Kommentar

Frp-veteran Carl I. Hagens tanker om at migrantene på vei over Middelhavet ikke bør få komme inn i Europa, men returneres dit de kom fra, har utvilsomt fått alarmklokkene til å ringe hos store deler av det politiske establishment. For hva om den norske velgermassen i tiden frem til kommunevalget den 14. september begynner å innse at menneskestrømmen over Middelhavet til syvende og sist også er kommunalpolitikk?

«Hagen får liten støtte for sine synspunkter,» forkynner NRK Dagsnytt den 20. august. Hos hvem? kunne man spørre. Hos «folket»?

Han får i alle fall ikke støtte fra generalsekretær i Norsk Folkehjelp Liv Tørres, som mener at Hagens forslag omtrent ville ha vært som å sende norske flyktninger tilbake fra Sverige under den andre verdenskrig.

Det er en sammenligning som halter på flere punkter.

Nordmennene som flyktet til Sverige, dro til det nærmeste sikre stedet. Båtmigrantene som legger ut fra en havn i Tyrkia eller på sørsiden av Middelhavet, har allerede kommet seg i sikkerhet. For det er ikke sånn at hele det utvidede Midtøsten er et livsfarlig sted å oppholde seg. Det er tvertimot den regionen hvor de aller fleste som har flyktet fra krigen i Syria, oppholder seg – i sikkerhet, om enn ikke med utsikter til å oppfylle de drømmene som heller ikke alle europeere får oppfylt.

For mange av nordmennene som flyktet til Sverige, var nabolandet over kjølen kun et transittland på veien mot å melde seg til krigstjeneste på alliert side i Storbritannia, USA eller Canada. Nordmennene flyktet ellers til et land med omtrent samme språk og kultur, de flyktet fra nazistene snarere enn fra fattigdommen, og de reiste for det meste hjem kort tid etter at krigen var over. Er det mange som tror at syrere som er så heldige å skaffe seg et nytt liv i Europa, reiser tilbake når krigen er slutt?

Norsk Folkehjelp har ikke vært alene om å løpe til pumpene for å spyle Hagens idé vekk fra norske velgeres sinn. Krfs førstekandidat i Oslo, Erik Lunde, sier at byrådssamarbeid med Frp heretter er uaktuelt. Og i dag trer Norges største avis også støttende til.

Aftenposten skriver i dagens leder at Hagen vil at Norge skal melde seg ut av verden.

Avisens innvendinger er dels tekniske:

Hvem som skulle gjøre jobben med å skille flyktninger fra andre migranter, sier Hagen ingenting om. Heller ikke sier han hvorfor land som Tyrkia, Libanon og Libya skulle være villig til å ta imot de samme flyktningene gang på gang, bare fordi Europa ikke vil ha dem.

For å sende mennesker tilbake, må man vite hvor de kom fra. Ikke engang Hagen foreslår å sende syrerne tilbake til Syria. Så hva vil Hagen gjøre med alle de andre, og hvem skal gjøre det?

Om ikke lederskribenten visste at det finnes ordninger for å sende migranter til tredjeland, burde han eller hun kanskje ha hatt forestillingsevne til å tenke seg det?

En annen innvending er økonomisk:

Hagen skal ha poeng for å være ærlig om hva han mener vil bli problemet for Norge. Han mener at mange av dem som kommer blir for dårlig integrert, og at de vil bli en konstant utgift på offentlige budsjetter.

Det er en ærlig sak å fronte et slikt syn. Men vi tror han tar feil.

I så fall tar de også feil i de mange kommunene rundt omkring i Norges land som etter invitasjon fra statsråd Solveig Horne har utredet hva det ville koste å ta imot så og så mange ekstra mennesker fra Syria. Den som vil vite mer om det, kan bla i kommunale sakspapirer på sitt eget hjemsted. For mange kommuners vedkommende er det tale om millionbeløp for noen håndfuller personer ekstra, og man presiserer gjerne at viljen til å ta imot flere, forutsetter at staten betaler.

Lederskribenten har en ukuelig fremtidsoptimisme:

Dårlig integrering er ofte et tidsbegrenset fenomen. Når folk får muligheten til å arbeide, må vi tro at de fleste menn – og etter hvert flere kvinner – vil forsørge seg selv og være lovlydige samfunnsborgere.

Dessverre er erfaringen med tyrkere og pakistanere i Oslo at lav yrkesdeltagelse er et vedvarende fenomen.

Den rosenrøde optimismen avløses av et inkvisitorisk spørsmål:

Eller har Carl I. Hagen andre definisjoner på hva man må gjøre for å være integrert?

Som om integrering kun dreide seg om individers valg. Som om det ikke dreide seg om annet enn arbeid. Integrering dreier seg også om å akseptere samfunnets verdier. Og integrering avhenger mest av alt av gruppeadferd. Det største integreringsproblemet i Europa er fremveksten av diasporaer. Om en person i en utenlandsk koloni i Norge får seg jobb, betyr ikke det at kolonien ikke eksisterer.

Aftenposten konkluderer triumferende: «Det Hagen foreslår, er at Norge skal melde seg ut av verden.»

Gi blaffen i avtaler og konvensjoner, overse FN, stenge grensene, overlate verdens problemer til andre. Oppføre oss omtrent som de diktatoriske og udemokratiske landene han forakter.

Dessverre er avisens teori en ekstremt vaklevoren intellektuell konstruksjon.

Det er et ord som mangler i lederartikkelen: Australia. Og det er nok like greit, for hvis leseren under prekenen var oppmerksom på at Australia har den politikken Hagen anbefaler, ville det reise følgende spørsmål: Er Australia et diktatorisk og udemokratisk land? Har Australia meldt seg ut av verden?

Mye taler dessverre for at den politiske eliten har meldt seg ut av virkeligheten i stedet.

En del av den virkeligheten er at økt sosialstøtte til migranter betyr mindre til noe annet, hva enten det ender med å tappe av oljefondet eller redusere kommunale budsjetter. Er det skolen eller eldreomsorgen som skal få unngjelde? Det er i høyste grad kommunalpolitikk.

Aftenposten har kanskje meldt seg ut av sitt eget land også?