Feature

Plottet til Rama Burshteins film «Fill the void» kan gjenfortelles på femten sekunder og er lagt til et ortodokst jødisk miljø — svært forskjellig fra det de aller fleste er vant til — i Tel Aviv av alle steder, Israels fornøyelseshovedstad.

Kunne den være verdt halvannen time?

Det var den, takket være glimrende skuespillerprestasjoner og en filmskaper som ikke har hatt noen annen agenda enn å gi et så sant og usminket portrett som mulig av en verden hun selv omfavnet som voksen.

Det hele kretser rundt en stor ortodoks familie med to ugifte døtre. Den yngste av dem, atten år gamle Shira — spilt av Hadas Yaron, som vant prisen for beste skuespillerinne under Venezia-festivalen — er på nippet til å bli presentert for en passende ekteskapskandidat idet hennes eldre og høygravide søster Esther får et illebefinnende under feiringen av den religiøse høytiden Purim, for siden å dø i barsel.

Den nyfødte klarer seg og tas hånd om på omgang mellom besteforeldrene, faren (og enkemannen) Yohai og den unge tante Shira, hvis ekteskapsplaner legges på is etter det inntrufne. Etter en tid planlegger Yohai å flytte til Belgia for å gifte seg på ny, hvilket gjør hans manipulerende svigermor panikkslagen ved tanken på at barnebarnet forsvinner utenlands.

Siden får hun den innskytelsen at et giftermål mellom Shira og Yohai vil forhindre et slikt resultat.

Shira er først avvisende. Det er ingen ledig relasjon mellom de to, og Esther hadde angivelig sagt at Yohai heller burde gifte seg med den eldre søsteren Frida, hvis biologiske klokke har tikket en stund, dersom hun selv skulle falle fra. Faren sier til Shira at hun uten problemer kan avslå det hele tvert, men moren gir seg ikke så lett, alle disse komplikasjonene til tross.

Alt dette utspiller seg mens vi får være vitne til familiens og omgivelsenes gleder og sorger i hverdag og fest, begge dominert av religionen. Deres umoderne tilværelse skildres på en måte som inviterer til en nær meditativ innlevelse. Det er fascinerende og slett ikke uten sjarm og varm menneskelighet, men det er vanskelig ikke å sitte igjen med en følelse av dyp tristhet ved tanken på dilemmaet som pådyttes den unge piken: å velge mellom sin egen og morens vilje. Det er nesten motstrebende at man orker å være vitne til at tanken på det siste modnes i henne.