Tavle

Foto: Andreas Haldorsen / Wikimedia Commons.

Hva er grunnen til at Jon Helgheim må dra fysisk ned til Jordan for å sette på dagsorden at det er mye dyrere å hjelpe syriske flyktninger i Norge enn i nærområdene?

Er ikke det opplagt? For vanlige folk har det i alle fall vært opplagt i årevis.

Med tanke på at Helgheim er kollega med Sylvi Listhaug, ser man liksom for seg at Listhaug kunne ha fortalt ham om sitt møte med en britisk statsråd i 2017, som opplyste henne om at det kostet uhorvelig mye mer penger å hjelpe vanskeligstilte personer i Storbritannia enn i mange land i Afrika og Midtøsten – noe hun selv litt senere fortalte om i et intervju med The Spectator.

Det kreves jo ikke all verdens skarpsindighet å tenke seg Norge på Storbritannias plass. Mutatis mutandis kunne man også forestille seg mennesker fra ett vanskeligstilt land på et annet vanskeligstilt lands plass.

Eller man kunne tenke seg at han – og naturligvis andre politikere til høyre og venstre for den del – hadde hørt lignende betraktninger fra økonomer som Oxford-professoren Paul Collier, som har gjentatt det samme offentlig en rekke ganger, for eksempel i et intervju med Berlingske i 2017, altså omtrent på den tiden Listhaug var i Storbritannia.

I så fall kunne man for lengst ha brukt mot mannen som til stormende jubel ville ha 10.000 syrere til Norge, at han ønsket seg et kjempemessig og totalt unødig hull i statskassen, og at vanlige mennesker i Norge ville bli nødt til å betale.

Når noe som i utgangspunktet er opplagt, som er blitt sagt flere ganger av fagfolk, og som er velkjent for en oppegående kollega av Helgheim, ikke tar ordentlig bolig i den også rimelig oppegående Helgheims bevissthet før han får oppleve tingene det handler om med egne øyne – hva slags håp har vi da om at fornuften kan styre de politiske valgene hos resten av den middelmådige gjengen som sitter på Stortinget?

Kanskje må hele Stortinget, hvor de færreste åpenbart er beleste eller har for vane å høre på fornuftige folk, sendes på voksenopplæring i Jordan? Man tar seg i å drømme om at de kun får enveisbilletter.

Men kunne de ikke bare latt være å stille til valg hvis de er så trange i nøtta? Det å styre et land er tross alt ikke så enkelt, og det gir liten jobbtilfredsstillelse å bli tildelt oppgaver man ikke mestrer.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!