Kommentar

Eirik Jensens ansikt griner mot meg fra forsidene. Han fremstilles som en kriminell. Billedbruken sier det meste. Det er et: – Vi har ham nå.

Journalistene snakker som om tiltalen mot Jensen er en solid sak. At det usedvanlige ved den er at han var så høyt betrodd. Men det er ikke det som gjør saken så spesiell.

Det er at en betrodd politimann kan arresteres i kjelleren på Politihuset og siden har han levd som i Kafkas Prosessen: Noen har noe mot ham, men han får ikke vite hvem eller hva.

Den tiltalen som mediene omtaler er tynn. Bevisene mot ham er nesten de samme som for et år siden: Det oppussede badet, pengene i veggen, kontantstrømmen gjennom banken. Uregistrerte våpen på kontoret. Ingenting av dette er nytt. Ingenting av det er i nærheten av å sannsynliggjøre at han skulle ha bidratt til å lose 13 tonn hasj inn i Norge.

Det eneste nye er at vi får lese noen av sms’ene han og Gjermund Cappelen utvekslet. De gikk i kode. Aftenposten kan fortelle at «pent vær» betød at kysten var klar osv. Men det står ikke noe om at Cappelen var informant og at de snakker sammen i kode. Selvfølgelig.

Det finnes en ørliten sjanse for at Jensen er skyldig. Men den er liten.

Jensen er ikke dum. Hvis han skulle stilt sin posisjon til disposisjon for hasjsmuglere skulle det handlet om helt andre summer.

Gjermund Cappelen derimot virker dum. At Jensen skulle samarbeidet med ham om innførsel av narko ville vært det samme som å legge hodet på blokka. Så dum er ikke Jensen.

De fleste mennesker har karakterbrister, i gitte situasjoner. Politifolk kjenner godt til det. Det er deres jobb å lese dem og i gitte tilfeller utnytte dem. Er det rimelig å anta at Jensen hadde så lite styr på seg selv at han innlot seg på et samarbeid hvor han utvekslet 1.500 sms’er som dreide seg om innførsel av narkotika, med en fyr som Cappelen? Er det rimelig?

Pressen har fra dag én unnlatt å stille kritiske spørsmål ved saken. At noen kan ha interesse av å ødelegge Jensen er blitt nevnt, men heller ikke mer. Lite eller ingenting har vært skrevet om Cappelens forsvarer Benedict de Vibe som har fått ture frem nærmest uimotsagt. Hvorfor?

Allerede tidlig i etterforskningen ble det klart at Jensen var sikker på seg selv og sin sak. Han hadde ikke noe å skjule. Spesialenheten hev på mer ressurser, jo mindre de fant, virket det som. Det ble bevilget en ekstrapott på 17 millioner til etterforskning av en kollega. Tvilen synes ikke å ha kommet tiltalte til gode. Kollegialitet synes å være et fremmedord.

Hvis det er slik man blir behandlet etter tiår i tjenesten, hvilken lojalitet skylder vi arbeidsgiver, må politimenn spørre seg. Er det slik at man kan bli kastet til ulvene bare noen trekker i noen tråder?

«Noen» har vært villige til å plukke opp tråden og nøste, selv der hvor det bare var utlagte ledetråder. På det nivået saken har fått er det naturlig å løfte blikket helt til topps i påtalemyndigheten, dvs ved riksadvokat Tor-Aksel Busch. Busch er en kvial, fryktsom fyr. Han liker ikke å legge seg ut med feil folk. Det er kanskje ikke han som har satt ballen i bevegelse og han mangler mot og autoritet til å stanse dem. Men hvem er det som har interesse av at Jensen ødelegges?

Vil vi få noe svar? Neppe. Makta i Norge skjuler seg. Det er ikke alltid det er toppfiguren som bestemmer. Det kan være den eller de sitter lenger bak.

Det gikk tidlig prestisje i saken, det var tydelig. Men det hadde gått an å ta den ned, hvis man så at det var et justismord. I stedet har man valgt å gå hele veien.

Slik det ser ut fra tilskuerbenken kan en høyt meritert politimann i dag arresteres på grove anklager, fremført av en yrkeskriminell som har all mulig interesse av å skyve skylden over på politimannen. Saken har virket tynn fra første øyeblikk, og etter to års etterforskning virker den ikke mer solid.

Hva slags rettssikkerhet er dette?

Det snakkes om prestisjetap, enten Jensen dømmes eller frifinnes. Hvis Jensen frifinnes er det ikke snakk om prestisjetap, da er det snakk om justismord.

Hvis «de» kan behandle en meritert politimann på denne måten, kan det skje med hvem som helst. Kanskje Jensens feil er at han er for mye seg selv? For original. Gjør ting på sin egen måte? Da kan man skaffe seg fiender. Men det som nå skjer er hinsides personlig nag og uvennskap. Det er noe større.

Noen i justisvesenet kan bruke det til egne formål. Det er slik vi ser på filmer fra Italia. Og pressen oppfører seg som den er eid av Berlusconi.

 

Eirik Jensen - Krediteres Ragna Lise Vikre

Foto: Portrett av Eirik Jensen tatt av Ragna Lise Vikre, i forbindelse med utgivelsen av Jensens memoarer på Kagge forlag.