theodore-roosevelt

Hvis de tanker Niall Ferguson gjør seg om Trumps presidentperiode blir virkelighet, vil den kamp som venstresiden og liberale medier fører mot det nye høyre fortone seg som plasking i et badekar. Ferguson spår at USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike går sammen i en stor allianse for å sikre freden. Det betyr konkret å fjerne radikal islam som trussel.

Ferguson spår at Trump og Putin vil forsøke å få Marine Le Pen valgt som president i april/mai. Hun vil dra Frankrike i den retning de ønsker.

Hvis dette blir noe av vil hele den retorikk og hele det prosjekt dagens EU bygger på, Norge inkludert, få grunnen revet vekk under føttene på seg. Det europeiske sosialdemokrati har rett og slett ikke noe språk for å fatte denne virkeligheten Ferguson ser for seg.

Symbolet på denne sosialdemokratiske utopien er Angela Merkel og Ferguson sier at Tyskland vil bli den store taper i den store «realignment» som står for døren. Realignment betyr omgruppering av spillerne/kreftene. En ny maktkonstellasjon.

ANNONSE

Det er slik sett forståelig at Merkel reagerte surt på Trumps seier: Hun stilte krav for å samarbeide: Kun hvis du holder deg til våre verdier kan vi samarbeide: Respekten for de globale, universalistiske verder og rettigheter som sikrer åpne grenser og fri innvandring. Men det er jo nettopp disse verdiene Trump ble valgt for å drive tilbake! Merkel har inkorporert «verdiene» i en grad som har gjort dem til aksiomer, hevet over politikkens lover.

Ifølge Ferguson har Merkel allerede tapt. Hun forsøker å sette seg opp mot the march of history. Som tysker burde hun vite bedre.

Blir det ikke en brutal verden? vil en liberal europeere innvende. Norge er full av dem. Gutmenschen.

Jo, men det er en brutal verden, liberale/venstreorienterte vil bare ikke se det.  Nå hevner realitetene seg.

Ferugson skrev en banebrytende artikkel etter Bataclan hvor han viste til nyere forskning: Romerriket gikk slett ikke sakte til grunne. Det gikk fort og brutalt for seg. De invaderende stammene slo innbyggerne ihjel. Dro dem ut i gatene, drepte dem. Slik kan det også gå i Europa hvis innvandringen får fortsette i samme tempo, antydet Ferguson.

Dette var too much selv for pene pyntelige kritikere av multikulturen. Men Ferguson skriver bare det historien forteller ham.

Det er det som er forskjellen. De andre har lukket døren til historien, samtidig som de slår det gamle spillet over ende, som het nasjonalstaten, og sier vi skal lage et helt nytt: Multikulturen.

Global jihad

Selv om pressen gjør alt den kan for å undertrykke at våre samfunn undergraves innenfra, finnes det dem som fører statistikk. Hver eneste dag skjer det forferdelige jihad-angrep over hele kloden.

Ferguson skriver det ikke, men vi vet: 77 drepte iranske pilegrimer på vei hjem fra Kerbala sist uke er del av den samme syklus av vold som Bataclan og Brussel Airport, Charlie Hebdo eller Krudttønden. Åtte drepte soldater i Sinai samme uke er del av samme kraft som slo til i San Bernardino og Orlando, «Vill jihad» rammet i går Ohio, og når man sjekker den historien dukker et lignende angrep i februar opp. Også i Ohio.

Sporene er for mange til at de lar seg skjule. De går i samme retning. Mønsteret er helt klart. Radikal islam truer verdensfreden.

Ferguson tilhører elitesjiketet av akademikere, hvor det ikke er comme il faut å være en for åpenlys motstander av islam.

Islam som destabiliserende faktor er bare en blant flere i Ferguson analyse. Men det ser ut til å være den som forener denne koalisjonen og det er det som gjør hans artikkel enestående.

