Kommentar

Den skal sterk mage ha som orker å ta inn over seg hvordan tradisjonelle norske honnørord brukes i dagens politikk. «Spleiselag» er ett slikt ord, beslektet med «dugnad» ikke minst i sin metaforiske betydning som vi straks skal komme til, men samtidig hørende mer til kveldshyggen enn til dager fylt med gratis arbeid. Begge ordene beskriver fellesaktiviteter, det ene gjerne i fest og glede med delte utgifter mens det andre forteller om hvordan man tar kollektivt tak i arbeidsoppgavene også uten å bli lønnet for det.

Ordene er ekspropriert inn i venstresidens – og ganske særlig Arbeiderpartiets – retorikk og er i så måte blitt en del av samtidens verbale våpenarsenal. Det kan derfor være av interesse å se litt på hva de rent faktisk betyr i sin moderne politiske innpakning, hva spleiselag og dugnad innebærer i Ap-staten på 2000-tallet, og fremfor alt undersøke om det opprinnelige kjerneinnholdet i begrepene har holdt seg over i den nye tid. For også samsvar mellom liv og lære, mellom ord og handling – at man ikke sier én ting, men gjør noe annet – er klassiske norske dyder som man bør måles opp mot når det språklig signaliseres hvilke grunnverdier som gjelder.

La meg begynne med et eksempel som tilsynelatende stammer fra en ikke-politisk del av samfunnslivet, bankvesenet, og da spesielt Den norske bank som jeg har innrømmet råderetten over mine slanter i alle de år, om enn under ulike banknavn til ulike tider. Der i gården har man nemlig også begynt å snakke om «spleiselag» når kundene pålegges å sørge for en mer robust egenkapital for banken, et mål som rett nok er statlig bestemt, men som lyder både klokt og formålstjenlig for å redusere risikoen for fremtidige kriser. De mange småkundene inviteres altså inn til å få en på kort sikt noe mindre gunstig avtale med banken, en litt lavere innskuddsrente eller en noe høyere lånerente, alt for å øke bankens sikkerhet overfor morgendagens bølger i finansmarkedet. Alle skal bidra, litt sånn «yte etter evne, få etter behov» hvilket er så nært opp til spleiselags- og dugnadsånden som man overhodet kan komme. Er ikke dette både fint og rettferdig?

Joda, det er svært fint, og ganske særlig om det hadde vært slik det fungerte i virkeligheten. For bidragene til bankens økende soliditet skal åpenbart ikke komme fra alle, ikke fra dens eget ledersjikt som under 2013, året da spleiselagsretorikken slo igjennom derstedes, valgte å bevilge seg selv riktig fete lønnspåslag. Selve hoveddirektøren, banksjef Rune Bjerke, hadde en lønnsøkning i fjor (grunnlønn og bonuser slått sammen, alt annet er bare tøvete) på 485 000 eller 6,7 prosent til 7,68 millioner kroner. Flere andre direktører, både i Dnb og i lignende bedrifter, hadde enda høyere lønn og lønnsøkning. Samtidig var den gjennomsnittlige norske lønnsveksten under året på 3,9 prosent og gjennomsnittslønnen var 475 000; også det imponerende tall, men langt fra kaksenivået i Dnb. På TV stilte den striglete og glatte unge kommunikasjonsdirektøren opp og fortalte på bankens vegne at man i Dnb var meget måteholdne med sjefenes lønninger, men at man måtte se til å ligge på et konkurransedyktig nivå for å holde på de beste hodene, de beste lederne. Vi har sett lignende seanser før, med andre informasjonsdirektører i andre foretak, du all verden hvor vi har hørt de samme ordene brukt om og om igjen for å forklare at visst, måtehold er svært viktig, men akkurat VI må ha litt mer enn det store grosset.

Men er ikke en slik storbank nærmest det motsatte av Arbeiderpartiet og det Ap står for, så hvorfor trekke grådige bankfolk inn i en diskusjon om politisk strategi og retorikk bygget rundt dugnad og rimelig fordeling av fellesutgifter? Tja, det var det da, problemet er bare at innvendingen ikke holder vann, for påstanden om at bankene og Ap befinner seg på hver sin side av hovedskillet i norsk politikk, den er for lengst gått ut på dato.

