Sakset/Fra hofta

Fra Anders Magnus reportasje i Rinkeby utenfor Stockholm. Magnus fikk kritikk for alarmisme og selektiv kildebruk. Han ble anklaget for å være «embedded» med politiet, et uttrykk fra Irak-krigen. Den samme kritikken kom da han skildret utviklingen på østkanten i Oslo. Disse journalistene blir aldri stilt til ansvar for deres stempling av «varslerne».

Norges svar på Odins Soldater innen mediene er Filter Nyheter og Faktisk.no. Der Odins soldater patruljerer gatene, patruljerer de andre nettet. De er betalt av Fritt Ord og Knut Olav Åmås, som har dype lommer.

Journalistene er blitt overvåkere, som slår til når noen overskrider deres grenser.

I den verden jeg vokste opp med har ord med virkelighet å gjøre. Hvis verden endrer seg skifter synspunktene.

Men ikke med dagens journalister. De er blitt ideologiske soldater.

Det gjør det noe bizarrt og ensomt å skulle forsvare synspunkt som virker opplagt, men ikke gjenfinnes noe sted i den etablerte pressen.

Men responsen fra publikum sier oss at vi er på rett vei. Det samme gjør kontakten med amerikanske medier som Fox News, pjmedia.com, Washington Examiner, Daily Caller, National Reviw, circa.com. Det er en sanne flora av store og mindre nettsteder med høy profesjonell standard. Vi lar oss derfor ikke vippe av pinnen,

Tvertimot er det norske journalister som vil få stadig større problemer med å forsvare sine posisjoner. Det vil bli stadig tydeligere at de er i allianse med islam og jo mer destruktiv islam viser seg, jo vanskeligere blir det å forsvare at det ikke har noe med islam å gjøre.

Tror virkelig norske journalister at de vil vinne den kampen?

Document publiserte i helgen Keiseren har ingen klær på av pseudonymet Smalsarhorn. Det avfødte en reaksjon fra tidligere Dagblad-journalist Harald S. Klungtveit i Filter Nyheter. Han har stilt red. noen spørsmål på epost om innholdet var kvalitetsvurdert og om vi står inne for det. Omfanget av spørsmålene sier noe om at Klungtveit ikke forstår det artikkelforfatteren forsøker å si. Derfor velger vi å svare i et åpent brev:

Klungtveit åpner med:

Filter Nyheter kommer trolig til å omtale Document-artikkelen «Keiseren har ingen klær på» (signert pseudonymet Smalsarhorn) fordi jeg mener retorikken kan leses mer generaliserende og volds-/krigs-orientert enn det du feks. selv skriver – og håper du vil svare på noen spørsmål.

Man skal alltid ligge et hakk etter utviklingen. Men Westminister bridge, Manchester og London Bridge kommer på toppen av Drotninggatan og julemarkedet i Berlin. Det er noen klare spor som gjør at samtalen endres. Den som forsøker å diskreditere disse stemmene er enten utillatelig naive og/eller løper terrorens ærend ved å blokkere for en åpen debatt, så vi kan fortstå «what the hell is going on» (Trump).

Etter Manchester var det en av oss som sa: – Dette er ikke terror, det er krig. Det slo meg med en gang at hun hadde rett. Terror er også blitt en eufemisme som dekker over hva vi ser. Første bud er å stole på egne sanser.

Hvorfor vil ikke mediene bruke ordet «krig»? Fordi i en krig finnes gjengjeldelse, og mediene får panikk ved tanken. De vil hverken at staten med sitt voldsmonopol skal ta igjen, eller, Gud forby – borgerne.

Men hvor lenge tror norske journalister at de kan lure folk til å tro at det holder å holde en plakat i været eller gå på konsert og legge sin skjebne i hendene på politikere og politi som sier det ikke har noe med islam å gjøre?

Tilliten er allerede sterkt svekket.

Klungtveit gjør det som norske journalister er gode på: Først definerer de hva som er hva, så går de inn og tillegger andre meninger ut fra sine egne premisser, ikke det den andre forsøker å si.

Derfor lyder Klungtveits første spørsmål:

Hva legger Document-skribenten i at Norge er i «krig med islam»,  og at nordmenn «ikke lenger kan oppføre seg som i en fredssituasjon»?

Hva om islam har vært i krig med verden siden grunnleggelsen? Islam er det mest imperialistiske. prosjekt i verdenshistorien. Hvis man leser f.eks. Adonis bok «islam og vold» vil man få en dissekering av islams verdenssyn. Der vil man sa at islam presenterer en egen ontologi – dvs en forståelse av hvordan verden ser ut. Innenfor denne verden er det Allah som bestemmer både fortid, nåtid og fremtid, som «eier» tiden, som opphever natur som natur og selvfølgelig menneskets frihet.

