Det tok ikke veldig lang tid etter at Hustads bok «Farvel Norge» om den norske velferdsstaten var ute, før kritikerne meldte sin ankomst. Boken var skrevet av en mørkeblå bølle og rammer de svakeste i samfunnet, fikk vi blant annet høre.

En litt merkelig mottakelse. Særlig fordi Hustad innledningsvis erklærer at han ønsker å bevare velferdsstaten, men også fordi hans analyse baserer seg på tall og rapporter som politisk sett fremstår som ukontroversielle. Hustad kan like gjerne oppfattes som sosialdemokratiets gode, men kritiske venn. Så hvorfor denne avskyen og personangrepene?

Svaret ligger ikke i bokens bruk av tall, for de virker etterrettelige nok. Fordømmelsen skyldes nok heller at boken rammer den ideologien som ligger bak velferdsstaten – en ideologi jeg mistenker vil innbille oss at det gode samfunn er ensbetydende med den totale stat. Velferdstankegangen er allerede så utbredt at en ikke lenger føler seg forpliktet til å begrunne den. I ideologiens tidsalder blir man kanskje heller ikke overbevist av argumentasjon basert på fakta, slik denne boken legger opp til. «Farvel Norge» hadde derfor fortjent et kapittel eller to der ideologiproduksjonen bak velferdsstaten avsløres, noe i retning av Henning Fonsmarks «Historien om den danske utopi». La det bli oppfølgeren.

Hustad sørget i alle fall for at en og annen spleiselagsfundamentalist hentet frem AKP-ml-retorikken igjen – muligens som et bevis på ens egen lojalitet til systemet. Boken er nemlig overbevisende nok til å bli et angrep på selve troen på velferdsstaten slik den fungerer i dag. Når Hustad snakker om «bærekraft» forstår vi at velferdsstaten er sin egen verste fiende: Den befester sin posisjon blant demokratiske velgere (hvis ansvar det nettopp er å kontrollere den), og den blir vanskeligere å reformere jo mer den utbres. Nærmere «Vantroens Væsen», for å sitere en gammel biskop, er det kanskje ikke mulig å komme i sosialdemokratisk forstand?

I det ideologiske landskapet Hustad kritiserer, blir betydningen av enkeltindividets ansvar og arbeidsetikkens nødvendighet ofte til noe suspekt. Og påstanden om at det ikke er en stor stat og omfordeling, men arbeid som skaper velstand og fremgang, er vel omtrent like sjokkerende her og nå, som det var da «The Wealth of Nations» ble utgitt og lest første gang i 1776.

Man skal være forsiktig med å sammenlikne intellekter, men det er altså mulig å få øye på noen fellestrekk når det gjelder Adam Smith og Jon Hustad. Som tilfellet er for den berømte skotte, fornemmer vi en moralfilosofi også bak Hustads økonomiske analyse av den norske velferdsstaten. Hustad er heller ingen pessimist, slik flere later til å tro. Han er en optimist, men med et sikkert blikk for velferdsfremskrittets feller. Hustad synes heller ikke å føle seg spesielt bundet av samtidens dogmer om moral og politikk, noe som naturlig nok gjør det enkelt å karakterisere ham som en rebell og rotriver, og å bruke munn deretter. Kjedelig kan han ikke beskyldes for å være.

Om Hustad sparker i en retning, er det oppover. Og er det et sted han fortjener å bli lest, er det blant en elite som sitter og slumrer i den sosialdemokratiske dagligstue og regner med at velferdsstaten går seg til. Jeg kan i farten ikke komme på noe bedre julegavetips til våre statsråder enn å gi de departementsansatte en bok om muligheten for at det som er bygget, kan falle sammen.