Kommentar

Mediene og Demokratene har vært så opptatt av å snakke Trump ned at det har gått dem hus forbi at Trump har et sterkt sikkerhetsteam i Pence og Pompeo. De kommer til å bli enda sterkere hvis de får en ny periode, og det gjør de sannsynligvis. Da vil de bygge en ny internasjonal sikkerhetsorden. Foto: Jonathan Ernst/Reuters/Scanpix

Hvorfor reagerte Demokratene og anti-Trump-mediene så kraftig på likvideringen av general Qassem Soleimani? spør Lee Smith i The Tablet og gir selv svaret: Fordi Soleimani var en nøkkelperson i Obama-administrasjonens arbeid for å utmeisle en atomavtale.

Det er bare å legge sammen to og to: Soleimani var no. 2 i Iran. Da sier det seg selv at alle avtaler gikk gjennom ham. Obama måtte ha ham om bord.

Smith sier at Obama hadde en hel sikkerhetsstruktur for øye da han satset på Iran. Iran skulle bli hegemonen i regionen, som holdt orden. Obama beundret iranerne som klarte å bruke stedfortredere i Jemen, Irak, Syria og Libanon. Hvorfor klarte ikke sunni-statene noe tilsvarende?

Avtalen ble ikke inngått med moderate, slik John Kerry likte å si. Den ble inngått med hardlinerne i Teheran, dvs. Soleimani. Atomprosjektet var Revolusjonsgardens domene. Ingen kunne røre det uten å gå gjennom Soleimani.

Men det fikk noen underlige konsekvenser:

The deal is with the hard men of the regime, the extremists—the deal is with Qassem Suleimani.

It’s not the moderates who control the nuclear file, but the IRGC. Accordingly, insofar as the United States and other world powers will have an interest in ensuring that the nuclear weapons program is not subject to turmoil should internal divisions in the regime turn dangerously nasty, the administration and other signatories to the deal now have a stake in ensuring the stability of the hardliners.

Dette var grunnen til at Obama satt rolig i båten da iranerne gikk ut på gatene våren 2009 for å protestere mot valgfusk. Kontrasten til Trump er slående.

USA visste at sanksjonslettelser ville styrke regimet og øke kapasiteten til å øve innflytelse i regionen. Men dette var lagt inn i planen:

The White House is hardly shy about signaling the nature of its relationship with the regime, even if it’s lost on some regional actors. “If sanctions are lifted,” a Saudi diplomat said, “Iran will try even harder to redesign the region. Iran may see this as acceptance from America to play a bigger role.” The point of course is that Obama is counting on Iran to play bigger role in the Middle East, which is why the White House also agreed to drop the U.N. arms embargo.

Spørsmålet er om Obama også diskonterte en iransk atombombe som med ett slag ville endret hele Midtøsten. Det ville gitt Iran det avgjørende overtak på sunni-statene. Men det ville blitt et meget farlig Midtøsten, ikke minst for Israel.

Smiths tanker er fra juli 2015: Obama Strikes a Deal–With Qassem Suleimani
Lee Smith

Det vi vet, er at Obama sørget for at Soleimani ble tatt av terrorlisten da atomavtalen var undertegnet.

In 2015, when the JCPOA went into effect, Soleimani was removed from the U.N. sanctions list, a provision that, according to press reports at the time, the Iranians saw as “nonnegotiable.” That’s how Obama wanted it, too.

Lekse for venstresiden

Iran trodde det hadde fisken på kroken. Det var bare å sveive inn.

Samarbeidet med USA begynte lenge før. Allerede på 1980-tallet. Eller kanskje det er rettere å kalle det en stand-down-policy: USA ville ikke gi Iran skylden for hva deres stedfortredere gjorde. Det ga seg noen merkelige og påfallende utslag. Som da Hizbollah angrep forlegningen til US Marines i 1983 og 241 soldater ble drept. Det var det verste angrepet siden annen verdenskrig. Likevel trakk Ronald Reagan USA ut.