Folkene som er flasket opp i Aps barne- og ungdomsorganisasjoner, og der har skaffet seg «goe vænna» de kan lite på senere i livet, de gjør det riktig godt innen alle de øvre sjiktene av samfunnet, også i industrien og finansmiljøene. Toppsjefen i Dnb tilhører således Jens Stoltenbergs innerste krets, han er en av de mange unge AUFerne som etter en opplæringstid i politiske stillinger på kommunalt og statlig plan, inklusive en periode som statssekretær, tok steget over i mer åpenbart lukrativ virksomhet. Som Dagens Næringsliv skrev da Bjerke ble ny Dnb-sjef i 2006: Han ble valgt på grunn av sin «brede erfaring» (bakgrunn i banknæringen hadde han derimot ikke). Dessuten ville regjeringen «være fornøyd» med valget. Jeg tror nok de hadde rett i dét.

I det hele tatt er samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og Den norske bank det aller beste, faktisk så tett og godt at selv Dagbladet har reagert på om ikke bukken her har litt for nære relasjoner med havresekken. Man skal derfor ikke overraskes over at Dnbs valg av ord som «spleiselag» og «dugnad» har en eim av sosialdemokratisk samtidsmakt over seg: Det er de samme folka fra de samme miljøene som sitter der, de opptrer bare i litt ulike roller til ulik tid.

Hva så, er ikke Rune Bjerke og alle de andre vennene dyktige samfunnsborgere kanskje, selv om de kommer fra den samme kretsen av ungsosialister i Oslo, selv om de typisk alle har foreldre og søsken som også satt ved maktens bord i sin tid? Joda, de er sikkert dyktige, de er i alle fall beviselig flinke i nettverksklatring og maktspill, i så måte er deres kvalifikasjoner uomtvistelige. Om de derimot i noen mer absolutt betydning er bedre enn de av sin generasjon som valgte andre livsløp og prioriteringer, se det tviler jeg sterkt på. Personlig kan jeg ikke fri meg fra følelsen av at det er noe alvorlig sjukt ved måten man kvalifiserer seg til maktposisjoner på her til lands, at prosessen er skjev slik at vi systematisk aler frem nye ledere preget av en annen etisk profil enn den som ville vært ønskelig for nasjonen Norge. Vi lar saken ligge; spørsmålet om hva eller hvem som er best, har opptatt reflekterende mennesker minst siden Sokrates’ tid og vi kommer ikke til å kunne gi noe fullgodt svar nå heller.

Men selv om vi altså ikke hengir oss til å jage «det beste» hverken i politikken eller i finansverdenen, så kan vi i det minste ha som mål å bevege oss godt innenfor anstendighetens grenser. For når man snakker fint om at «alle skal med,» om «dugnad» og «spleiselag,» når man slenger rundt seg med «yte etter evne, få etter behov»-retorikk samtidig som man så åpenbart selv har hånden godt nede i fellesskapets honningkrukke, da er adferden ikke anstendig lenger. Ikke bare er den uanstendig, den er også løgnaktig, for de vet meget godt hva de gjør. De later som om de er bekymret over lederlønningene, partistrategene, og taler varmt om behovet for moderasjon, men véklagene og forsikringene står ikke til troende.

Snakket om betydningen av å holde avstanden mellom lederkasten og folket så liten så mulig blir hult når alle kan se hvordan de pratende samtidig forsyner seg selv og de sine fra samfunnets godtepose ved første og beste anledning. Og vennene stiller opp, både med (bort)forklaringer når slikt behøves, og med direkte gaver. Hvilken arbeider, hvilket vanlig LO-medlem ville på 50-årsdagen fått en båt til en halv million av sin fagforening samt noen hundre tusen attåt for å dekke skatteutgiftene? Jens Stoltenberg fikk det. Kjekt å ha, som det heter.

Man skulle tro at venneflokken hadde skamvett til å skru ned volumet på all tale om solidaritet, dugnad og spleising i hvert fall for en stund, om ikke annet så like etter at de er blitt oppdaget, men heller ikke dette skjer, for trolig er de selv blitt så etisk tonedøve at de ikke lenger skjønner hva som skjærer i folks ører. Enten det, eller man bryr seg helt enkelt ikke. Anstendighet er ikke blant tidens moteord.

Når det innimellom blir bråk i media over slik adferd, så sender man ut sine smilende informasjonsdirektører for å forsvare bedriften (les: sjefene), for å helle litt olje over det opprørte havet. Kaldt regner man med at det vil nok roe seg denne gangen også, snart er misnøyen igjen glemt.

De har hatt rett lenge. Men de vil ikke alltid få det. Et første steg mot motstand er å innse hva det er som skjer.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også