Kommentar

Enhver nasjon har en mørk side. Jeg er redd Obiora-saken hører inn under den. Alt foregår i fullt flomlys, og likevel later man som om tingene har gått riktig for seg.

Vi har snakket om mye om amerikanernes mørke side. Men vi snakker lite om vår egen. Kanskje vi tror den ikke eksisterer?

Obioras død lukter. At fire menn ikke skulle greie å få kontroll på én krakilsk person er for drøyt. At det dreier seg om noe mer enn kontroll viser det faktum at han ikke døde av halsgrepet inne på sosialkontoret, men da fire menn satte seg på ham utenfor.

Hvorfor er ikke Obiora-saken blitt en ny Ali Farah-sak? Skyldes det at Ali Farah ble liggende midt i Oslo sentrum, med masse vitner og kort vei til riksmediene? Og at Obiora døde i det mer perifere Trondheim, og med færre vitner?

Jeg tror ikke det. Jeg tror Obiora falt som offer for en praksis som vi kan kalle byråkratiets immunitet. Visse feil blir aldri innrømmet. Systemet lukker seg, og beskytter sine.

Personer fra marginale grupper har lettere for å bli ofre for slike overgrep. Skjønt marginal? Den polske menneskerettsforkjemperen Thomas Wacko ble drept med et tilsvarende halsgrep da familien syntes han ble for uregjerlig en sommerkveld på Mysen i 2003. De ringte politiet, men hadde aldri drømt om at det kunne ende med døden. Politimannen kom med en student som ledsager. Han havnet i et basketak med Wacko der det sto om livet, hevdet han senere i retten. Det er påfallende at moteforestillinger mangler. Var det virkelig en nødvergesituasjon? Såvidt jeg husker var forsterkninger på vei. Kunne man ikke trukket seg ut? Det samme gjelder Obiora. Det virker ikke troverdig at fire menn føler seg så truet av én person at de må gå så hardt til verks at han dør.

Riksadvokatens frikjennelse minner om hvitvasking. Det snakkes om at politiet ikke ante at grepet de brukte kunne være farlig.

Mange av immunitetssakene handler om politi og straffemyndighet. Anders Bratholm, Edvard Vogt og Gunnar Nordhus hadde oddsene mot seg da de påsto at det foregikk vold ved Bergen politkammer.

Det grelleste eksemplet er likevel Fritz Moen-saken. Politiet «framed» feil person. De valgte seg Moen og var konsekvente! Gjennom mange år fastholdt de at han var skyldig, og når nye bevis tydet på det motsatte, fikk de nøytralisert dem. Domstoler og statsadvokater var med på notene. Noen må ha sendt signaler: Denne beslutning skal ikke reverseres. «Alle» fulgte lojalt opp, selv Høyesterettsdommere.

Tore Sandberg gjorde noe formastelig i sin nye bok: Han hengte bjella på katten. Han skrev hvem det var i politiet som undertrykket og forfalsket bevis, og hvilke statsadvokater og dommere som ikke gjorde jobben sin. Det var denne kombinasjonen av faglig unnfallenhet og styrt etterforsking som til sammen skapte et justismord. Jeg tror aldri Sandberg ville gått til offentliggjørelse hvis han ikke hadde sett at dette var et styrt justismord, ikke et ulykksalig resultat av tilfeldigheter.

Slike påstander blir alltid møtt med en dundyne i dette land. Systemet viker unna, slagene fortaper seg og roen gjenopprettes. Eneste måte å bryte gjennom på er å konkretisere, ved navns nevnelse, hvem som gjorde hva. Når avisene spør de samme personer om anklagene, husker de ikke, eller mener Sandberg tar feil. Ingen faller på kne og ber om tilgivelse.

Disse tre-fire sakene har noe til felles: Ofrene var outsidere eller svake: Obiora var arbeidsløs afrikaner, Wacko var utlending, politivoldofrene i Bergen var samfunnets utstøtte, og aller svakest var Fritz Moen, som var døvstum og evneveik. Man hadde neppe turt å behandle en fullt førlig, oppgående person på samme måte.

Vi snakker ikke her om ting som ligger langt tilbake i tid. Siste gang Moen-saken var oppe i Høyestretts kjæremålsutvalg, var i 2003.

Hvorfor er det så vanskelig å innrømme feil? Hvorfor er det norske systemet så svakt?

Nordsjødykkerne kunne fortelle om mange irregulære hendelser da de tok opp kampen: innbrudd og tukling med PC’er. Da kilder i politiet lekket rapporten om evaluering av sikkerhetstilbyderne i Norge, var ledelsen raskt ute med å dementere opplysningene om Røkke.

Den norske omerta er et merkelig fenomen.

Denne gang er det en afrikaner som er død. Det bryter med anti-rasismen som ellers settes høyst. Det er ubehagelig for eliten. På en eller annen måte må det sette klamme rundt Obiora.

Familien har fått en god talsmann i Elwis Chi Nwosu. Her er det nye landsmenn som sier til de gamle: Dette er ikke riktig håndtert. Mye står på spill. Tilliten mellom mennesker, tilliten til systemet. Elvis svarte naturlig og direkte: Hvorfor vil riksadvokaten gi familien en slik gave, tre dager før jul? Journalisten fra NRK greier ikke å vise vanlig medfølelse, men må spørre hva som er galt med det. NRK har ikke blåst i anti-rasismetrompeten denne gang, som de gjorde i Ali Farah-saken. Har de forstått at noe større står på spill?

Trondheims-politiet, Arne Johannessen og Riksadvokaten kan snakke så mye de vil. Faktum gjenstår: Det blir ingen rettslig prøving av politiets handlemåte.

NRK og mediene ellers hisset seg veldig opp over britisk politi som skjøt brasilianeren Menezes, dagen etter at det var avslørt et mislykket terrorangrep i London, 21. juli 2005. Det var bevis på at Blair-regjeringen gjorde som amerikanerne, skjøt først og spurte etterpå.

Nå er det vår tur. Innvandering gir nye utfordringer for fellesskapet. Obiora-saken foregår for åpen scene. Riksadvokaten vil gjerne lukke saken, men alle kan se at det er umulig så lenge svarene ikke foreligger.