Innenriks

«Imam(7) og Elida (5) er slitne etter en lang dag i barnehage, skole og SFO. De to bor sammen med to brødre, mor, far, bestemor og tante på 78 kvadratmeter med to soverom». Dette er billedteksten til ett av fire bilder i en tre–siders reportasje: Firebarnsfamilie levde på 4650 kr i måneden (Adresseavisen, 11.06. Betalingsartikkel).

Familien Bekhoev kommer fra Tsjetsjenia og har en historie som mange andre innvandrerfamilier.

Det begynte i 2003 da Ibragim kommer til Norge, alene. Han får opphold og noen år senere, i 2007 kommer også moren hans Zara og søsteren Kheda, som nå er 18 år.
(…)
I 2007 kom også den unge kvinnen Rumisa til landet. Av hensyn til familien i hjemlandet vil hun være anonym på bildet. Hun giftet seg med Ibragim, og i løpet av fem år fikk de fire barn: Imam (7), Elina (5), Musa (3) og Seyfullah (2). Barna ble født på St. Olavs Hospital, men ingen av dem hadde rett til opphold. Én etter én fikk barna og moren endelige avslag på sine asylsøknader.

De fikk endelig avslag, men fortsatte likevel å oppholde seg i landet. Men de har nå fått permanent opphold takket være regjeringens engangsløsning for lengeværende asylbarn. Familien levde på farens sosialstønad i seks måneder, 4650 kroner i måneden. Nå er beløpet forhøyet til 6800 kroner. Men dette er langt under gjeldende normer.

Etter gjeldende normer for levekostnader skal denne familien ha nærmere 15 000 utbetalt i måneden etter at bostøtte er trukket fra. Likevel kutter Nav dette beløpet i to og innvilger rundt 6800 kroner i måneden for hele familien: faren, moren og de fire barna.

Adresseavisen konfronterer Navs saksbehandler med tallene. Det mest interessante med saksbehandleren er at vedkommende ønsker å være anonym. Før var det en skam å leve på sosialen. Det var noe man slett ikke ønsket publisert i avisen. Nå er det den offentlige saksbehandleren som vil holde seg skjult.

Hos familien Bekhoev er det kun bestemor Zara som jobber. Familiefar Ibragim har bodd i Norge i 12 år, men er stadig på tiltak og lever på sosialhjelp. Det er forunderlig at en mann i sin beste alder som kommer til et fremmed land og som i dette nye landet får støtte til bolig og livsopphold for seg og sin familie, nyter godt av barnetrygd og andre sosiale ytelser, får plassert barna i barnehage og SFO – selv om ingen av foreldrene jobber. Denne mannen finner det passende å stå frem i avisen og klage over tingenes tilstand.

Hvem har lært han at dette er ok?

Imam og Elida er slitne etter lange dager i barnehage og skole. Selv er jeg sliten av galskapen.