Jeg formoder at dette er en virkelighet som Klungtveit og hans kolleger nekter å forholde seg til. Men hvorfor skal vi ta dem seriøst hvis de nekter å forholde seg til den samtalen som er den viktigste i vår tid? Den som gjør det mulig å bevare rasjonaliteten midt i galskapen.

Det er altså Smalsarhorn som blir «krigshissende» fordi han våger å si at vi befinner oss i en krigssituasjon. Det er skremmende, men blir det bedre av å benekte det, eller: Forfølge de som tør å si det høyt?

Klungtveit:

Hvordan tolker du det når denne personen skriver at «mye kan skje» og norske politikere kan vente seg en «kraftig reaksjon» fra borgere som hittil har gitt avkall på å bruke vold?

To ting: Individuelle reaksjoner og kollektive. Man kan ikke utelukke at mennesker som rammes av islamsk vold vil ta igjen. Har myndighetene noen kontroll på det? Nei, men verre er: De er mer opptatt av å benekte gyldigheten av en slik reaksjon enn å forstå den. De hiver barnet ut med badevannet. Når jeg skriver «gyldigheten» og ikke «muligheten» så er det fordi at myndighetene ved unnfallenhet øker sjansen for at noen tar loven i egne hender. Hvis den tilstanden får vare lenge nok kan vi snakke om «gyldighet» og ikke bare mulighet.

Kent Andersen var inne på det samme i kronikken . Han beskrev en situasjon der muslimer utøver vold, individuelt og som grupper, mot europeere og spurte: Hvor lenge kan dette pågå uten at det kommer reaksjoner? Han foreslo at myndighetene kanaliserte frustrasjonen gjennom legale etater som Heimevern.

For dette ble han hengt ut av SVs Kiristi Bergstø som stilte justisministeren et spørsmål i Spørretimen i Stortinget. Det var Kent Andersen som gikk inn for borgervern og selvtekt. En klassisk venstresidekanin. Når dette angrepet ikke lyktes er det fordi situasjonen i Europa blir mer alvorlig for hver måned og får Bergstø til å fremstå som en som parasitterer på andres ektefølte bekymring. Folk kan nemlig lese. De ser at det er bekymring som driver Kent Andersen.

Det samme kan ikke sies om venstresiden.

Medier skal reflektere samfunnet

Document vil gjerne være et sannferdig medie. Vi skal reflektere utviklingen, selv når den blir ekstrem. Noe av det vanskeligste er de temaene Smalsarhorn tar opp: Hvis vi ikke lenger er i en fredssituasjon, hvis vi befinner oss i krig, hva gjør vi da?

Den tidligere britiske obersten Richard Kemp (tidligere øverstbefalende i Afghanistan og medlem av Joint Intelligence Committee og COBR) har foreslått på BBC at regjeringen må begynne med internering og utvisning av de som ikke er briter. Akkurat som man gjorde med IRA.

Det er et tegn på medienes feighet og opportunisme at de ikke tør å minne om hva britene gjorde da de sto overfor IRA-terroren.

Men allerede da var mediene i ferd med å bli talerør for Bobby Sands og IRA.

I dag ligger deres sympati hos muslimer, og islamister vil de ikke se noe farlig ved før de blir jihadister.

For norske journalister betyr internering og utvisning det samme som at togene til Auschwitz gjøres klare.

Spørsmålet om vold er blant de farligste i vår tid. Document tillater at spørsmålet blir stilt: Hva skjer hvis vi ikke lenger befinner oss i en fredssituasjon?

Duterte neste?

Smalsarhorns ord skal tolkes som en advarsel til politikere og myndigheter. Hvis de ikke tar ondet ved roten risikerer de at det kommer voldelige reaksjoner. Det må være forfatterens advarsler om at heller ikke nordmenn er en saueflokk som har falt Klungtveit tungt for brystet.

Mediener fulle av femininiserte gutter oppflasket på dialog-kultur. De praktiserer evangeliets ord om å snu det andre kinn til. Men de gjør det uten kjærlighet til hverken muslimer eller nordmenn.

Hvis Klungtveit og hans kolleger hadde vist litt større mot ville de forstått at de som driver islam-kritikk er muslimenes beste garanti for at de kan forbli i Europa på fredelig vis. Kun et oppgjør med islams mørke sider kan sikre en fredelig løsning.

Journalistene gjør varslerne ansvarlige for det de forsøker å advare mot. Tror Klungtveit at han vil lykkes med denne strategien, nok en gang?

Da må det bygges en stor mur rundt Vest-Europa, en mur som filtrerer nyheter og informasjon. Det er jo det prosjekt som Filter og Faktisk drømmer om.

