Kommentar

Bildene fra Calais av tallrike fysisk sterke migranter i sin beste alder som forsøker å ta seg gjennom kanaltunnelen til England, mens et undertallig fransk politi forgjeves prøver å stanse dem, er dramatiske og fulle av symbolikk. Det samme er bildene av skipbrudne menn, kvinner og barn som kjemper for livet i sjøen mens redningsmannskaper febrilsk forsøker å redde så mange de kan.

Denne visuelle dramatikken har brakt migrasjonsfenomenet høyt på medienes dagsorden. Det kommer stadig nyheter om det som skjer i Middelhavet og ved Den engelske kanal. Men de færreste stopper opp litt og spør seg hva som egentlig foregår. Analysene forblir overfladiske og refleksmessige, ikke sjelden neddykkede i en etisk suppe hvor de ihjelkokte ingrediensene ikke er til å kjenne igjen.

Man begrenser seg altså til å registrere det som foregår: I dag har så og så mange a) druknet, b) blitt reddet, c) prøvd å storme forbi politiet i Calais, d) søkt asyl ved Svinesund, e) blitt plassert i dette eller hint mottak – som om det var resultater fra idrettsarrangementer.

Det vi ser er begynnelsen på en folkevandring fra den fattige til den rike verden som ble spådd for mange år siden. Den er et klart brudd med normaliteten. Men den passive måten vi reagerer på, ved simpelthen å ta resultatservicen til etterretning, har gjort det hele til en normal anormalitet, til noe den mentale autopiloten ikke er programmert til å håndtere. Sportsmetaforen er fullkommen idet vi bare er tilskuere til det som skjer. Som om det ikke angikk oss. Men det gjør det jo. Så hvordan henger det sammen? Er det fordi det ikke lenger finnes noe «oss»? Har den identiteten som Alain Finkielkraut kaller ulykkelig, opphørt å eksistere?

Blant dem som ikke leverer banale analyser, er den for Document-lesere velkjente Paul Collier, professor i økonomi og statsvitenskap ved Oxford-universitetet samt forfatter av «Exodus» – en utredning av samtidens migrasjonsfenomen som er en uunnværlig referanse på området. I en fersk artikkel i The Spectator legger han for dagen mye fornuft idet han forklarer hvorfor det er bedre å hjelpe fordrevne syrere i nærområdene enn ved å gi dem som fiskes opp av vannet, et nytt liv i Europa.

For Collier er det urettferdig at kanskje to prosent av fem millioner mennesker stikker av med et vinnerlodd foran nesen på alle de andre. Videre finner han det irrasjonelt å melke Syria for den beste hjernekraften når den kan trenges i hjemlandet når krigen en dag om ikke så mange år kan forventes å ta slutt. Han oppfordrer derfor Europa til å etablere virksomheter i syrernes eksil i Jordan, Libanon og Tyrkia, som ikke bare kan sette fart i økonomien under gjenoppbyggingen av landet, men også gi en mer meningsfylt ventetid til dem som frister en mistrøstig uvirksom tilværelse i en flyktningeleir.

Vi tenker ikke i disse baner, sier Collier, for vi reagerer på hele dramaet med en moralisme som på samme tid er navnebeskuende og forvirret: Dette dreier seg tilsynelatende om oss, om vår forpliktelse til å hjelpe ved å fiske flyktninger i havsnød opp fra havet og bringe dem til Europa. (Om vi ikke har noen identitet til vanlig, oppstår den plutselig når vi bør gjøre de andre en tjeneste.)

Nei, sier Oxford-økonomen: Dette dreier seg først og fremst om dem, det dreier seg om mange flere enn de vi ser, og selv om vi er forpliktet til å redde liv når vi kan, er vi ikke forpliktet til å oppfylle folks drømmer om et bedre liv hjemme hos oss. Den politikken Europa fører, er et resultat av moralsk forvirring, mener han.

Det lyder plausibelt. Men det spørs vel ikke om professoren undervurderer den kognitive forvirringen som også råder. Vi er som kjent slaver av våre egne mentale kategorier, som er nært knyttet til rammene språket setter for oss. Og hvordan er det egentlig vi bruker språket til å sette ord på det som skjer rundt oss? Hjelper de oss til å «se det vi ser»?

Behovet for å rydde opp i hodet er stort.

Fra morgen til kveld hører vi ordet «flyktninger», som om de alle tilhørte ekvivalente kategorier. Men det gjør de åpenbart ikke. Man er flyktning i egenskap av å flykte fra noe, men det er mange ting man kan flykte fra.

Den som rømmer fra sitt hjem under et bombeangrep eller lignende, flykter fra en fysisk trussel mot sitt eget liv. Idet man har greid å komme seg vekk fra den akutte eksistensielle trusselen, er vedkommende fortsatt på flukt, men denne gang fra nøden. Sikkerhetsproblemet er erstattet av et fattigdomsproblem, for lenger nede i behovshierarkiet finner vi behovet for mat og husly. Disse behovene får man tilfredsstilt i en flyktningeleir.

Hvis man forlater en flyktningeleir, eller omgår den fullstendig ved å sette kursen direkte mot Europa, er det altså ikke lenger nøden man flykter fra, men en tilværelse som ikke ser ut til å kunne oppfylle livets drømmer og ambisjoner. Fattigdomsproblemet er erstattet av et selvrealiseringsproblem. Det er da heller ikke vanskelig å forstå frustrasjonen over et liv i passivitet på ubestemt tid på noe som nærmest er et ikke-sted.

Men som Collier observerer, er livet i en flyktningeleir ikke noe dårligere materielt enn i mange av de i og for seg fredelige afrikanske landsbyene han har stiftet bekjentskap med i sin karriere. I den grad vi har moralske forpliktelser overfor syreres selvrealisering, hvorfor skal ikke det samme gjelde de mange hundre millioner mennesker som ikke er kommet noe lengre i behovstilfredsstillelsen?

Hverken fattigdomsproblemet eller selvrealiseringsproblemet er altså begrenset til krigsflyktninger. De omfatter så mange at det ikke er mulig å avhjelpe problemene ved å flytte mennesker til Europa. En slik løsning ville ødelegge vår verdensdel økonomisk, sosialt og kulturelt.

Men det vi foretar oss i Europa vitner om en moralsk forvirring som altså er et barn av den intellektuelle forvirringen. Åndelig er vi altså langt på vei ødelagt allerede. Vi er ikke seriøse personer lenger. Seriøse personer ville ha motvirket folkevandringen.

Voksenlivet innebærer å si nei til mange ting, hva enten det er egne innfall eller barnas, og det innebærer å ta seg sammen når minste motstands vei ikke er farbar. Beslutninger tas med tanke på at man har ansvar for morgendagen.

I Europa virker det som om det ikke er noen voksne mennesker igjen.