Iran fikk følelsen av at det kunne gjøre hva som helst. USA var kanskje ikke en papirtiger, men bundet på hender og føtter.

The founder of the Islamic Republic, Ayatollah Ruhollah Khomeini, famously said that America couldn’t do a damn thing. It is more accurate to say our elected officials wouldn’t do a damn thing.

Men med Trump ble det en annen dans.

Donald Trump put an end to that arrangement by commingling the dust of Soleimani together with that of one of his chief Arab lieutenants, Abu Mahdi al-Muhandis, head of one of Iran’s Iraqi terror proxies. Now that Trump is holding Iran accountable for the actions its proxies take in its name, the leverage gained by helping America play make-believe is gone. Iran and its allies now feel liberated to bathe publicly in the blood of Americans and warn that more violence is coming their way.

Nå var hanskene av. Men har Iran noe å slå med? De har en gammel krigsmaskin. Al-Quds er en spesialstyrke med begrenset slagkraft.

I det gamle skyggespillet nøt Iran fordelen av å kunne benekte at det var de som sto bak djevelskapen.

The problem for Iran is that it isn’t actually all that powerful. For all the concern over retaliation, Trump’s trashing of the old rulebook has stripped Iran of the most important instrument in its arsenal—“plausible deniability.”

Nå står partene nakne overfor hverandre, som Smith skriver, og det er Iran som ser svakest ut.

Særbehandling

Vestlige stater har gitt Iran særbehandling. Trump har satt en stopper for det.

It is only because Americans and other Western powers have declined to call out Iran and have instead appeased it, that an obscurantist regime whose major exports are energy, pistachios—and terror, of course—appears like a formidable adversary.

Nå blir Iran stilt til ansvar for alt det gjør overfor USA. Dette synes vestlige progressive er urettferdig. De har investert mye i at Iran fortjener særbehandling. Hvor kommer denne innstillingen fra?

So why did U.S. officials treat Iran differently than any other country, even at the expense of thousands of American lives? There is the U.S. investment in maintaining the appearance of a rules-based order led by America, of course. On a deeper, less strategic level, there was the guilt and self-pity of America’s ruling elites, and the habits of magical thinking that resulted.

Power makes people vain. When it is handed down to them, it often makes them resentful, too. In 1979, when Iranian students took over the U.S. Embassy in Tehran, the Western intelligentsia saw it as the righteous revenge of the wretched of the earth—and confirmation of their own political exertions spent on college campuses from Berkeley to Paris the previous decade. The Iranian revolution was evidence to our ruling class of how much their fathers had gotten wrong—and thus proof of their own virtue.

Både arrogansen og selvforakten til en elite som fikk overlatt makten, og de unge middelklasseungdommene som gjorde opprør på campus rundt om i USA og hadde et skyldkompleks overfor en rik gammel nasjon som Iran, alt spilte inn.

Dette merkelig rollespillet har foregått i over 40 år. Men Trump slo kjeglene over ende. Det var ikke tilfeldig at han sa at USA hadde valgt seg ut 52 mål det ville treffe hvis Iran angrep. Det var antall gisler i 1979.

Mediene kastet seg over det som kunne være krigsforbrytelser. Både CNN og BBC rapporterte at Trump ville angripe 52 kulturelle mål. Men han sa ikke dét. Han sa «blant annet», og meningen var: hvis iranerne brukte kultursteder som skjold.

Hvor bevisst er Trump på hva han gjør? Forstår han hvor revolusjonerende det er? Hvis man ser hans politikk overfor Israel – Golan, Jerusalem, bosetningene – så er svaret ja. Trump forstår hva han gjør.

Det gjør ikke europeerne, dvs. EU, ei heller Demokratene. De betrakter Trump i sladrespeilet og forstår ingenting. De hengir seg til dømmesyke, og med det kommer man ikke særlig langt i politikken.

Lee Smiths analyser er fremragende.

 

 

 

Iran and America Are Suddenly Both Naked
By taking decisive action against Soleimani, Trump showed that Iran’s power is an illusion generated by D.C.’s willingness to look the other way
By Lee Smith

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.