 

Meanwhile, global terrorism has surged under Obama. Of the past 16 years, the worst year for terrorism was 2014, with 93 countries experiencing an attack and 32,765 people killed. 2015 was the second worst, with 29,376 deaths. Last year, four radical Islamic groups were responsible for 74 per cent of all deaths from terrorism: ISIS, Boko Haram, the Taliban, and al-Qaeda.9 In this context, the President’s claims to be succeeding against what he euphemistically calls “violent extremism” are absurd. Much opprobrium has been heaped on Donald Trump in the course of the past year. But there was much that was true in his underreported August 15 foreign policy speech on the subject of Islamic extremism and the failure of the Obama Administration to defeat it.10

Hvilke rolle vil Trump fylle? Finnes det noe historisk forbilde? Trump minner om Theodore Roosevelt mener Ferguson. Roosevelt måtte overta da McKinley ble drept. Den gang, ved århundreskiftet, var USA plaget av anarkister som kastet bomber. Roosevelt sa og skrev ting den gangen som minner om det Trump sier i dag: Han snakket om lojalitet. Man må sette det å bli amerikaner over lojalitet til sitt hjemland. Man må ikke hylle en ideologi som destabiliserer den sosiale og politiske orden. De første bør reise hjem, de andre vil bli knust.

Roosevelt sto for en politikk som ser idealer uten oppbakning av militærmakt som en fare for freden. Han ser Bismarck som et ideal: Forsiktighet, langsiktighet og styrke. En fast hånd. Brutal makt om nødvendig.

Det er en verden preget av realpolitikk, langt fra den idealistiske universelle modellen president Barack Obama har stått for. Roosevelts ord om det demokratiske partiets kandidat ved tre valg, William Jennings Bryan og Woodrow Wilson for å være fantasier, ord uten innhold:

I regard the Wilson-Bryan attitude of trusting to fantastic peace treaties, to impossible promises, to all kinds of scraps of paper without any backing in efficient force, as abhorrent [wrote Roosevelt]. It is infinitely better for a nation and for the world to have the Frederick the Great and Bismarck tradition as regards foreign policy than to have the Bryan or Bryan-Wilson attitude as a permanent national attitude. . . . A milk-and-water righteousness unbacked by force is to the full as wicked as and even more mischievous than force divorced from righteousness.14

Selv om liberale medier har beskyttet Obama mot kritikk lakker det nå mot slutten og det er på tide å gjøre opp status. Mest katastrofal har politikken hans vært i Midtøsten.

Hevet over andre

Henry Kissingers tenkning spiller åpenbart en stor rolle for Fergusons ideer. Jeffrey Goldberg har intervjuet Kissinger og han har noen harde ord om Obama:

“Obama seems to think of himself not as a part of a political process,” he observes mordantly, but as sui generis, a unique phenomenon with a unique capacity. And his responsibility, as he defines it, is to keep the insensitive elements of America from unsettling the world. . . . Since [the Administration] believes as well that the global trends are moving in a direction favorable to our values, the overwhelming strategic obligation of the United States becomes to avoid getting in the way of the inevitable. . . . [But] his vision of the arc of history produces a . . . passive policy. . . . [He prides] himself most on the things he prevented from happening. . . . Another view of statesmanship might focus to a greater extent on shaping history rather than avoiding getting in its way.8

Dette er en knusende kritikk. Obama tror at de globale trendene blåser i liberal retning. Det gjelder å sitte stille, ikke forstrekke seg, så vil de modne fruktene falle ned i fanget på liberalerne. Hvis da Obama klarer å holde de «patriotiske» delene av USAs befolkning i age. Som kjent klarte han ikke det. Valget var en repudiation, en tilbakevisning av Obamas politikk, som det ble sagt på Fox News. I norske aviser har man ennå ikke kommet på å trekke en slik logisk konklusjon: Obama truet velgerne: Hvis dere stemmer på noen andre enn Hillary forråder dere mitt verk. Han truet også britene før folkeavstemning. Begge ganger tapte Obama.

Obama’s foreign policy has been a failure, most obviously in the Middle East, where the smoldering ruin that is Syria—not to mention Iraq and Libya—attests to the fundamental naivety of his approach, dating all the way back to the 2009 Cairo speech. The President came to believe he had an ingenious strategy to establish geopolitical balance between Sunni and Shi’a. But by treating America’s Arab friends with open disdain, while cutting a nuclear deal with Iran that has left Tehran free to wage proxy wars across the region, Obama has achieved not peace but a fractal geometry of conflict and a frightening, possibly nuclear, arms race. At the same time, he has allowed Russia to become a major player in the Middle East for the first time since Kissinger squeezed the Soviets out of Egypt in the 1972-79 period. The death toll in the Syrian war now approaches half a million; who knows how much higher it will rise between now and Inauguration Day?

