Tavle

Et problem allmennheten støter på når den ikke lenger behersker sitt eget språk, er at den ikke har klart for seg hva den til enhver tid snakker om. Forbindelseslinjen mellom ord og virkelighet blir utydelig, eller helt borte. Et lenge misbrukt ord i så måte er «flyktningkrisen».

UDI-sjef Frode Forfang gjør i dag VG-leserne en halv tjeneste idet han påpeker at dette ordet er misvisende:

– Det vi nå ser i Italia er ikke primært en flyktningkrise, det er en migrasjonskrise. De aller fleste som kommer til Italia nå er ikke personer som har beskyttelsesbehov, ut fra de normale kriterier som er blitt brukt, men det er personer som migrerer av andre hensyn, sier han.

Forfangs innspill er slett ikke uten verdi, all den tid VG-kommentator Kari Aarstad Aase fremdeles snakker om «flyktninger». Det UDI-sjefen gjør, er å hjelpe omgivelsene med å observere virkeligheten – inkludert de som har til oppgave å observere virkeligheten, men likevel ikke gjør det.

Skjønt det er muligens ikke selve observasjonen det er tale om. Selv VG-journalister som jobber med migrasjonssaker, kan ikke ha unngått å legge merke til at det i øyeblikket ikke finnes reelle fluktgrunner fra de største opphavslandene. Så kanskje er det tolkningen Forfang hjelper omverdenen med: Menneskene kommer fra land hvor det knapt er krig eller sult, ergo er de ikke flyktninger. Slutningen som den utdøende rasen av selvstendig tenkende personer kan trekke, har med det fått et offisielt stempel til glede for resten. En person med et embede har gått god for den. Embedsmannen er på et vis blitt avisens og allmennhetens vaktbikkje: Nå er det OK å kalle det migranter, folkens.

Ikke desto mindre er Forfang fortsatt en del av problemet idet han bruker ordet «migrasjonskrise».

Ordet krise brukes om nødsituasjoner, om tilstander som går over. Det er krise her nå, vi er kommet oss gjennom krisen, om det nå enn var finanskrisen, førtiårskrisen, oljekrisen eller regjeringskrisen. En normaltilstand brytes, det skjer noe med en, og en ny normaltilstand inntreffer etterpå.

Ordet migrasjonskrise antyder dermed at migrasjonen er forbigående. Det er litt hektisk akkurat nå, men det roer seg vel. Det samme inntrykket etterlates av et spørsmål journalisten stiller vedrørende en «asyldugnad», i seg selv et misbruk av et godt norsk ord.

Forflatningen av språket er så utbredt at selv stortingsrepresentanter og direktører for statlige etater strør om seg med ord uten å tenke så mye over hva de betyr. Faktum er at «migrasjonskrise» ikke er et dekkende ord for det som pågår. Konsekvensen er at allmennheten ikke har vokabular for å beskrive virkeligheten rundt seg – litt som om den tilhørte et primitivt folkeslag i regnskogen som aldri hadde sett snø, eller hørt om begreper som budsjett, hygiene eller planlegging. Den mangler også trening i å kombinere ordene den behersker for å si noe relevant om virkeligheten. Har den mon tro helt sluttet å lese bøker? Skjønnlitteraturen har tradisjonelt vært bra gymnastikk for i så måte. Hva er skjedd med stilskrivingen?

Det burde ikke være vanskelig for normalt utrustede mennesker å sette egnede ord på saken, som folkevandring eller invasjon. Når Oxford-økonomen Paul Collier snakker om de samme tingene, bruker han gjerne vendinger som begynnelsen på en demografisk ubalanse av episke proporsjoner, som vil vedvare i flere tiår – altså mer faglige termer som betyr det samme. De innebærer også det samme: Vi er muligens vitne til slutten på begynnelsen av noe som aldri vil se begynnelsen til noen slutt, med mindre det ved et mirakel skulle oppstå en migrasjonspolitikk.

I Nanni Morettis dramakomedie «Palombella rossa» (1989) blir filmens hovedperson Michele på et bestemt tidspunkt fly forbannet på en av historiens kvinnelige skikkelser, som bullshitter ham. «Hvordan er det du snakker?» skriker han og klapper til henne. I et roligere øyeblikk sier han: «Den som snakker dårlig, tenker dårlig og lever dårlig», og legger til: «Man må finne de rette ordene. Ord er viktige.»

Snakker dårlig og tenker dårlig, omtrent der er vi i dag.