Kommentar

Gjøvik tinghus. Foto: Øyvind Holmstad / Wikimedia Commons (utsnitt).

 

Dommene i rettssaker inneholder ikke sjelden oppsiktsvekkende informasjon med relevans langt utover selve omstendighetene som ligger til grunn for rettsprosessen. Noen ganger blir man sittende igjen med følelsen av at den domfelte ikke er skyldigst. En kjennelse fra Gjøvik tingrett den 6. april illustrerer fenomenet.

Der ble nemlig en 25 år gammel kvinne fra Oppland dømt til 150 timers samfunnstjeneste og betaling av 20.000 kroner i erstatning, etter å ha bli funnet skyldig i overtredelse av Straffelovens paragraf 296, som forbyr seksuell omgang med personer som man har oppsyn med i visse institusjoner.

Grunnlaget for dommen er fire uomstridte samleier mellom den unge kvinnen og en mindreårig asylsøker over den seksuelle lavalder som holdt til i et bofellesskap for slike i Oppland, hvor kvinnen arbeidet som miljøterapeut. Tiltalte erkjente seg skyldig i de faktiske forholdene og etter tiltalen fra Statsadvokatene i Hedmark og Oppland, og den fellende dommen gav seg dermed selv.

Men burde den ha gjort det?

En opplysning i en NTB-melding om dommen som ble offentliggjort onsdag, kunne vekke en viss nysgjerrighet. Påstand stod nemlig mot påstand om det som skjedde før den seksuelle omgangen:

Kvinnen har innrømmet de faktiske forhold, men hevder hun ble presset til sex, og at hun fryktet for jobben sin om hun ikke gjorde som han sa. Asylsøkeren har forklart at det var kvinnen som tok initiativet.

Retten bemerket likevel at det er den voksne myndighetspersonen som har det største ansvaret:

«Tiltalte var en voksen dame, mens fornærmede var en ungdom som akkurat var kommet til Norge. I utgangspunktet var det i denne relasjonen tiltalte som var den sterkere part», heter det i dommen.

I utgangspunktet. Hva skal egentlig det bety?

Man kunne tenke seg at en ung mann som er blitt sendt av familien fra et voldelig land i islambeltet og er blitt herdet av reisen over kontinenter, ikke nødvendigvis var så svak – eller at en ung miljøterapeut fra en forholdsvis uskyldig norsk virkelighet til sammenligning ikke nødvendigvis var så sterk.

NTBs kilde er Oppland Arbeiderblad, som kaster bitte litt mer lys over det hele, men likevel etterlater ubesvarte spørsmål:

Retten mener at kvinnens forklaring om press framstår som lite rasjonell, men kan likevel ikke utelukke at tiltalte har følt et slikt press.

Imidlertid var tiltalte den voksne ansatte som hadde ansvaret for å sette grenser, mener retten.

Av domspapirene fra Gjøvik tingrett går det frem at asylsøkeren er fra Pakistan og var 16 år i tidsrommet for samleiene. Han kom til bofellesskapet våren 2016, og hadde kontakt både med tiltalte og andre ansatte, hvor han blant annet fortalte om ferden fra hjemlandet til Norge, om rusproblemer og om et angivelig turbulent forhold til sin egen far.

Men før den seksuelle kontakten skjedde det en mildest talt interessant forhistorie: Sommeren 2016 traff asylsøkeren og en kamerat tiltalte ute om natten:

Tiltalte var beruset og spydde, og ble med hjem til H. sammen med tiltalte og H. selv. Der danset de tre og hørte på musikk, men tiltalte ble på nytt dårlig og ble lagt på sofaen, hvor hun sovnet. Da hun våknet ble taxi tilkalt og hun dro hjem. Tiltalte og fornærmede forklarte seg likt om hovedtrekkene i denne hendelsen, blant annet er det på det rene at ingen av de tilstedeværende hadde seksuell omgang, men de var til dels uenige om foranledningen til at tiltalte ble med og om hva som skjedde mens hun var der.

Av kjennelsen går det også frem at tiltalte er ufaglært, har vanskelig økonomi, er aleneforsørger og siden 2011 er blitt behandlet for posttraumatisk stresslidelse «på bakgrunn av tiltaltes opplevelser i barndom og ungdom, og i det forholdet hun levde i tidligere».

Sammen med historien om utendørsberuselsen tegner disse fire opplysningene et portrett av et sårbart menneske.

La oss se litt på hva slags ansvar dette sårbare mennesket hadde. I dommen heter det:

Tiltalte […] startet i mai 2016 i stilling som tilkallingsvikar […]. I bofellesskapet bodde to-tre enslige mindreårige asylsøkere. Tiltalte, som er ufaglært, var én av ca. 15 ansatte ved bofellesskapet, og til enhver tid var det én til tre ansatte på jobb på dagvakt, kveldsvakt og nattevakt. Fra mai 2016 inngikk tiltalte i en turnus med fastsatte vakter. Hun hadde alle former for vakter, og på sommeren var det ofte kun én ansatt til stede på de ulike vaktene. Tiltaltes jobb var å gi beboerne omsorg, og blant annet hjelpe dem med å motivere dem til skolegang og leksearbeid, hjelpe dem med leksene og til å stå opp om morgenen. Hun hadde etter det opplyste ingen myndighet overfor beboerne. Det var ikke tillatt for de ansatte å ha kontakt med beboerne utenfor bofellesskapet.