At Obama og Merkel skulle ha noe ansvar for slaktehuset i Syria er fjernt fra europeiske kommentarspalter, men når pendelen svinger vil også dette bli synlig. På samme måte som ansvaret for invasjonen av migranter i 2015.

Når klokkene ringer, vil de ikke kunne la seg stoppe før alle har skjønt hvem de ringte for. Thorbjørn Jagland vil ikke få det så greit.

The “Obama Doctrine” has failed in Europe, too, where English voters opted to leave the EU in defiance of the President’s threats, and where the German leadership he recently praised has delivered, first, an unnecessarily protracted financial crisis in the European periphery and, second, a disastrous influx to the core of migrants, some but not all of them refugees from a region that Europe had intervened in just enough to exacerbate its instability. The President has also failed in eastern Europe, where not only has Ukraine been invaded and Crimea annexed, but also Hungary and now Poland have opted to deviate sharply from the President’s liberal “arc of history.” Finally, his foreign policy has failed in Asia, where little remains of the much-vaunted pivot. “If you look at how we’ve operated in the South China Sea,” the President boasted in an interview published in March, “we have been able to mobilize most of Asia to isolate China in ways that have surprised China, frankly, and have very much served our interest in strengthening our alliances.”11 The new President of the Philippines, Rodrigo Duterte, apparently did not receive this memorandum. In October he went to Beijing’s Great Hall of the People to announce his “separation from the United States.”

Verden virker kaotisk, og Trump får oppgaven med å gjenreise stabilitet og orden. Han har signalisert at han vil forsøke å komme til forståelse med Putin og Xin i Kina, og Ferguson tror de kommer til å bli enige basert på realpolitikk: Interesser. Innflytelsessfærer. Det vil ikke være bra for Ukrainas aspirasjoner om å slutte seg til Europa, ikke bra for Baltikum, men i sum vil det være bra for verdensfreden, spår Ferguson.

Slik er det alltid i politikken: Something gotta give. En slik ny realpolitikk vil både innfri forhåpningene til de som har ivret for en allianse med Moskva, og sette grenser for dem. De som tror at Trump er en autoritær leder på linje med Putin, for ikke å snakke om verre eksempler, ser ikke forskjell på autoritære ledere og legitim autoritet. De mangler dømmekraft. Dermed vil de også tape innflytelse. De liberales mobilisering mot Trump på begge sider av Atlanteren vil trolig bidra til å undergrave deres egen posisjon.

Skulle de ha noen sjanse til å lykkes måtte den vekke gjenklang i befolkningen. Det gjør de ikke. De liberale ønsker mer av det samme, mer av åpne grenser og fri flyt. Mer rettigheter til mennesker som ikke har opparbeidet seg noen kredibilitet. Velgerne over hele Vesten har avvist denne politikken i to historiske valg. Insistering på en revers kan bare føre til at pendelen fortsetter i samme retning: At Marine Le Pen blir president.

Realpolitikk er ikke vakkert. Kissinger var både nasjonal sikkerhetsrådgiver og utenriksminister da Pinochet kom til makten. Det er ingen tvil om hva Pinochet gjorde.  Men hvis man anser at realpolitikk er det samme som fascisme har man mange overraskelser i vente. Juntaen i Argentina var ti ganger mer blodig enn Pinochet. Den ble styrtet av venstresidens hatobjekt nummer én: Margaret Thatcher.

Liberale kan fremdeles ikke tilgi henne for Belgrano og Gotcha! De liker ikke krig. Det er det samme som at man ikke liker realitetsprinsippet: At man brenner seg på ilden eller blør hvis man blir stukket.

EU er et kontinent uten forsvar og virker evneveik. Det driver uten mål og mening. En Trump-presidency vil virke «galvanizing» på Europa: Det må bestemme seg. Falle i Putins armer eller forsterke alliansen med et «resurgent» USA; som bygger opp igjen forsvaret.

Potensialet for konflikt er størst i Sørkinahavet hvis Trump skal håndheve retten til fri ferdsel på havet, og det er det mye som tyder på. Men den kinesiske marinen er ingen match for amerikanerne.

Shinzo Abe var den første utenlandske lederen som møtte Trump. Japan trenger USAs samtykke til å oppheve klausulen som forbyr Japan å gå til krig. Det vil de få.

