For snart to år siden ble det grunnlagt en venstreorientert politisk tenketank i Norge ved navn Agenda, hvis mennesker og penger utgikk fra Ap/LO-familien. Organisasjonen har et budsjett på mange millioner kroner, og den ledes av Marte Gerhardsen – barnebarn av Einar Gerhardsen, som lenge var norsk statsminister i etterkrigstiden.

marte-gerhardsen

Marte Gerhardsen

 

I en kronikk i VG tar Agendas leder opp tidens store politiske spørsmål, en diskusjon som fortsatt mangler et egnet vokabular, og tonen er alvorlig: «Farlig handlingslammelse» lyder overskriften, og ingressen er i samme stil:

Den politiske debatten om flyktningene forholder seg ikke til realitetene, og vi er i ferd med å gjøre feil som vil koste oss dyrt i framtida.

Det må nesten bære galt avsted med slike premisser. Den første halvparten av Gerhardsens setning illustrerer ufrivillig sitt eget poeng, for ved ukritisk å bruke begrepet «flyktninger» forholder man seg i alle fall ikke til realitetene.

ANNONSE

Hvor mange vitnesbyrd behøves det egentlig om tilbud om asylreiser på Facebook, om diskusjoner om migrasjon over kafébordene i Bagdad, om kravstore slubberter som velger land etter hvor mye penger de forskjellige statene deler ut, eller som klager over mat, innkvartering og omgivelser når de er fremme, om personer som faket en syrisk identitet etter å ha bodd i sikkerhet i årevis i Kairo eller Istanbul, om voldtekter i tyske asylmottak, om «flyktninger» som rent tilfeldigvis har slektninger i landet de «flykter» til … – når synes folk egentlig de har nok informasjon til å kalle tingene ved deres rette navn?

Finnes det ikke engang et lite atom av dømmekraft igjen som ikke er ideologisert vekk, hjernevasket vekk, skremt vekk eller sosialisert vekk?

Den andre halvparten av Gerhardsens setning legger til grunn at det er i dag vi gjør feilene, og at regningen kommer i fremtiden. Men det underslår et mye viktigere poeng: Det er blitt begått talløse feil i en årrekke, og disse feilene har allerede kostet oss dyrt. En av de mange feilene var den massive utdelingen av permanente opphold på humanitært grunnlag til personer som ikke kvalifiserte til politisk asyl så tidlig som fra 1980-tallet, og en av de mange konsekvensene er at oljefondet allerede er øremerket til kjempeutbetalinger som kunne ha vært unngått.

Marte Gerhardsen synes av en eller annen grunn at det er fornuftig å sammenligne de 150.000 menneskene som i følge noen prognoser vil komme i 2015 og 2016, med befolkningen i Stavanger. Det er jo omtrent samme antall:

Forskjellen på flyktningene og Stavangers innbyggere er de kommer med to tomme hender, uten nettverk og vil være avhengige av vår hjelp for å komme i gang med livene sine.

Men her underslår hun flere andre viktige forskjeller. Stavangers befolkning består f.eks. av barn, voksne og gamle, den har en noenlunde jevn kjønnsfordeling, og den består overveiende av personer som behersker det norske språk. «Flyktningene» består derimot i all hovedsak av unge menn som ikke behersker det norske språk.

Det er ingen veldig dyp kriminologisk innsikt at unge menn er den gruppen som lager mest trøbbel. «De vil trenge skoler, sykehus, butikker og kollektivtransport,» skriver Gerhardsen, men samfunnet vil også trenge politi, rettsvesen og fengselsvesen – etater som allerede er overbelastet fra før, ikke minst av unge menn med røtter i Afrika eller Asia. For detaljer, tilbring noen dager i Oslo tingrett.

Med samtidens aller mest forslitte platthet konstaterer Agenda-lederen at situasjonen er en formidabel «utfordring» (den som snakker dårlig, tenker dårlig og lever dermed dårlig). Ordet er etterhvert like allergifremkallende som «dugnad», et ord Gerhardsen bruker idet hun sammenligner oppgavene som det norske samfunnet står foran, med gjenreisningen av Finnmark – en hysterisk dårlig sammenligning, gitt at det dreier seg om henholdsvis andres fremtid og egen fortid på eget territorium, og det naturligvis ikke er tale om noen dugnad.

Det som angivelig behøves nå, er skippertak og tvang:

• For det første må vi få på plass en effektiv operativ håndtering av de som kommer. Vi må omdisponere folk i forvaltningen og sørge for at vi har langt flere som kan gjennomføre asylintervjuer og få raske avklaringer.

• Videre må vi sikre at vi har akseptable midlertidige botilbud til de som kommer.

• Når søknadene er behandlet må flyktningene som har fått opphold fordeles på kommuner etter et forhåndstall basert på innbyggertall og andre relevante variabler.

Kanskje Gerhardsen likegodt setter opp en femårsplan først som sist?

Og dette sier hun er de enkle tingene. I neste episode skal de inn i arbeidslivet.

Det er ikke noen lettvint løsning her. Å tillate et b-lag i arbeidslivet, der flyktningene får jobbe under dårligere vilkår til lavere lønn enn andre, er en farlig vei å gå.

Men hvordan i himmelens navn har hun unngått å legge merke til at dette fenomenet allerede er en realitet, og at den er dømt til å bli enda mer omseggripende?

Det dypt ironiske er at Gerhardsen paraderer som en person i forkant av begivenhetene, til tross for at hun tilhører en politisk klasse som har latt dette skje. I den grad tenketanken Agenda har noen annen agenda enn seg selv, er den håpløst utdatert.

Men neida, her skal det trylles og smøres:

Vi må ta den store investeringen det er å gå tungt inn med norskopplæring, godkjenne utenlandske utdannelser og gi folk nødvendig etterutdanning slik at de kan gå inn i det ordinære arbeidslivet. I en startfase bør vi vurdere lønnstilskudd og andre sysselsettingstiltak.

Og for å hindre at problemene fortsetter, skal hun i forbifarten redde verden:

Videre må vi se hva vi sammen kan gjøre for å fjerne grunnlaget for flukt. Her vil bistand, støtte til fredsarbeid og humanitært arbeid være viktig.

Hvis undertegnede hadde lagt for dagen en slik himmelropende naivitet i en skolestil som fjortenåring, ville norsklæreren ha rynket på nesen. I dag kunne den samme teksten ha utløst et millionbidrag til å lage mer av det samme.

Hvis vi ikke lykkes, vil Norge bli forandret for alltid.

Wake up and smell the coffee. Norge er allerede forandret for alltid. Og folk er i ferd med å innse at det Norge som enda ikke er borte, er i ferd med å bli tatt fra dem. Neste skritt nå er å redde stumpene. Du er virkelig ikke til noen særlig hjelp, Marte.

 

VG

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629