Sakset/Fra hofta

Mandag 2. desember kom nyheten om at Utlendingsnemda har gitt Neda Ibrahim (12) og familien hennes nytt avslag. Denne jordanske familien bor nå i Jordan, men støttegrupper og advokater forsøker å få familien tilbake til Norge. Og på tirsdag kom nyheten om at Neda og hennes familie vil prøve saken sin på nytt i tingretten.

Mange spørsmål kommer i kjølvannet av nyheten. Tar det aldri slutt? Hvor mange ganger, av hvor mange nemnder og domstoler skal en sak kunne prøves? Når sier systemet at nok er nok? Bare tingrettens dom av 08.11.2013 tilkjenner saksøkerne kroner 220.930 i saksomkostninger. Skal virkelig to voksne mennesker som bevisst har løyet for norske myndigheter i hele ti år, enda en gang kunne prøve saken sin? Bli tilkjent saksomkostninger og kanskje ende med oppholdstillatelse i det landet de urettmessig har oppholdt seg i ti år?

Hva koster disse uendelige ankemulighetene og uthalingstaktikkene? Det er noen som betaler for dette. Så vidt jeg forstår, så blir visst ikke foreldrene engang straffet eller bøtelagt for å ha ført norske myndigheter bak lyset og slik ødelagt enda en flik av asylinstituttet, og i tillegg svindlet til seg fellesskapsmidler over lang tid. Til sammenligning får norske borgere straffeskatt om de har løyet om inntekten sin og slik unndratt seg skatt. Hyrer man svart arbeidskraft vanker det bøter og i verste fall fengsel, og lyver man om sivilstand og tilsniker seg offentlige midler ved uriktig å melde seg som eneforsørger, vanker det reaksjoner fra staten.

Det er forresten ganske forunderlig at man refererer til en jente på 12 år nærmest som familieoverhode i «Neda-saken». Media har konsekvent snakket om Neda og hennes familie. Som om det var vanlig i vår kultur å benevne familier konsekvent med ett av barnas navn. Det ville føles merkelig om vi alltid skulle omtale Arve Tellefsens familie som Kari Sofies (eldste datter) familie. (Onsdag 4. desember fikk vi forresten nyheten om at Yaldas familie fikk medhold i tingretten. Yalda er 11 år).

Nedas far og mor heter henholdsvis Said Ahmad Gharib Abdalla og Rimah Taher Amin Abdalla. Det er deres familie det er snakk om, og ettersom de kommer fra et patriarkalsk samfunn, finner jeg det naturlig å omtale familien som Said Abdallas familie, (eller Said Ibrahim som han selv omtaler seg som). Det at Said må returnere til sitt fedreland sammen med familien sin, fremstilles som noe forferdelig. Hvordan kan det å reise hjem omtales som straff? I Jordan har familien både slekt og venner. Der vil de forstå de sosiale kodene og språket fullt ut. Der er foreldrene integrert idet de setter sine bein på jordansk jord. Said får bo der hans foreldre og barnas besteforeldre bor. Både Neda og broren Nael er for øvrig jordanske statsborgere og født i Ibrid i Jordan, den samme byen som deres far kommer fra.

I forbindelse med Said og Rimah Abdallas sak har norske medier omtalt Jordan på en nedlatende måte. Hadde jeg vært jordaner, ville jeg reagert på framstillingen. Norske medier karakteriserer det som nærmest uutholdelig å skulle bo i Jordan. For ordens skyld så er det ikke krig i Jordan. Landet har gratis og obligatorisk grunnskole for alle i ti år, og høyere utdanning er bygd ut særlig siden 1980-årene, med flere universiteter og høyskoler. Men selvfølgelig kan verken lønnsnivå eller trygdeytelser sammenlignes med norsk nivå.

Hovedargumentet for at Said (Ibrahim) Abdallas familie skal få lov å bli i Norge er at hans barn ellers vil lide for hans og kona Rimahs løgner. Dette er sant og det er urettferdig og vondt for barna. Og ja, det er dessverre barna som må lide for de valg som foreldrene gjør. Dette gjelder alle familier. Og det kan gjelde mange typer valg.

Vårt Land hadde i november et lengre intervju med Børre Knudsen og hans kone Ragnhild. Ragnhild Knudsen uttrykte at hun var usikker på om resultatet av ektemannens abortkamp var verdt innsatsen, siden barna betalte slik en høy pris. Mange familiefedre begår alvorlig kriminalitet og må sone fengselsstraff. Dessverre lider barna under dette, men barnas lidelser, kan aldri frita voksne mennesker for ubehageligheter som fengselsstraff eller hjemsendelse.

I ytterste konsekvens ville en slik praksis, at barn ikke skulle lide, bety at de fleste lovbrytere kunne bli kjent immune i strafferettslig forstand, ganske enkelt fordi de er foreldre. Et slikt samfunn er det ingen som ønsker seg. Vi vil heller ikke ha en praksis der man kan lyve seg til opphold i Norge. Vår respekt for asylinstituttet og vårt ansvar for reelle flyktninger og asylsøkere krever at løgnere må flytte hjem igjen – selv om barna deres må betale prisen.