Kommentar

Om innvandringens virkninger på arbeidsmarkedet finnes det grovt sett to forskjellige fortellinger: De nyankomne tilfører menneskelige ressurser som virker gunstig på mottagerlandets økonomi, hvilket til syvende og sist kommer alle til gode — også gjennom økt sysselsetting av de innfødte; eller at de nyankomne skviser de innfødte ut av arbeidsmarkedet fordi de er villige til å arbeide under dårligere eller mer uryddige betingelser og til lavere lønn.

Begge disse fortellingene har naturligvis noe sant ved seg. En ressurssterk innvandrer som starter egen virksomhet og ansetter innfødte, svarer opplagt til den første. Og en mindre ressurssterk sådan som foretrekkes fremfor en innfødt til et nødvendig manuelt arbeid, svarer til den siste. Spørsmålet man kanskje må stille seg er hvilken av de to effektene som er sterkest. I utgangspunktet skulle en tro at det avhenger av ting som de nyankomnes utdanningsnivå, språkkunnskaper, tilpasningsevne etc.

Den som forsøker å orientere seg om spørsmålet ved å lese aviser, blir ikke nødvendigvis så mye klokere. To britiske aviser skrev i går om situasjonen dertillands under henvisning til to forskjellige rapporter om det hele.

The Independent viser til fagfolk som holder seg til fortelling nummer en:

There is no link between rising immigration and rising unemployment, independent economists have found – contradicting persistent claims from anti-immigration activists and politicians that an influx of foreign nationals into the UK in recent years has led to more British-born workers on the dole.

The respected National Institute of Economic and Social Research found that there was «no association» between higher immigration and joblessness – even at times of recession or low growth of the sort that Britain is experiencing at the moment.

I The Telegraph kan man derimot lese at en offisiell rapport slutter seg til fortelling nummer to:

A Briton is “displaced” from the labour market for every four extra migrants from outside the EU that arrive in the UK, the Migration Advisory Committee (Mac) concluded.

The report is the first official examination of the impact of immigration and showed it has kept resident workers out of jobs.

Forfatterne av den offisielle rapporten kritiserer bruken av bruttonasjonalprodukt (BNP) som mål på virkningen av innvandringen, slik de førstnevnte økonomene gjør, da det ikke er unaturlig at flere mennesker gir større samlet produksjon av varer og tjenester.

Økonomenes konklusjon er kontraintuitiv, for som tenketanken MigrationWatch sier har ungdomsledigheten i Storbritannia økt med 450.000 personer i samme tidsrom (2004-2011) som antall innvandrere fra de nye EU-landene har økt med 600.000. Dette er de naturligvis klar over, men de hevder at ledigheten ville ha økt enda mer uten den positive stimulansen av økonomien som innvandringen har brakt med seg.

Ikke desto mindre er den offisielle rapporten nokså klar i sin tale, og den har sågar kvantifisert virkningen: Innvandring av 700.000 personer har forårsaket at 160.000 briter har gått glipp av jobber.

Nettovirkningen av innvandringen på arbeidsmarkedet kan kanskje best forstås ved å dele den opp i to komponenter, som man forenklet kan kalle henholdsvis kolonisering og fortrengning. Av 700.000 er det altså 160.000 som fortrenges. Hva med de resterende 540.000?

Mange av jobbene disse personene tar blir opplagt ikke tatt fra innfødte briter, om enn de finansieres av de samme, for de er opprettet av kulturelt betingede årsaker som ikke ville ha eksistert uten innvandringen. Behovet for tolker og kulturkonsulenter oppstår pga. innvandringen og dekkes av innvandringen. Eller for å holde seg til privat sektor: En etnisk restaurant i en etnisk bydel med innvandrere som ansatte og innvandrere som kunder, ville heller ikke ha eksistert uten innvandringen.

Og heri består koloniseringen: Økonomisk virksomhet som man fint kunne tenke seg at foregikk i et annet land, foregår i Storbritannia i stedet. At den tilfeldgivis foregår der i landet, forandrer ikke all verden for den som bodde der fra før — med mulig unntak for noe mer press i boligmarkedet og en økt belastning på offentlige tjenester som ikke oppveies av noe lavere skatteinntekter.

Også denne siste fortellingen er forenklet: Virksomheten det er tale om, ville ofte ikke ha funnet sted i opprinnelseslandene, for der er kanskje den politiske, sosiale, økonomiske og forvaltningsmessige situasjonen så prekær at det er vanskelig å drive forretning. Storbritannia blir dermed på et vis offer for sin egen formidable suksess: Takket være det velfungerende samfunnet britene har laget, ligger forholdene så godt til rette for oppstart av ny virksomhet at det øver tiltrekning på den delen av verden som på langt nær fungerer så bra, hvilket hos personer med den pioneerholdning som behøves for å flytte utenlands, ansporer til mindre krav samt større fleksibilitet og gründerånd enn hos unge briter.

Man gir altså på et vis bort fruktene av sin historie til andre, samtidig som man begår den oppdragelsesmessige dødssynd det er ikke å oppdra egne unge til å verdsette dem. På den måten blir globaliseringen et smörgåsbord for mobile og ressurssterke mennesker, men medaljens bakside er et økende antall ressurssvake personer som hverken føler seg hjemme i sitt eget land eller ser noen fremtid der. Denne prosessen er bare såvidt begynt. Mon tro hva den vil bringe?

 

The Telegraph: Immigation does keep Britons out of jobs
The Independent: Immigration does not cause unemployment