Sakset/Fra hofta

Som VG kunne melde om i går kveld, har personer med forbindelser til islamistmiljøet rundt Profetens Ummah i Oslo sagt at de vil danne en gruppe kalt «Allaahs soldater». Av en uttalelse fremgår det at gruppen er en reaksjon på initiativet som har resultert i gruppen «Soldiers of Odin».

Med sitt valg av symboler, må en konstatere at Allahs soldater, som angivelig er i PSTs søkelys alle sammen, representerer en eskalering av situasjonen:

Hettegenserne, som angivelig skal være den planlagte «uniformen», er dekorert med det svarte flagget til terrororganisasjonen Islamsk Stat (IS) over hele ryggen, med en mindre logo på brystet foran.

Yousef Bartho Assidiq sier til avisen at Soldiers of Odin har hentet rekrutteringsgrunnlaget sitt fra den ekstreme islamismen. De er altså selv i utgangspunktet en slags reaksjon, og den tendensen til tribalisering som de representerer, får en ytterligere omdreining med dette, som sies å være

«et svar på den manglende responsen fra Staten til at kjente høyreekstreme får patruljere gatene, noe som bidrar til at den muslimske minoriteten i Norge føler seg utrygge.»

Det hele fremstilles som en religiøs kamp, og bringer tankene litt hen på det selvbestaltede sharia-politiet i London, eller på islamistgruppen Hizb ut-Tahrir i København og andre steder, som lenge har marsjert i det offentlige rommet.

«I respons til den vantro gruppering ‘Odins soldater’s patruljering i gatene, har vi muslimer valgt å opprette en gruppe som skal patruljere gater, i første omgang i hovedstaden Oslo, for å forby det onde og kalle til det gode.»

Meddelelsene på menings- og følelsesbørsene i sosiale medier – i praksis hvori opptatt avisene – er like bemerkelsesverdige som selve utspillet. Noen harselererer, kanskje i et lønnlig og ikke helt uberettighet håp om at sirkuset blir en døgnflue. Andre fremstiller Odins og Allahs soldater som to sider av samme ufyselige sak. Atter andre vil helst tenke på noe annet og unngå å forholde seg til fenomenet, slik Frps Jan Arild Ellingsen, som tidligere hadde tilkjennegjort en noe avventende innstilling til Odin-gjengen, gjør idet VG ber ham om en kommentar.

Sorry, Ellingsen, men dette er altså ikke tiden for å trekke dyna over hodet, selv om nordmenn flest gjør det hver eneste dag med treningsnarkomanien sin, utenlandsreisene sine and whatnot. Det er viktigere enn noen gang ikke bare å «se det vi ser» og forstå det vi ser, men også å sette ord på det vi ser.

Det er heller ikke tiden for å reagere på fenomenet med harselas, med empati eller med moralistisk indignasjon – ei heller med den intellektuelle latskapen som konkluderer med en moralsk ekvivalens mellom de to gruppene, uten å forstå hverken beskaffenheten til hver især eller dynamikken som har brakt dem til overflaten.

Vi må etter beste evne forstå situasjonen kjølig og vitenskapelig. Klarer vi å forholde oss sosiologisk til tribaliseringen, som nå er en kjensgjerning?

Det vil for mange nå være politisk fristende å utrope Soldiers of Odin til syndebukker: Hadde de bare holdt seg i skinnet, ville ikke dette eskalert. Isolert sett er det riktig. Reaksjonen (på reaksjonen på atter en reaksjon) ville ikke ha kommet akkurat nå.

Men det betyr ikke at den underliggende konfliktlinjen ikke fantes, en konfliktlinje som ikke kan unngå å komme til konkrete uttrykk. Faktum er at en viss islam tar mer plass i et offentlig rom hvor den i manns minne ikke engang fantes, og at den ikke alltid gjør det på noen hyggelig måte.

Soldiers of Odin sier selv at de bare vil beskytte mot kriminelle, ikke at de vil gå etter en bestemt religion, men Allahs soldater bruker det likevel som et påskudd til ikke bare å forsvare seg mot det de velger å oppfatte som et angrep på islam, men også å forkynne sin oppfatning av islam.

Gnisninger er derfor uunngåelige, med mindre vi gir den innfødte befolkningen full vikeplikt i enhver interessekonflikt, i alle fall så lenge islam ikke lever på sitt eget territorium – noe som neppe fortoner seg som noen dårligere idé etter dette.

Er det så virkelig moralsk ekvivalens mellom den som flørter med norrøne symboler og den som bruker IS-flagget, om enn ikke til å vifte med?

IS-flag

IS er altså en terrorbevegelse som begår menneskerettsbrudd så avskyelige at man spør seg hvor syk fantasi det er mulig å ha, og som for propagandaformål har markedsført grusomhetene med den verste voldspornografien verden har sett. Denne terrorbevegelsen har ikke bare sin egen stat, den er også en indre fiende i våre egne vestlige samfunn, som har lyktes i å ta mange liv her.

Mon tro om det nå kommer et noenlunde forholdsmessig skred av indignasjon mot assosiasjonen til IS?

