Gjesteskribent

I den grad Storbritannia har filosofer, forventer vi ikke at de tar opp spørsmål med relevans for resten av oss. De følger kanskje et eller annet hermeneutisk sidespor, uten å befatte seg med tidens pressende eller dyptgripende spørsmål.

rogerscruton

Roger Scruton har alltid vært et unntak i så måte – og på mange andre måter. Han har brukt hele sitt voksne liv på å tenke over og skrive om kjærligheten, nasjonalstaten, tilhørighet, fremmedgjøring, skjønnhet og hjemsteder, og om England. Men selv de mest trofaste leserne hans kan forbauses over relevansen ved det siste temaet han har grepet fatt i. Handlingen i den nye romanen hans, The Disappeared, er lagt til Nord-England, og dreier seg om den senere tidens voldtektsgjenger. Det er en gripende og urovekkende fortelling om bortføring og mishandling, men også om flukt, kjærlighet og en slags forløsning. I forrige uke dro jeg for å besøke ham på gården hans i Wiltshire, en verden som er langt unna disse tingene.

«Jeg har tenkt på disse tingene en stund,» sier han idet vi tar plass i arbeidsrommet hans – med piano og fullt av bøker. «Altså problemet med integrering av de muslimske miljøene i byene våre.» Han vet godt hva slags minefelt dette er. For tretti år siden tråkket han uforvarende på en av minene da han publiserte en artikkel om multikulturalisme i skolen av Ray Honeyford, en rektor i Bradford. «Jeg tenkte tilbake på det jeg opplevde [i 1984] med Salisbury Review og Ray Honeyford-saken, og på de kolossale vanskelighetene lærerne har i dag. Ettersom den politiske klassen har lagt hele byrden med å integrere nye innvandrermiljøer på lærerne … Folk ender opp i klasserom hvor ingen snakker engelsk, med skikker de ikke kan forholde seg til, og med de samme problemene Honeyford hadde med manglende disiplin og ren fiendtlighet. Det var i Bradford, og da jeg leste om sakene med lokking av mindreårige Oxford, så jeg bare for meg en historie som ville knytte disse tingene sammen – den redselsfulle situasjonen for lærere i moderne byer, og situasjonen for ungjenter som er sårbare fordi familiene ikke fungerer, ymse ulike problemer som har oppstått med sekulariseringen, og så videre. Og så sydde jeg sammen en historie av disse tingene.»

Leserne av spaltene og filosofiske arbeidene hans kan undres over hvorfor han valgte romanen som middel til å gi seg i kast med dette. «Jeg har alltid ment at kunstverk ikke bare er ting vi liker. De kan formidle sannheter om verden mer levende og med kraftigere virkning enn vanlig filosofisk prosa, for de forholder seg ikke bare til ideer, men viser også den følelsesmessige siden ved dem. Og jeg tror det har båret så fryktelig galt avsted med samfunnet fordi folk ikke har konfrontert de store spørsmålene – tapet av kristentroen, den manglende evnen til å se islam i hvitøyet, bortfallet av det høytidelige ved seksuelle forhold, og eksponeringen særlig unge kvinner har overfor rovgriskheten og det moralske forfallet. Alle disse tingene er realiteter. I boken min er rektoren også en som blir tiltrukket av jenteofferet, hvilket reiser et annet viktig spørsmål – spørsmålet om pedofili, som et omgitt av et stort hysteri her til lands, for det er tale om uskyldens og barndommens siste gjenværende skanse, og det er også grunnen til at alle går til angrep. Hva mener du med angrep?

«Vel, uskylden og renheten er gjenstander for seksuell lyst. I et sunt samfunn tøyles denne lysten, og samtidig bevares muren som beskytter uskylden. Men den muren har smuldret opp, og det er grunnen til denne typen offentlig hysteri om pedofili. Det er den siste gjenværende forbrytelsen på seksualitetens område. Det å kombinere alle disse tingene i en historie, i en roman, satte meg ganske enkelt i stand til å nå ut følelsesmessig, ikke bare intellektuelt.

Lysten til å kommunisere – å nå ut – går som en rød tråd gjennom hele Scrutons arbeid, men ser ut til å ha økt med årene. Han har stiftet familie, og fikk stor sans for å gå på jakt nokså sent i livet. Men idet restene av solskinn en engelsk vårdag siver gjennom arbeidsrommet, er en tristhet også tilstede hele tiden. Noe i retning en permanent kvestelse. Honeyford-saken bidro til å spolere Scrutons universitetskarriere, så han vet hvorfor det er så få som tar opp slike saker.

«Sannheten er brutal. Vi trenger ikke påminnelser om at det foreligger tung sensur i alle saker som har å gjøre med innvandring, integrering av innvandrere, og særlig integrering av muslimske miljøer. Politiet i disse byene nordpå ble svært skremt av Macpherson-rapporten, som beskylder politiet over hele landet for institusjonell rasisme, en forferdelig urett som betyr at de kommer til å gjøre alt for ikke å bli involvert i det som skjer i innvandrermiljøene, av for frykt for slike anklager. Dette skjedde åpenbart i Rotherham også, og folk vil ikke skrive om det fordi de har sett hva straffen er.»

