Sakset/Fra hofta

Det er sol, sommer og ferietid. Ikke alle unge nyter en trygg ferietilværelse. Det er høysesong for tvangsekteskap.

For de fleste yngre mennesker i Norge er sommerferien avkobling fra pensum og prøver, frihet – og kanskje den første spire av forelskelse. Dessverre nyter ikke alle unge i Norge denne friheten. Sommerferien er høysesong for tvangsekteskap. NRK radio vier førsteoppslaget i morges til nettopp dette.. I løpet av de fire første månedene av 2017 har 140 unge tatt kontakt med hjelpeapparatet om tvangsekteskap. I fjor endte antall henvendelser på 600 – opp med 50 pst fra året før. ‘Det er vanskeligere for myndighetene å hjelpe når de unge først har reist fra landet, derfor er det viktig å være i forkant og ta kontakt før reisen’, skal vi tro seksjonssjef Tove Brusgaard i Barne-, familie- og ungdomsdirektoratet.

Det er ikke første gang bekymringen for tvangsekteskap reises i media ved enden av et skoleår. Hvor er fokuset på denne problemstillingen resten av året? Juli og august er åpenbart høysesong for enkelte å gifte bort barna under tvang – og da er det altså allerede for sent å gripe inn.

I noen tilfeller vil sikkert et tvangsekteskap komme som et sjokk på omgivelsene; en tilsynelatende velintegrert familie tar med familiens datter, i noen tilfeller sønn, på en reise – og plutselig er de fratatt pass og penger og giftet bort. For mange, antagelig de fleste, vil det være klare signaler i forkant. Foreldre som er livredde for at barna kan bli forelsket i en med eller uten samme bakgrunn – i Norge, foreldre som er svært kontrollerende – og som legger hindringer i veien for normalt sosialt liv på tvers av kjønn, leirskoleopphold og overnattinger hos venner.

Myndighetene må faktisk bestemme seg. I de senere årene har den såkalte religionsfriheten blitt dyrket og særlig islam fått en langt mer fremtredende posisjon i det norske samfunnet. Når vår statsminister nærmest hyller forskjellene, kjønnssegregering og organisasjoner som motarbeider verdier som likeverd og likestilling, da blir det mer tvang og sosial kontroll – og mindre likestilling og fellesskap. I stedet for å være krystallklar på de grunnleggende verdiene i vårt samfunn – og stille de samme forventningene til alle som bor her, så er plutselig religionskritikk og kritikk av kulturell praksis som ikke er forenlig med et moderne samfunn, nærmest synonymt med rasisme og islamofobi.

Tvangsekteskap har dessuten en annen side. En økonomisk side. En forventning fra familien i hjemlandet om å få noe tilbake, en «inngangsbillett» til Norge. Den sterke klan- og familiekulturen, sammen med de økonomiske fordelene, legger grunnlaget for videreføring av en ukultur som ikke vil ta slutt før myndighetene faktisk setter foten skikkelig ned. Så langt har de ikke vært villige til det.