Kultur

Galleri A har for tiden en strøken og engasjerende utstilling. For en fagmann også interessant og tankevekkende, selv om mønstringen viser noe så gjennomtrålet som landskaper. «Tre syn på landskap» er temaet for utstillingen, som innlysende nok presenterer tre forskjellige maleres blikk på et landskap og et naturutsnitt. Kunstnerne Christopher Rådlund, Jon Lindestad Bakken og Marius Moe er alle figurative med et nært forhold til naturens egenart og dens innvirkning på det skapende sinn.

Landskapet i seg selv er jo uavhengig av hva kunstneren ser og velger ut som motiv, men når resultatet på lerretet blir så forskjellig som hos de tre malerne, spesielt hva angår fremstillingsform, så gir det grunn til ettertanke. Hva skyldes det at Rådlunds bilder er utpreget nyromantiske og Moes malerier nitid naturalistiske, mens Lindestad Bakken har tematisert sine landskaper helt forskjellig fra de to andre? Det går altså ikke på at de har valgt ulike naturutsnitt, men at fremstillingsformen og de maleriske virkemidlene maner frem en personlig fundert billedvirkelighet.

Når Christopher Rådlund maler sine landskaper, enten i skumring eller ved nattestid, så har han fokus på utsnittets stemningskarakter. Han fyller de enkle og stringente landskapene med et emosjonelt nærvær som vibrerer mellom idyll og tungsinn, en slags stille meditasjon over naturens iboende, men nå tapte fortryllelse. Blikket dveler da også ved et landskap og en sinnstilstand der perspektivet har samme siktemål som romantikkens uendelighetshigen, at naturen og mennesket forløses i en felles, sorgfull streben etter skjønnhet.

Marius Moe har et mer «nærsynt» blikk på landskapet og naturen. Han er beundringsverdig presis og detaljert i sine beskrivelser av landskapsutsnittet. Som hos våre hjemlige naturalister før og etter 1900, bader motivutsnittet i dagslys. Alt fremtrer i sin naturgitte egenart, som om kunstneren er helt lidenskapsløs i forhold til sitt landskap, Det er beskjedne spor etter penselen, og koloritten holder seg hovedsakelig til de korrekte lokalfargene. Denne fremgangsmåten gjør at motivene mister noe av den sanselige friskheten, som vi ser hos impresjonistene. Men du verden for et helhetlig grep om kompleksiteten i det naturgitte mangfoldet.

Den siste av de tre, Jon Lindestad Bakken, har malt noen landskaper jeg aldri har sett maken til. Motivutsnittene er ikke så spesielle, men det er derimot formuttrykket og den visuelle tematiseringen. De fleste av bildene viser fjellandskaper fra Hardangervidda, som Lindestad Bakken utformer på en helt eksepsjonell måte. Fjellområdene er egentlig ikke så dramatiske, de er snødekte og kunstneren nærmest solbader landskapet i en fluktuerende veksling mellom belyste og skyggefulle partier.
Nettopp i dette samspillet mellom lys og skygge skaper Lindestad Bakken noe av det mest dynamiske og visuelt heftige uttrykk jeg noen gang her sett. Det går ikke på fargekontraster eller skarpe motsetninger mellom lys og skygge, men i diskrete overganger mellom de belyste og skyggebelagte partiene. Særpreget er vanskelig å beskrive, men snølandskapet er som silkebelagt og skaper derved en helt annen og mer myk dynamikk og dramatikk når den solskinnende snøen folder seg etter fjellets former. Til tross for at virkemidlene er beskjedne og behersket har kunstneren utformet en landskapssjanger som er unik og nyskapende.

Både Rådlund og Moe er drevne og rutinerte landskapsmalere, men synes å være litt for sterkt bundet av velbrukte form- og uttrykkskonvensjoner. Her trengs det noen grep som kan overskride de egne sjangernes strenge formkrav. Både et romantisk og et naturalistisk billeduttrykk er fortsatt en aktuell mulighet, og figurasjonen er avgjort veien å gå. Lindestad Bakkens figurative landskapsmaleri viser da også at motivtypen har uante muligheter. En slik myk men heftig lys- og skyggestrategi vil trolig også kunne implementeres i andre motiv- typer.

Galleri A, Oslo:

Christopher Rådlund, Jon Lindestad Bakken, Marius Moe
Landskapsmalerier.

Varer fra 29/9 – 16/10