De liberale vil hele tiden fremstille det som at Trump er en krigshisser. Det er nok å huske på fremstillingen av George W. Bush som cowboy. Mediene mener at han velger generaler som Mad Dog John Mattis. Men de mangler forståelse for hvorfor Trump velger disse mennene. At USA befinner seg i krig.

Trump wants a world run by regional great powers with strong men in command, all of whom understand that any lasting international order must be based on the balance of power. In short, Trump already has more than he knows in common with Roosevelt. “To him,” wrote Kissinger of the latter, “international life meant struggle, and Darwin’s theory of the survival of the fittest was a better guide to history than personal morality. In Roosevelt’s view, the meek inherited the earth only if they were strong. To Roosevelt, America was not a cause but a great power—potentially the greatest.” That does sound familiar.

Roosevelts ord lyder fra en brutal verden de liberale skjønnåndene for lengst har avskrevet. De vil ha vanskelig for å forstå at de i det hele tatt kan ytres og være gyldige:

“If I must choose between a policy of blood and iron and one of milk and water,” he told a friend, “I am for the policy of blood and iron. It is better not only for the nation but in the long run for the world.”17 Wilson’s League of Nations reminded him of Aesop’s fable “of how the wolves and the sheep agreed to disarm, and how the sheep as a guarantee of good faith sent away the watchdogs, and were then forthwith eaten by the wolves.” 18

Dette skrev Roosevelt til en venn, og det er i Trumps ånd.

Hvis Trump inngår en maktbalanse-avtale med Russland og Kina vil de tre degradere EU.

As a corollary, the three powers might agree on the demotion of Europe from great power status, taking advantage not only of Brexit but the increasingly fragmented and introspective character of EU politics. One possible way to do this would be for Trump to propose replacing “little” NAFTA with “big” NAFTA—the North AtlanticFree Trade Agreement, which would bring the United Kingdom directly into a post-EU Anglo-Atlantic sphere, while at the same time delivering on Trump’s anti-Mexican (though not anti-Canadian) election pledge. At the same time, Trump could credibly apply pressure on other NATO members to increase their currently risible defense budgets. Finally, he and Putin could work together to help continental populists such as Marine Le Pen to win the elections of 2017. As Roosevelt put it in 1906: “France ought to be with us and England—in our zone and our combination. It is the sound arrangement economically and politically.”

Storbritannia under May er med, og et Frankrike under Marine Le Pen vil få være med. Er det overhodet mulig å forestille seg hvordan NRK, norske medier, politikere, Bård Larsen, hele andedammen vil reagere?

Hvis Ferguson har rett står vi overfor en tilbakevenden til en realpolitikk som denne nomenklaturaen anser for å være fascisme.

De vil ikke komme til å vare lenge.

Verden burde lyttet til Trumps store utenrikspolitiske tale som han holdt 15. august. Der sa han mange av de tingene som Roosevelt sa rundt århundreskiftet: Om at man kun vil slippe inn de som har kjærlighet til USA og vil bli amerikanere.

Hvis USA virkelig skulle gjøre alvor av dette, hvordan vil europeerne reagere?

Trump’s August 15 speech may one day be read as the first draft of a Trump Doctrine. With its explicit farewell to “the era of nation-building” and its declaration of intent “to halt the spread of radical Islam,” Trump explicitly drew an analogy between it and the 20th-century threats posed by fascism and communism. “The fight will not be limited to ISIS,” he declared. “We will decimate al-Qaeda, and we will seek to starve funding for Iran-backed Hamas and Hizballah.” And Trump made it clear with whom he intended to fight this war:

We cannot always choose our friends, but we can never fail to recognize our enemies. . . . We will work side-by-side with our friends in the Middle East, including our greatest ally, Israel. We will partner with King Abdullah of Jordan, and President Sisi of Egypt, and all others who recognize this ideology of death that must be extinguished. We will also work closely with NATO on this new mission. I had previously said that NATO was obsolete because it failed to deal adequately with terrorism; since my comments they have changed their policy. . . . I also believe that we could find common ground with Russia in the fight against ISIS. They too have much at stake in the outcome in Syria, and have had their own battles with Islamic terrorism.20

De liberale er ikke mot en allianse med Kina og Russland av moralske grunner. De er mot fordi de har inngått en allianse med islam. Det skriver ikke Ferguson, men det er en realitet både i Obamas USA og dagens Europa. Prosessen har kommet mye lenger i Europa enn i USA. I Europa har islam infiltrert eliten og nyter en beskyttet posisjon.

