Nytt

Familien til de syv søstrene som bodde ulovlig i Norge i mer enn ti år, tapte nylig saken i Oslo Tingrett. Familien Al Zanghari hadde anlagt sak mot Utlendingsnmda (UNE), men Oslo tingrett konkluderte med at utvisningsvedtaket var riktig. Dommen betyr at man ikke alltid kan skyve barna foran seg for å tilkjempe seg opphold i Norge. Retten mener at Mohammed Fayez Al Zanghari, hans kone og syv døtre ikke har noen rett til å bli boende her etter at de urettmessig har mottatt sosiale ytelser og bodd her på falske premisser i flere år.

Familien Al Zanghari som løy om hvor de kom fra (de er jordanere, men oppga å være palestinske flyktninger fra Vestbredden), ble også idømt saksomkostninger på kroner 102 860 kroner, noe støttegruppen forhåpentligvis må betale. Den som er med på leken, må som kjent tåle steken.

Retten fikk også tatt hull på myten om at døtrene (den eldste kom til Norge i slutten av tenårene) skulle ha noen forventninger om opphold i Norge. Adresseavisen skrev 8. november om saken.

Tingretten skriver i dommen at barna ikke på noe tidspunkt har hatt en berettiget forventning om opphold i Norge etter at familien fikk avslag i 2005 og 2006. Retten mener at ungene må ha visst at foreldrene opererte med uriktig identitet.

Det er drøyt når man beviselig har løyet og bedratt, og på uredelig vis fått opphold og ytelser fra den norske stat – og man anker igjen og igjen i håp om at myndighetene til slutt skal innvilge permanent opphold, nettopp i det landet man systematisk har svindlet.

Nå er den voksne datteren, Doaa Mohammed Fayez AlZanghari ute i mediemanesjen og opptrer i rollen mediene legger opp til: Offerrollen. I Trønder-Avisa 21. november får man høre om familiens Via Dolorosa nok en gang.

Vi håpet på en positiv og fin dom slik at vi kommer tilbake til Norge og får et bedre liv enn det vi har nå. Håpet våres var så sterk at vi var sikre på at vi vil vinne saken. Det var en kjempestort sjokk for oss når vi hørte dommen, og at det var negativt. Framtiden våres er nesten ødelagt både for store og små.
Da vi hørte dommen følte vi at vi ble drept på en sakte måte. Vi er slitne av venting i 16 måneder.

Vi skal anke. Kanskje den tar lang tid, men vi skal vente likevel. Vi vil kjempe for framtiden våres. Det vil sikkert ta lang tid, kanskje 1 eller 2 år. Vi vil ikke at ett nei skal stoppe framtiden våres. Vi vil vise at vi må tilbake.

Kanskje familien vil vise at den må tilbake, men norske domstoler har vist at familien ikke har noen rett til å komme tilbake. Familien må ta hintet og skape seg et liv i Jordan!

Alle rundt oss fra slektningene gir foreldrene mine trykk for å gifte oss bort. Så vi vil ikke tilbake uten grunn. Det er veldig vanskelig og vi vil at alle skal forstå. Mine søstre har levd nesten hele livet sitt i Namsos. Og det er ett stort sjokk for dem med ett sånt liv.

Doaa skal vite at hverken jeg eller noen andre i Norge bestemmer om søstrene blir giftet bort eller ikke. Jeg håper at så ikke skjer, men det er dessverre blitt slik at bortgifting – arrangert eller med tvang – like gjerne skjer i Norge som i Jordan i våre dager. Så en retur til Norge er aldeles ingen vaksine mot å bli giftet bort til en fetter.

Mine søstre Mona og Israe vil veldig gjerne leve livet sitt som én ungdom. Småsøstrene mine vil også leke som alle barna og gå på skole som alle barn gjør. De har ikke noen venner og kjenner ikke noen her i Jordan. Mine søstre snakker med sine venner og lærerne på Facebook. De er de eneste mine søstre har som venner.
Sara og Nora har ikke fødselsattestene og papir her i Jordan. Og derfor kan de ikke gå på skole. Det fins ikke framtid til oss hvis vi ikke kommer tilbake til Norge. Det eneste vi ønsker er at vi fortsetter med vår utdanning og har et bedre liv. Vi vil ikke gifte oss.

For å hjelpe småsøstrene bør familien snarest slutte å tenke på anke, og isteden få tak i døtrenes nødvendige attester og papirer. Få barna inn på skolen og ut blant venner. Dess tidligere familien begynner sitt nye liv, dess bedre for barna, særlig for de minste.

Doaa er ikke noe barn lenger, hun er en voksen kvinne på 21 år. Istedenfor å skrive brev og svartmale situasjonen, må hun konsentrere seg om sitt nye liv i Jordan. Hun må tenke positivt, være et forbilde for sine småsøstre og skaffe seg en utdanning. Hun har blant annet 23 universiteter å velge mellom.

Både islamsk og vestlig kultur preger utdanningssystemet i Jordan. Grunnskolen er obligatorisk og gratis for alle i 10 år fra barna er 5 år og 8 måneder. Ca. 70 % av barna går på offentlig skole, resten i private. Det finnes også ca. 200 skoler for palestinske flyktninger drevet av UNRWA (United Nations Relief and Works Agency). Etter grunnskolen følger den 2-årige videregående skolen med allmennfaglig og yrkesfaglig del.
Høyere utdanning har vært i rask utbygging siden 1980-årene. Landet har 23 universiteter; Jordan universitet i Amman ble grunnlagt 1962. Andelen med analfabeter er anslått til ca. 10 % av den voksne befolkningen, av kvinnene ca. 21 % (2000).

Doaa bør vise seg som en modig og klok kvinne. Hun bør skaffe seg et liv og en fremtid. Å forsøke å gjøre seg selv og familien til ofre er ingen god måte å starte voksenlivet på. Doaa må heller ansvarliggjøre sin far, Mohammed Fayez Al Zanghari for uføret han har satt familien sin i. Den norske stat skal ikke stå til regnskap for familien Al Zanghar, snarere tvert imot. Mohammeds løgner og konsekvensene av dem, må han selv ta ansvaret for.