Hvis man skulle drive en symbolbruk som var moralsk ekvivalent med til Allaahs soldaters sådanne, måtte man stolt ha fremhevet nazi-symboler, eller kanskje et portrett av Anders Behring Breivik.

Men Soldiers of Odin gjør jo ikke det, om enn det skulle finnes andre antydninger til ekstremisme enn ryggmerkene, og de kanskje vil kjempe forgjeves mot tiltrekningskraften på tvilsomme elementer (jfr. English Defence League). De sier sågar at de ikke ønsker vold eller ekstremisme velkommen, om enn troverdigheten trekkes i tvil når det hos enkelte finnes en slags tørrlagt radikal fortid. Det er jo som kjent bare Lars Gule, venstreekstremister og islamister som kan vende tilbake til det borgerlige livet etter å ha vært på det radikale kjøret.

Sans for det norrøne er uansett ikke begrenset til nynazister. Det er noe som forekommer blant de aller fredeligste mennesker også, ikke minst historisk og litterært interesserte personer. Og fra vårt eget forsvar kjenner vi til at soldater har styrket kampmoralen med ropet «Til Valhall!». Det fikk i sin tid riktignok den kvinnelige forsvarsministeren til å gå av skaftet, men det gjorde uansett ikke soldatene til nazister.

For den komfortsøkende er det liten tvil om at Soldiers of Odin er borgervernet fra helvete som nå får skylden for at islamistene får rekrutteringspotensial. Dessverre kunne ingen med samme letthet kritiseres den gangen Profetens Ummah rekrutterte IS-krigere i gatene i Norge. Var det på en eller annen måte vår egen eller «våre egnes» skyld den gangen også?

De tilløpene til konfrontasjon som vi nå er vitne til, en konfrontasjon som tross alt og i alle fall inntil videre mer dreier seg om ord enn om territoriell kontroll, aksentuerer altså en konflikt som har ligget og ulmet under overflaten lenge.

Disse tilløpene tjener på en måte til å få det hele på bordet. Det er ett eller annet med hele tilspissingen som nesten er tiltalende. Hvor mange finnes det egentlig der ute som er villige til å patruljere gatene med IS-flagget på ryggen? Det er nesten fristende å si «bring’em on, så får vi se, da». Det kan godt hende at svaret blir flatterende for vanlige norske muslimer. Men kunne svaret likevel være egnet til å sette en støkk i noen? Hvem er det egentlig som «eier» gatene?

Det skal også bli interessant å se hvor mange som nå løper til politiet for å anmelde dette siste initiativet. Eller hvor mange som kledd i nisseluer vil møte opp i gatene hvor islamistene måtte patruljere for å gi dem teddybjørner eller noe.

Dypest sett er naturligvis både Odins og Allahs soldater bare symptomer på et samfunn som ikke er helt sunt. Og den helsen kommer neppe til å forbedres nevneverdig i overskuelig fremtid. Det er ikke bare politiet som er fraværende i det offentlige rommet. Ånden og tenkningen forlot det også for en god stund siden.

Men de er ikke ekvivalente symptomer. En eksil-iraner skriver at det er Allahs soldater som vil skape utrygghet i gatene, ikke Odins.

Det er også lett å tenke seg at en brisen ung kvinne som er på vei hjem fra puben i miniskjørt, vil føle seg tryggere ved synet av Odins enn av Allahs soldater, selv om de sistnevnte ikke skulle gjøre henne noe – eller ikke annet enn å mane henne til å kle seg «anstendig» og legge det alkoholiserte livet bak seg. Hun ville jo uansett vite at de patruljerende mener den islamske staten er et drømmesamfunn, som for henne ville være et mareritt.

Dette blir kanskje en veldig teoretisk betraktning. De fleste brisne unge kvinner i miniskjørt tar sine forholdsregler i våre dager.

Det er også grunn til å tro at begge patruljer blir døgnfluer, og at det for Allah-guttenes vedkommende ble et bra PR-stunt.

Private borgerverngrupper var en hit i Italia i 2009. Folk var lei av alle ranene og de andre forbrytelsene i de politiløse urbane junglene. Den gang som nå var initiativene omstridt. Innenriksminister Roberto Maroni bestemte seg for å akseptere borgervernene så lenge de bad om offentlig godkjenning. Kravene var enkle: Ingen politiske symboler, ingen våpen, ingen hunder og ingen voldsdømte? Patruljér i vei, hjertelig velkommen. Noen måneder senere var fenomenet forsvunnet. Ikke hadde det vært til all verdens nytte heller. Byvankere var klare på at folk som plutselig kom ut fra stuene for å patruljere, ikke hadde filla peiling på når og hvor det var farlig.

Men konflikten blir ikke borte. Ei heller dilemmaene. Skal man tillate at islamister patruljerer med IS-symboler på ryggen? Det er jo i praksis å drive propaganda for en dødelig fiende. Med et norrønt symbol på ryggen gjør man ikke det. Ved å betrakte de to som samme sak, relativiserer vi IS. Er vi underkastet nok til ikke å innse såpass?