort behov for å kunne ro.

Fortsatt god sommer.

 

 

Victor Klemperer var en tysker som skrev dagbøker under Det tredje riket og dekodet det nazistiske Tysklands språk. Navnet er blitt identisk med en som lever i indre eksil.

 

 

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!