Hvordan vil europeiske muslimer reagere på et nytt USA? Det er det store spørsmål Ferguson ikke reiser. De liberale er allerede svekket. Hvis de velger islam fremfor egne samfunn vil de bli svekket enda mer.

Hvis europeiske muslimer er så fylt av tro på egen posisjon at de innbiller seg at de kan gå til «krig» mot de nye autoritære lederne. Hvis de tror på vrøvlet til Bård Larsen, det er det jo en fare for, så kan de bli villedet til å forsvare hver innrømmelse de har vunnet med militante midler. Hvis f.eks Trumps USA forbyr hijab i det offentlige rom og noen europeiske land gjør det samme, eller politiske partier i dem foreslår det, hva vil reaksjonen være?

Her er det nok flere skjær i sjøen enn Ferguson tar opp. Men en ting virker sannsynlig: De liberale i den grad de velger å solidarisere seg med muslimene og fremholder deres rettigheter som selve testen på demokratisk sinnelag, vil ikke få oppslutning i befolkningen. De vil tape.

En Merkel-seier vil polarisere Europa og Tyskland og det er polariseringen blant de innfødte som er farlig, for den forleder muslimene til å tro at de bare kan holde på.

De liberale av Merkels type hindrer muslimene i å erkjenne at de må ta avstand fra og bekjempe radikal islam hvis de skal ha en fremtid i Vesten.

Trump’s declaration that “we should only admit into this country those who share our values and respect our people”—screening would-be immigrants for links not just to terrorism but also to political Islam as an ideology that promotes sharia law and all that goes with it—is entirely consistent with the measures the United States took and continues to take to exclude Communists from its territory. It is also precisely the way Theodore Roosevelt spoke when anarchists posed a threat to American values. After all, Roosevelt became President only because the anarchist Leon Czolgosz murdered President William McKinley in September 1901, and Roosevelt himself narrowly avoided assassination in 1912. He was unsparing in his condemnation not only of the terrorists but also of the ideology that inspired them:

[T]he teachings of professed anarchists, and probably also by the reckless utterances of those who on the stump and in the public press, appeal to the dark and evil spirits of malice and greed, envy and sullen hatred. The wind is sowed by the men who preach such doctrines, and they cannot escape their share of responsibility for the whirlwind that is reaped. . . . The man who advocates anarchy directly or indirectly, in any shape or fashion, or the man who apologizes for anarchists and their deeds, makes himself morally accessory to murder before the fact.22

He called for legislation to exclude and deport anarchists—legislation duly passed by Congress and signed into law in March 1903. Today, for anarchism read radical Islam.

In a speech he gave in St. Louis in May 1916, Roosevelt summed up his views on immigration in language that resonates today, a century later. “If the American has the right stuff in him, I care not a snap of my fingers whether he is Jew or Gentile, Catholic or Protestant,” he declared. “But unless the immigrant becomes in good faith an American and nothing else, then he is out of place in this country, and the sooner he leaves the better.” The target of Roosevelt’s rhetoric was the wartime habit of accentuating the identities and supposedly divided loyalties of “Irish-Americans” and “German-Americans.” The context was different, but the issue is as relevant today, when Islamists assert that American Muslims owe a higher loyalty to their religion, if not to the caliphate.23 “Our duty,” Roosevelt said,

is to the United States. This duty should constrain us . . . to treat the other nations primarily according to the way such treatment serves American interests. . . . The attempt to keep . . . a half citizenship, with a divided loyalty, split between devotion to the land in which they were born and which their children are to dwell, and the land from which their fathers came . . . is certain to breed a spirit of bitterness and prejudice and dislike between great bodies of our citizens.24

If it is this spirit that animates the Trump Administration, then its new order will not be so new, nor altogether so bad as many fear.

De liberale og venstreorienterte har historien mot seg. Historien er en riktig brutal læremester. De fleste innordner seg. De som ikke gjør det, går det ille.

Når man leser Ferguson kan man heller ikke glemme at hans ektemake er Ayaan Hirsi Ali. Tankene er nok prøvd i samtale med henne.

Det er ingen annen historiker som tør å tenke så dristig om det som står for døren.

 

Donald Trump’s New World Order

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629