Problematisk

Det er en setning hos Smalsarhorn jeg finner problematisk:

«Ved en terror-aksjon i Norge deporteres familien og alle slektninger til den skyldige samt at alle eiendeler konfiskeres.»

Dette er en øye-for-øye-tann-for-tann-politikk som israelerne bruker. De ødelegger husene til terroristene, lar altså straffen gå ut over andre. De gjør det for å avskrekke og vise hvor mye familiene risikerer når de lar sine medlemmer bli terrorister.

Det er stort skritt, og enda mer forslaget om konfiskering. Vi husker smykkeloven i Danmark. Mer skulle det ikke til før vestlig presse ropte opp om nazi-paralleller.

Ved hvert eneste forsøk på innstramminger drar mediene nazi-kortet.

Denne blokkering av demokratiske vedtak er det som åpner for at utviklingen eskalerer og åpner for «Duterte»-løsninger. Når situasjonen blir ille nok dukker helt andre løsninger opp.

Vi ønsker ikke en slik utvikling.

Klungtveit «ser» ikke faresignalene og spør:

  • Det kan virke truende når skribenten, i kjølvannet av voldshenvisningen, skriver: «mitt råd (til politikeren) er å bli mye mer redd for det norske folks raseri (…) Husk at nordmenn har vært vikinger». Hvordan mener du det skal tolkes?
  • Er dette meninger du selv deler? Hvorfor er vedkommende valgt som «gjesteskribent» og hvorfor valgte du å publisere teksten?
  • Hvis det er slik at denne kommentatoren ikke vil stå fram, hva er begrunnelsen hennes/hans for det – og hvorfor tillater du bruk av pseudonym på denne artikkelen?
  • Gjorde du (eller ba om) noen endringer i manuset?
  • Har du brukt stoff fra vedkommende tidligere / kommer du til å bruke vedkommende mye framover?
  • Er «Smalsarhorn» en maktperson eller en debattant som bruker eget navn i andre samfunnsdebatter?

Hvis mediene kun skal følge deres egen forståelsesramme for hva som foregår, vil norsk offentlighet bli et skuespill. Mediene har i tur og orden stengt kommentarfeltene. Hvorfor? De likte ikke raseriet de merket. Det er der ute og det vokser når Klungtveit og hans kolleger får presentere en sanitært bilde.

Teksten til Smalsarhorn er skarp, men den er ikke så skarp som skruene, spikrene og boltene i ryggsekken til Salman Abedi.

 

Tillegg

Harald S. Klungtveit kommenterte Anders Magnus reportasje fra Rinkeby i fjor sommer, og den teksten sier en hel del om Klungtveits syn på verden. Dagsrevyens metode.

I en svært lang reportasje 8. mai – på over ti minutter – er Dagsrevyen «embedded» med svensk politi for å vise de (utvilsomt) vanskelige arbeidsforholdene i et av de mest belastede forstedene i Stockholm. I tillegg til politiets egne beskrivelser, får vi blant annet se maskerte menn som er mistenkt for hasjsalg og hærverk på en politibil.

Til slutt er det så farlig at NRK ikke får bli med lenger, igjen ifølge politiet. Mesteparten av reportasjen framstår som en visualisering av velkjente offisielle rapporter fra 2015 og 2014. Samtidig vil Anders Magnus så gjerne stramme det til enda et knepp. «Krigssone?», spør han en politikvinne, men får ikke noen bekreftelse.

Det er altså ikke bare hos Document at Klungtveit slår ned på ordet «krig».

Begge de bærende, mest dramatiske klippene i innslaget er reaksjoner på NRKs tilstedeværelse. Det blir også litt underlig når Dagsrevyen gjør et stort poeng ut av at tv-teamet blir møtt med aggresjon fra en gruppe antatte narkolangere som filmes under en pågripelse inne i et parkeringsanlegg. Det hører med til sjeldenhetene også i Norge at journalister blir møtt med velvilje når vi tar bilder av kriminelle under politiaksjoner. (Jeg har vært med på en god del slike).

En sentral del av Anders Magnus’ fortelling ser ut til å være at informasjonen Dagsrevyen bringer er blitt underslått i den svenske offentligheten. Det rimer ikke med mitt inntrykk av det lille jeg har fått med meg fra Norge. 

Akkurat de samme rapportene Dagsrevyen baserer seg på, er for lengst blitt slått opp i de største svenske mediene, kommentert og fulgt opp. Forstadsbråket og alle dets konnotasjoner er hovedtema i partilederdebatter og kronikker.

«Forstadsbråket» som er gjenganger i partilederdebatter og kronikker?

Det er ikke nødvendig å si mer. Problemet for journalister som Klungtveit er at han har konkurrenter som Felix i Document.

Hvorfor overbeviser ikke Klungtveit?

Filter Nyheter dro selv til Stockholm og så på de samme forstedene.