Kommentar

Gjermund Cappelen var den første i landet som kjøpte en BMW til 2,3 millioner. Den andre var Erna Solberg. Eirik Jensen påsto han ikke visste at Cappelen var storkriminell. Men hva med myndighetene? 

Eirik Jensen-saken vokste til et omfang som gjorde den umulig å følge tett for en som har andre oppgaver å skjøtte. Jeg satte «Jensen» på vent, omtrent på den tiden det kom frem tvil om hans troverdighet. At Jensen ikke forsto at Cappelen var storkriminell virket uforståelig.

Spol frem til mandagens knusende dom. Det kan være den er riktig. Når vi leser momentene som rev bena under hans troverdighet er det flere ting: Jensen brukte kun blomsterspråket i kommunikasjon med Cappelen, ikke andre informanter. Han mottok en Tag Heuer-klokke som han leverte tilbake, men likevel. Flere av tidsangivelsene Jensen oppga stemte ikke.

Men journalistene refererer for mye, uten å stille grunnleggende kritiske spørsmål.

Dommer Kim Heger har ikke trodd på noe av det Jensen sa. Domstolen tror ikke på at de 30.000 han fikk av Cappelen, like ved Grøndlandsleiret politistasjon, var tilbakebetaling av et lån. Hvorfor skulle Cappelen ha behov for å låne penger, han som svømte i kontanter?

Men det er andre «forstyrrende» momenter: hvordan kan en politimann opptre så skjødesløst at han møter en kriminell han skal ha samarbeidet med i et område hvor det kryr av kolleger som kan gjenkjenne ham?

Når man leser referatet av dommen får man inntrykk av at det var Cappelen som var «føringsoffiser» for Jensen og ikke omvendt.

La oss si at Heger og Oslo Tingrett har rett: Jensen krysset grensen og gjorde Cappelen tjenester som var tjenestesvik. Men var han en storkriminell selv? Var han all in for Cappelen? Hvis penger er et tema, hvorfor problematiseres ikke omfanget og de tross alt små beløp som retten har funnet kan knyttes til Jensen?

Det største Jensen tas for er oppussing av et bad til 200.000. Det er småtteri mot omfanget av saken: Innsmugling av 13 tonn hasj. Hvis Jensen er den intelligente politimann han fremstilles som, hvorfor skulle han opptre som løpegutt for Cappelen uten å få annet enn smuler igjen?

Jeg kan ikke se at pressens referat av dommen gir svar på disse spørsmål. De reises ikke.

At Cappelen er en løgner er saken uvedkommende. Utfallet betyr ikke at Heger har trodd på Cappelen. Men hvis pengebevis skal bety noe må det også gjelde andre veien: Hvis Oslo tingrett mener – og med rette – at det ikke står til troende at Cappelen lånte 30.000 kroner av Jensen, må man også vurdere indisiene mot Jensen opp mot de store summene som ble funnet hos Cappelen:

Retten mener Eirik Jensens forklaring om lånet ikke er troverdig. I dommen påpekes det at politiet fant to millioner kroner i kontanter i boligen til Gjermund Cappelen da han ble pågrepet, samt 3,4 millioner i en leiebil han disponerte. Samtidig hadde Cappelen to BMW-er til over tre millioner, klokker for over 2,5 millioner kroner, smykker for 1,3 millioner og vesker for 800.000 kroner.

«Retten kan således ikke se at Cappelen skulle ha behov for å låne kr. 30.000 fra Jensen for å betale en bilreparasjon – en reparasjon som det for øvrig ikke er betalt noe for», heter det i dommen.

Konklusjon: Retten mener begge parter gjorde seg skyldig i korrupsjon da Cappelen overleverte 30.000 kroner til Jensen i desember 2013.

Derfor ble Jensen dømt

Det spørsmålet som henger over dommen er: Hvorfor har Eirik Jensen, en meritert politimann, avfunnet seg med småpenger, hvis han er den aktive informanten for en storkriminell hasjimportør som retten mener han er?

Ut fra det som refereres fra dommen fremstår Jensen som en idiot.

