Kommentar

Niall Ferguson gjorde en interessant observasjon da han var gjest hos Civita før sommeren. Han påpekte at politiske ledere ofte må ta valg basert på «conjecture», dvs hva de tror om hvordan politiske motstandere vil oppføre seg i fremtiden.

De må forholde seg til det hypotetiske.

Hvis de treffer upopulære avgjørelser som krever ofre er det ikke sikkert hverken samtiden eller ettertiden vil takke dem, for det de har avverget ble aldri realitet.

Avtalen Obama har inngått med Iran er en slik situasjon. Obama forsøker å fremstille det som om verden uten en slik avtale går mot krig. Men man kan like gjerne snu det på hodet: Avtalen gjør en eskalering av volden mer sannsynlig, skriver Ferguson i Wall Street Journal. Det avhenger av hvilke premisser man legger til grunn.

Hva er Irans interesser og hvem definerer dem?

Det er alltid fristende å klyve over gjerdet der det er lavest: vestlige politikere og næringslivsledere flokker til Teheran for å inngå lukrative avtaler. Iran omtales som det siste store «untapped market». Hvis prosessen får løpe noen måneder vil den være umulig å reversere.

Men vil regimet endre karakter? Eller har regimet kalkulert med en slik irreversibel prosess som er til deres fordel, slik at en avtale snarere styrker enn svekker regimet?

Kissinger

Ferguson har skrevet første bind i en biografi om Henry Kissinger, den mektige utenriksministeren og nasjonale sikkerhetsrådgiver under Richard Nixon. Kissinger besatt i tillegg til en realpolitiker også intellektuelle evner. Første bind utkommer i september.

Henry_Kissinger

Foto: Henry Kissinger var et dirty ord for venstresiden. Han ble forbundet med kuppet i Chile. Christopher Hitchens var på det sporet. Kissingers trumf var å spille Beijing ut mot Moskva. Han snudde rivaliseringen mellom de to kommuniststatene til USAs fordel. Men det stemte at Kissinger hadde et relativt forhold til moral. Han var ingen Jimmy Carter. Men hvor brakte Carter USA? Og hvem var det Kissingers argeste kritikere på venstresiden beundret? Hva slags moral hadde de? (wikipedia commons)

Det er Kissinger som minner om at politikerne i vanskelige avgjørelser står overfor the power of conjecture: Hva er de i stand til å forestille seg om fremtiden, og har de mot til å trosse opinionens forventninger om «smooth sailing»? Det letteste er å si ja.

Uteblitte bevis

Noe av problemet er at verden sjelden lærer av det som ble avverget: Hvis vestmaktene hadde stanset Hitler før han rakk å utløse en storkrig, ville den ikke forstått hvor stor hans apetitt på «storhet» og hans evne til hensynsløshet var.

If the democracies had moved earlier to contain Germany, Mr. Kissinger argued, “we wouldn’t know today whether Hitler was a misunderstood nationalist, whether he had only limited objectives, or whether he was in fact a maniac. The democracies learned that he was in fact a maniac. They had certainty but they had to pay for that with a few million lives.”

Dårlig betalt

Realpolitikk forutsetter politikere som er villige til å bite the bullet og ta upopulære avgjørelser. Men som Ferguson var inne på: demokratiene er i dag kjennetegnet ved svake ledere som ikke tør eller orker ta upopulære avgjørelser.

The key point of the problem of conjecture is that the payoffs are asymmetrical. A successful pre-emptive action is never rewarded in proportion to its benefits because “posterity forgets how easily things might have been otherwise.” Indeed, the statesman who acts pre-emptively is more likely to be condemned for the upfront costs of pre-emption than to be praised for its benefits in the form of averted calamities. By contrast, playing for time is not absolutely certain to lead to disaster. Something may turn up.

Skaper sin egen belønning

obama_chamberlain_iran_8-2-15-1

Foto: Obama som Neville Chamberlain som kommer tilbake fra München med papiret som skal redde freden i Europa. Peace in our time. For ettertiden symbolet på appeasement som banet veien for krigen, fordi Chamberlain feilbedømte Hitler. For Obamas tilhengere er et slikt bilde krenkende. Obama har fått en helgenglorie som gjør slike fremstillinger til noe man ikke gjør. It simply isn’t done.

Hvis man da ikke kan si at Obama er en politiker som stiger til værs på sin egen idealisme, omgitt av en elite som mer enn gjerne tror på hans overbevisning. De har sin egen make believe, enten de er markedsliberalister eller politisk korrekte: Den beste av alle verdener er mulig. Frihandelsavtaler og politisk korrekthet går hånd i hånd.

Obama er en selger. Han selger sitt eget brand. Han er ikke bare den første svarte presidenten, men han er den første presidenten med et budskap: Om dialog og at alle egentlig vil det samme. De som er uenig med ham fremstiller ham som krigshissere eller det som verre er. Han har sammenlignet motstandere av Iran-avtalen med de som ville ha krigen mot Irak.