Han har hørt de samme historiene fra lærere i 30 år. «Hvis du er lærer og vil prøve å klare deg under slike omstendigheter, og du vet at du kan få med disse samlede kreftene å gjøre, så er det ikke bare sannsynlig at du driver selvsensur, det er en nødvendighet. Men hvis du er filosof og selvstendig næringsdrivende på slutten av karrieren, så er det meningsløst å drive selvsensur. Det er helt topp, jeg kan simpelthen si det som er sant. Folk vil rope og skrike, og alle de vanlige tingene vil bli sagt. Men flere og flere vil innse at denne selvsensuren ikke bare virker mot sin hensikt, men at den faktisk har forverret problemet fordi den har forhindret folk fra å hanskes med det. Det har også forhindret innvandrermiljøene fra selv å gripe fatt i det.»

Men det er blitt litt bedre, er det ikke? Er det ikke i det minste blitt åpnet for diskusjon? Vi snakker sammen få dager etter at Trevor Phillips vakte oppsikt med et nytt utspill, hvor han angriper «antirasistene» som har stengt igjen for debatt i mange år. Dette fremkaller et klassisk scrutonsk svar: «Ting har endret seg nå, for som alltid når en kamp er tapt, kan du snakke fritt om den.»

Mener han virkelig det? Jeg spør nervøst. «Den store kampen for å opprettholde et ordentlig utdanningssystem i forlengelsen av de gamle læreplanene som videreformidler det vi har, for samtidig å tilpasse seg alle endringene, den store kampen er tapt, tror jeg.» Når skjedde det? «I løpet av de siste 20 årene. På den tiden New Labour kom inn i bildet, var det veldig lite de trengte å gjøre. Da folk først reiste spørsmålet om integrering av de nye gruppene, skjedde det med en følelse av håp – om at man ville klare å beholde det viktigste vi har. Det er den andre siden som i realiteten vil ødelegge disse tingene. De flerkulturelle aktivistene i Labour og ved universitetene ville ødelegge det de betraktet som det gamle, hvite angelsaksiske utdanningssystemet, og skape noe helt annet – uten noen begreper om hva dette helt nye skulle være, selvsagt. Det er alltid lettere å ødelegge enn å skape noe nytt, og jeg tror det er det vi har vært vitne til. Men så setter folk i gang igjen.»

Finnes det tegn til gjenoppliving? «Jeg ble mektig imponert da jeg besøkte Katharine Birbalsinghs friskole her om dagen – 110 ansikter, alle svarte, bortsett fra en liten håndfull rumenere. Der var det ordentlig disiplin, og de ble undervist etter den gamle læreplanen. Lærerne prøvde virkelig å integrere disse barna inn i det de anså som kulturen barna var forutbestemt til.»

Så det er en kamp for kontinuiteten? «Ja, og for den vestlige sivilisasjonens overlevelse. Det er ikke sånn at vi har mistet den fullstendig. Vi har den fortsatt – den er alt vi har, og det er ikke sånn at vi vil klare å erstatte den med noe annet. Jeg tror dette egentlig ligger under historien i The Disappeared. Det er mange ting som har forsvunnet.»

Etter å ha blitt gjort til noe av en paria for å ha innsett disse sannhetene tidlig, har han følelsen av å ha fått noen slags oppreisning? Han ler litt. «Jeg har ikke følelsen av at jeg trenger det. Det er sånn verden fungerer. Hvis du advarer mot noe på forhånd – hvis du beskriver et problem idet det oppstår, vil folk alltid vende seg mot deg, fordi de ikke vil høre om det. Men når det er for sent å gjøre noe, vil de snu og si at du hadde rett. Slik er menneskets natur.»

Til tross for at han hylles og æres over hele Øst-Europa for arbeidet med dissidenter bak jernteppet, og til tross for sin verdensomspennende berømmelse som filosof, står Scruton fortsatt uten æresbevisninger i hjemlandet. Er han opprørt over dette? «Vi lever i en tid da ros og æresbevisninger kun tilfaller folk på venstresiden, i bunn og grunn fordi de virker harmløse. Og det som gjør at de virker harmløse, er nettopp at de sier alle de tingene som har gjort så mye skade.» Det er bare én æresbevisning som virkelig har opprørt ham. «Ingenting har gjort meg mer oppbragt enn tildelingen av Companion of Honour til Eric Hobsbawm, som belønning for livslang, usvikelig lojalitet til Sovjetunionen.

Men Scruton er ikke blant dem som bærer seg. Han virker fornøyd, sågar lykkelig, i sitt «Scrutopia». Idet vi bryter opp, kommer kona hjem med sønnen deres og noen skolekamerater. Hester og kuer trenger stell, og kyllingene må inn for natten. «Sympatiske skapninger,» bemerker han mens de klukkende og kvitrende følger ham hjem til seg.

 

Opprinnelig i The Spectator.