Vi kjøper at Jensen viklet seg inn i selvmotsigelser, men forklaringene på dem er for enkle. Han sto fast ved at han ikke visste at Cappelen var storkriminell, selv om han selv informerte om det i et brev til dansk politi fra 2000. Hvis han innrømmet det ville versjonen hans kollapset, mener Astrid Meland i VG.

Finnes det andre forklaringer? Oppsto det et bindingsforhold mellom Jensen og Cappelen, hvor Jensen «glemte» at han var politimann?

Når vi leser om en barndomsvenn av Jensen som selv drev hasjimport og som ble torpedo for Cappelen, ved Jensens mellomkomst, er det noen spørsmål ved Jensens sosiale miljø som blir en belastning. Jensen har pleiet omgang med mennesker på den andre siden. Var han et menneske som satte personlige relasjoner over rollen som politi? Ga han seg selv en frihet som kunne bli farlig for ham? Når vi leser at Jensen stilte opp som forlover for vennen i bryllupet, undres vi. Hvem er Eirik Jensen? Å ha en bakgrunn fra miljøer hvor mennesker var på den gale siden, kan være en styrke for en politimann, men Jensen virker å ha mistet avstanden. Kan han ha viklet seg inn så mange relasjoner at noen som ikke ville ham vel så at han sto laglig til for hugg?

Samfunnet gir ikke lenger rom for originaler. Omgivelsene forstår rett og slett ikke typer som Jensen. Det kan være han er en tragisk figur.

Men vi finner få holdepunkter for å forstå ham selv om dekningen har vært massiv. Pressen er helt «flat» i tegningen av Jensen. De virker ikke interessert. Det er enten-eller-tenkning som gjelder. Skurk eller politi? Hva om svaret er mer sammensatt?

Hvis Jensen glemte at Cappelen var storkriminell, hva med politiet?

Det er ubegripelig at politiet lot Cappelen holde på i så mange år. Så stort og ugjennomsiktig er ikke Norge at en norsk borger kan ha et så stort og synlig forbruk uten påviselige hvite inntekter, uten at det påkaller myndighetenes interesse, enten det er skattemyndigheter eller politi:

Hvorfor klarte ikke politiet å stanse Cappelens påståtte enorme import av hasj til Norge? Til tross for at de ifølge enkelte politifolk visste hva han drev med de siste 15 årene?

Hvorfor våknet ikke skattemyndighetene av at en mann hadde en kontantøkonomi og livsstil som ifølge påtalemyndigheten kvalifiserer til inndragning av 825 millioner kroner? Uten at han ifølge påtalemyndigheten har betalt nevneverdig skatt?

Cappelen gjorde ikke noe forsøk på å skjule forbruket.  Han reiste utenlands annenhver uke, og til København og Amsterdam hadde han med seg sin høyre hånd, som hjalp til med å organisere importen. I den meget gode kartleggingen av Cappelens forbruk og virksomhet som Aftenposten brakte 20. februar, står det lakonisk uten nærmere oppfølging:

Det er ikke kommet frem noen opplysninger om at politiet i Bærum har spanet på Cappelen på noen av turene.

Artikkelen er illustrert av en super-BMW til 2,3 millioner kroner som Cappelen kjørte rundt i da han ble arrestert. Han var den første i landet som fikk seg en slik. Den andre var Erna Solberg.

Er det sannsynlig at ingen klarte å gjøre noe med Cappelen? Står det til troende? I politiet ble det mumlet om at Cappelen hadde noen som beskyttet ham, men det var vel ikke Jensen som hadde en slik makt?

Jensen-saken handler om tillit. Jensen skal ha brutt tilliten til ham som politimann. Fascinasjonen for saken skyldes dette; en dyktig politimann går over til den andre siden.

Men hvis tillit skal belyses må det gå alle veier? Hvordan kunne Cappelen ha et forbruk som nærmest ba om en reaksjon? Var det fordi han visste at han ikke ville bli tatt? Jeg kan ikke se at pressen stiller disse spørsmålene. Aftenposten antyder det, men går ikke videre.

Hvis tillit er tema kan det ikke bare gjelde Jensen.

 

Gjermund Cappelen reiste utenlands to ganger i måneden og hadde et voldsomt forbruk. Politiet «visste hva han drev med i 15 år», men klarte ikke å ta ham.