Obamas retorikk lider av en svakhet: Man må godta premissene. Hvis de er feil rakner det hele.

Svært mye av dagens vestlige politikk bygger på en slik make believe. Prisen for å ha tatt feil kan bli svært høy.

Mirakler

Typisk for make believe-politikere er at de nekter å vurdere alternativer bygget på andre premisser. Selv der hvor virkeligheten begynner å trosse deres egne premisser, nekter de å revurdere. Migranttrafikken over Middelhavet er et flagrant eksempel.

En politiker må stille seg selv spørsmålet: Hva om jeg tar feil? Hva om Teheran har helt andre hensikter?

Er det noe som indikerer at det regimet Ali Khamenei leder er til å stole på?

 

“The really important question,” Mr. Obama told the Atlantic magazine in May, is “how do we find effective partners—not just in Iraq, but in Syria, and in Yemen, and in Libya—that we can work with, and how do we create the international coalition and atmosphere in which people across sectarian lines are willing to compromise and are willing to work together in order to provide the next generation a fighting chance for a better future?” The answer: Not this way.

 

Hvorfor skulle Teheran endre karakter? Hva er incentivene? Regimet vil få 150 milliarder dollar som har stått på sperrede konti i utlandet. Det er mye penger. Noe av det vil sikkert bli investert i energisektoren. Men hvorfor skulle Teheran innstille sin støtte til Assad eller Houthi-militsen nå som de har mulighet til å øke den?

Neste spørsmål er logisk nok: Hvordan vil Irans motstandere reagere på at Teheran får økte ressurser og nye kontrakter og kontakter i Vesten, men også Asia?

Now ask yourself: How are Iran’s rivals likely to respond to this timeline of Iranian rearmament: increased support for proxies this year, upgraded conventional weapons in 2020, ballistic missiles in 2023, and nukes in 2025? The president’s conjecture is that by buying time he also gets closer to a regional balance. The alternative and much more likely scenario is that he gets an arms race and escalating conflict.

Totalitær motstander – Beijing og Moskva

Under den kalde krigen måtte Vesten forholde seg til to kommunistiske stormakter som rivaliserte med hverandre. Det var en vanskelig balanse. Vesten fulgte både detente – avspenning og «containment», «inndemming» som betød både militær avskrekking og diplomati. Ideologisk var det også en hard kamp, hvor Vestens egen ungdom tok etter den ene fienden: Maoismen.

I dag står Vesten overfor et splittet islam, men Barack Obama vil ikke en gang si navnet.

What, by contrast, is the strategy today? Faced with two forms of Islamic extremism, Shiite and Sunni, we are tilting toward Iran, the principal sponsor of the former. We are alienating our allies, moderate Sunnis as well as Israelis. In doing so, I fear, we are stoking the flames of sectarian conflict at all levels, from the local to the national to the regional. And all the while President Obama repeats the hollow mantra that “Islam is a religion of peace.”

Fremtiden

Hvordan ser fremtiden ut? Statistikken forteller at den blir mer voldelig, og det er spesielt alvorlig for Europa, hvis nærhet til Midtøsten og Nord-Afrika føles mye større enn for bare kort tid siden.

According to the International Institute of Strategic Studies’ Armed Conflict Database, total fatalities due to armed conflict increased world-wide by a factor of roughly four between 2010 and 2014. The Middle East and North Africa accounted for more than 70% of the increase.

According to the statistics on terrorism gathered by the National Consortium for the Study of Terrorism and Responses to Terrorism, the number of terrorist incidents world-wide quadrupled between 2006 and 2013, while the number of fatalities rose by 130%. In that period, the percentage of fatalities attributable to Muslim groups rose to 92% from 75%.

Beklageligvis nynner europeisk presse og europeiske politikere på samme melodi som Obama. De får i liten grad med seg alle motstemmene i USA. Jo større avstand til virkeligheten som presser seg på, jo høyere synger de, jo lenger innover i gemakkene trekker de seg, jfr. sist krise i Hellas.

Til sist begynner politikken å minne om en tro på eller håp om mirakler, at noe vil redde dem fra en skjebne de selv har skapt.

Men da må de vel våkne, sier folk.

Dessverre. Idealister av en bestemt støpning er ikke som andre folk. De gjør irrasjonelle valg.

Obama har sittet lenge i stolen, men forstår fremdeles ikke voldens natur og konfliktene i Midtøsten. De stemmer ikke med hans premisser. Han tenker i binære termer: krig og fred. Hans avtale vil forhindre at Iran blir atommakt og dermed et atomkappløp i Midtøsten.

Det han ikke vil se er at avtalen gir Iran så mange gode kort på hånden at volden vil eskalere. Hans forvirrede politikk overfor Syria og Tyrkia viser at politikken ikke henger sammen. Vi har nye overraskelser i vente.