Erna Solberg i Oslo, gatene er tomme. Livet er satt på vent. Nå forbereder statsministeren oss på at nedstengningen kan vare helt frem mot september. Spørsmålet er om befolkningen orker. Foto: Heiko Junge / NTB

Saken presenteres nesten som en gladsak av TV2, som i overskriften fokuserer på de gode vaksineprognosene for sommeren. Men innbakt i saken uttaler statsminister Erna Solberg at vi må forberede oss på et nedstengt samfunn helt fram mot starten av september.

– Hvis det ikke blir større utfordringer med vaksineproduksjon, tilsier våre prognoser at vi vil nå målet om at alle i den voksne befolkningen har fått tilbud om vaksine rett før eller i begynnelsen av sommeren, sier Erna Solberg til TV 2.

I forrige uke skulle regjeringen legge fram en plan for gjenåpning av samfunnet, men smittesituasjonen gjorde at dette ble utsatt til etter påske. Så kommer nådestøtet.

– Jeg håper vi skal klare å åpne mange deler av samfunnet før september, men vi må ha kontroll på smitten, sier Solberg, som ikke vil love konkrete datoer.

– Så lenge vi har en pandemi og ikke er godt nok vaksinert, kan vi ikke datofeste ulike ting.

Planen for gjenåpning skal ifølge Solberg «gi folk litt horisont å forholde seg til». Hun uttrykker håp om at vi nå er inne i siste fase med strenge nasjonale tiltak. Hun håper vi kan gjenåpne i sommer. Men hun forbereder oss på at det kan gå lengre tid, kanskje helt fram mot september.

En horisont fram til september? Dette er det rett og slett umulig å «forholde seg til». Vi har levd i en «twilight zone» i over et år. To uker ut i september vil det være et og et halvt år siden den første nedstengningen.

Riktignok sier statsministeren «før september», som i teorien kan være når som helst fra nå til 1. september. Men hvorfor sier hun ikke før august, eller før sommeren? Og hun skriver «mange deler av samfunnet», som antyder at noe vil forbli nedstengt også etter 1. september. Kanskje vi bare skal innse at også hele 2021 vil bestå av nedstengninger og krisetiltak? Hva med 2022?

Det har snart gått to hele år siden mange familier hadde muligheten til en skikkelig sommerferie. En ferie varer ikke så lenge, men med forberedelser, planlegging og forventninger i forkant, samt gode minner i etterkant, så preger ferien en god del av året. Nå blir det trolig et helt år til å vente. Tre år er en evighet i et barns liv.

Selvsagt kan man feriere i Norge, men dette passer ikke for alle familier, særlig dem som har små barn. Det er noe arrogant og moraliserende over dem som sier «kan dere ikke bare …». Personlig gidder jeg ikke å feriere i Norge, fordi det er for dyrt, været er for ustabilt, maten på restaurantene er enten dårlig eller svindyr (med hederlige unntak), og ungene kjeder seg.

Dramatiske konsekvenser

Men situasjonen har mer dramatiske konsekvenser enn at man går glipp av en ferie eller to. Barn slutter med idrett, noen blir apatiske, mange unge sliter psykisk. Restauranter og butikker går konkurs, titusenvis mister jobben. Økonomien svekkes, i samfunnet og i familiene. Livsverk knuses. Familier går i oppløsning med påtvunget samvær hjemme de fleste timene i døgnet. Selv folk som er så heldige at de kan ha hjemmekontor, sliter psykisk i den nye situasjonen.

Så sier Solberg nærmest i forbifarten at opp mot et halvt år til med nedstengning må vi regne med, og kanskje kan vi håpe på en gjenåpning før september. TV2 presenterer dette, og pakker det inn som en gladsak.

Mest alvorlig er situasjonen selvsagt for dem som dør eller blir syke av covid-19. Enkelte opplever alvorlige ettervirkninger. Men så å si alle som dør av covid-19 er 70 år eller eldre. Det handler om 660 dødsfall så langt av en befolkning på 5,5 millioner, færre enn i en nokså vanlig influensasesong.

I denne gruppen er alle som ønsker det snart vaksinert ferdig. Hva er poenget med vaksineringen hvis det ikke fører til at vi kan skimte et lys i enden av en sinnssykt lang tunell? Hvorfor velger man ikke å beskytte de sårbare, og ellers sørge for at de gode smittevernrutinene etterleves?

Hvorfor gjør man ingenting med de gruppene i samfunnet som bryter med alt som finnes av anbefalinger? Er det ikke bedre å isolere disse enn alle dem som pliktoppfyllende holder avstand, ikke reiser og vasker hendene til de blir såre.

Nedstengningene tærer på livskraften i samfunnet, og har også skjulte konsekvenser. Historiene om selvmord tikker inn til redaksjonen. I mange tilfeller dreier det seg om nokså unge mennesker. Samfunnet blir gradvis ødelagt. Først gradvis, så plutselig.

Som jeg har skrevet tidligere: Livet handle om noe mer enn bare å overleve.

Orker befolkningen et halvt år til med nedstengning?

En liten tur ut av isolasjonen førte til møter med desperate mennesker

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