Hvis tiltalte var din datter, ville du ha vært komfortabel med at hun befant seg alene i hus med tre unge menn fra islambeltet om natten? Eller trygg på at hun ikke kunne risikere tilfeldig kontakt med beboerne i et ikke altfor stort norsk lokalsamfunn?

Hva slags rekke av politiske, budsjettmessige, administrative og personalmessige hendelser er det som ender opp med denne for rimelige mennesker så klart uholdbare situasjonen? Er det egentlig tiltalte som har størst skyld i denne saken?

Det store usikkerhetsmomentet i saken er hva som foranlediget det første samleiet, som asylsøkeren og den unge kvinnen gav forskjellige forklaringer på. Det er på det rene at samleiet fant sted i nattevaktsrommet på bofellesskapet, og at de to hadde hatt kontakt på Snap Chat i forveien.

Tiltalte forklarte at det første samleiet inntraff etter at fornærmede hadde kontaktet tiltalte nattestid på Snap Chat og spurt om hun var våken. Da tiltalte svarte ja, kom han til nattevaktsrommet, og han sa at han skulle fortelle til ledelsen ved bofellesskapet at hun hadde vært på fest hos fornærmedes kamerat H., og derved brutt reglene for de ansatte, noe han brukte som pressmiddel for å få seksuell omgang med tiltalte. Tiltalte forklarte at hun da ble redd, og fryktet for jobben. Fornærmede maste deretter ganske lenge på at tiltalte skulle kle av seg, før tiltalte godtok det og de gjennomførte et kort samleie. Ved de andre tilfellene hadde også fornærmede mast om å ha sex. Hun følte at hun ikke hadde noe annet valg enn å ha samleie med fornærmede. Hun forklarte at hun var skamfull og redd for hva som kom til å skje dersom fornærmede avslørte hendelsene dem imellom.

Asylsøkerens versjon er derimot at det var kvinnen som tok initiativ til at han skulle komme til nattevaktsrommet, og at han ikke la noe press på henne.

Retten undrer seg over at tiltalte skal ha følt press, og bemerker at tiltalte i utgangspunktet var den sterke part. Men så følger en analyse:

Når retten likevel ikke kan utelukke at tiltalte har følt et slikt press, skyldes det særlig opplysninger om tiltaltes psykiske tilstand og hennes reaksjons- og handlemønster som følge av denne tilstanden.

Hennes behandlende psykolog […] forklarte at lidelsen gjør at mange kan føle at man ikke har noe alternativ i trengte situasjoner, og at det kan danne seg et mønster i å samtykke og føye seg i situasjoner hvor man føler seg låst eller truet. Hun beskrev at tiltalte har en sterk tendens til å sette andres behov foran egne og derved vil være lett å utnytte ved at hun ikke klarer å sette grenser.

Etter analysen legger retten for dagen stor forståelse for tiltalte:

Når dette ses i lys av fornærmedes forklaring om at han sa til tiltalte etter overnattingen hos H. at hun burde passe på slik at hun ikke mistet jobben sin, kan ikke retten se bort fra muligheten for at tiltalte har oppfattet dette som et press og en pågåenhet som hun ikke har klart å håndtere rasjonelt ved å benytte andre tilgjengelige handlingsalternativer. Retten finner også grunn til å påpeke at tiltalte var plassert i en meget vanskelig og utsatt posisjon i arbeidsforholdet. Hun var ufaglært, men ble likevel satt til å passe på og være tett på – alene og om natten – ungdommer fra andre kulturer med til dels svært traumatisk bakgrunn. Selv om tiltalte var voksen, var hun ikke svært mye eldre enn beboerne, og hun manglet utdanningen som kunne gitt henne bedre grunnlag for å håndtere vanskelige situasjoner, som tilnærmelser fra beboerne. Tiltalte forklarte at det lenge manglet avdelingsleder ved bofellesskapet, og at det ikke var mulig å påkalle assistanse dersom hun akutt trengte bistand eller råd. Med de psykiske utfordringer som tiltalte hadde, og som er beskrevet foran, var forutsetningene hennes for å håndtere påtrykk, dårlige. Retten kan derfor ikke se bort fra at tiltalte i situasjonen subjektivt har oppfattet det som press fra fornærmedes side for at hun skal ha seksuell omgang med ham, særlig gjennom frykten for at overnattingen hos H. skulle medføre konsekvenser for hennes arbeidsforhold.

Det er i realiteten en dom over hele asylbransjen og asylpolitikken retten gir her.

Den massive samfunnsskandalen som dommen gjør rede for, er utvilsomt bakgrunnen for at tiltalte ble dømt til samfunnsstraff.

Burde hun egentlig ha blitt dømt overhodet? Retten kommer uansett til at hun er strafferettslig ansvarlig. Det hører med til historien at hennes forsvarer i saken var Abdelilah Saeme, som såvidt vites selv har innvandret til Norge.

Men det er altså på det rene at en ressurssvak ung kvinne som personlig får ansvaret for å iverksette Norges sprøyte gale asylpolitikk, blir straffedømt for noen samleier, mens store deler av samfunnsapparatet profiterer på galskapen, og medier som ser hva som foregår, snur seg og ser en annen vei.

Dette tause salget av fedrelandet som går utover dets svakeste medlemmer, er et svik og en skam – i dette tilfellet også en dyp moralsk urett overfor en person som straffes for ikke å ha maktet en altfor tung byrde, som det var kriminelt å pålegge henne. I rettssaken som endte med en fellende dom i Gjøvik tingrett den 6. april, var det ikke de virkelige skurkene som satt på tiltalebenken.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!