Kommentar

Nekrologen over Eugene Ejike Obiora står i Aftenposten idag. Obiora mistet livet da han skulle fjernes fra sosialkontoret i Trondheim av fire politimenn. En av dem brukte et livsfarlig halsgrep. Det er en trist historie, men ikke enestående.

Jeg hørte tilfeldigvis et intervju med enken på radio: Hun fortalte om episoder med Trondheims-politiet. En gang var det billettkontroll på bussen. Obiora hadde gyldig billett, men kontrollørene ville også se legitimasjon. Obiora sa at det kunne de få, men da skulle samme krav rettes til alle passasjerer. Politi ble tillkalt. På vei til kammeret melder politimennene fra om at de «har med en neger». Obiora vil ha seg frabedt slik omtale.

Enken hørtes rolig og sindig ut. Man skal ikke ha særlig mange episoder for å få et anstrengt forhold til myndighetspersoner.

Afrikanere i Norge har reagert sterkt på Obioras død. Fire politimenn greide ikke å pågripe én mann, men måtte ta et farlig halsgrep. Foreløpig obduksjon tyder på kvelning. Den samme politimannen var den mest aktive da politi havnet i klammeri med vaskekona i en bank på Heimdal for syv år siden. Sophia Baidoo hadde utløst alarmen. Baidoo opplevde politiet som uhøflige og brutale og anmeldte dem. Den ene fikk en bot på 3.000 kroner, som senere ble opphevet.

For tre år siden mistet en annen utlending livet på lignende måte: Thomas Wacko (44) var en kjent og aktet menneskerettsaktivist fra Polen. Sommeren 2003 ble han så uregjerlig hjemme at kone og datter tilkalte politiet. De ville roe han ned, med et farlig halsgrep. Wacko døde av kvelning. Politimannen ble tiltalt for uaktsomt drap. Han ble senere frikjent på grunn av nødverge.

Halsgrepet ble opprinnelig forbudt i 1991, etter at en full politimann på fritiden tok livet av en 18-åring i Bærum. Politimannen ble ikke tiltalt. Senere er grepet tillatt som nødverge.

Spørsmålet er om dette er tre løsrevne saker som fikk et tragisk utfall, slik at man ikke kan trekke noe ut av dem. Heller ikke at det tilfeldigvis rammet to utlendinger.

Eller er det grunn til uro?

Vi husker politivoldsakene fra Bergen, som Anders Bratholm, Edvard Vogt, måtte slåss for i årevis før han vant frem. Motstanden var kompakt. Her var det ikke snakk om indvider som følte seg trådt for nære. Det var hele systemet som følte seg truet, og de gikk meget langt for å forsvare seg.

Noe av det samme så vi i Fritz Moen-saken. To ganger ble samme mann offer for justismord. Det er en ting. Men senere har andre domstoler avvist opptagelsesbegjæringer. Høyesterett så sent som i 2003. Noe av det mest oppsiktsvekkende er at etterforsker Tore Sandberg har anmeldt de fire høyesterettsdommerne som behandlet den siste begjæringen i 2003. Han hevder de har flyttet et vitneutsagn fra det oppgitte stedet til et annet, slik at saken kunne avvises. Anmeldelsen er oversendt Odelstinget som er rette instans. Det er vanskelig å vite hvilke ord man skal bruke, hvis dette skulle vise seg å stemme.

— Det er ingen katastrofe for rettsstaten at slike justismord skjer. Alle gjør feil. Men det er en katastrofe for den det går ut over, sier han.
Det er også en katastrofe om det ikke er vilje til å erkjenne de feil som begås, og så gjør noe for å rette dem opp igjen.
— Når man hører at en koffert full av bevis blir stående hos en teknisk etterforsker, og at innholdet kan bekrefte om han som tilsto drapene på dødsleiet, virkelig utførte dem. Ja, hadde jeg ikke vært så erfaren, ville jeg trodd at ørene mine hadde falt av.

Sa Sandberg til Eidsvoll Ullensaker Blad.

Men det er ikke lenge siden påtalemakten avviste å gjenoppta saken til Fredrik Fasting Torgergsen. Det var den samme suverene avvisning, og motvilje mot å innrømme systemfeil. Selv etter at Per Liland fikk oppreisning.

Afrikanere og andre med utenlandsk bakgrunn tror at systemet er rasistisk. Hudfarge og annen nasjonalitet er faktorer. Men overgrepene rammer også innfødte nordmenn. Det er snakk om en nådeløshet mot de som faller i unåde, er opprørske, eller avvikere: fra bunn til topp.

Nylig sto nekrologer over Magnus Hole Jacobsen, som i sin tid var personaldirektør i Norsk Hydro. Hole Jacobsen erfarte at det var uformell screening av søkere. De måtte sjekkes hos Overvåkingspolitiet, og han måtte rette seg etter vurderinger av søkernes politiske syn. Hole Jacobsen ble frosset ut.

På den annen side er det store toleranse for avvike hvis man befinner seg innenfor systemet. Korrupsjonssakene i Oslo kommune er ikke til å tro. Skandalene på 90-tallet ble glattet over etter hvert som tiden gikk. Nå er det avslørt enda verre forhold, og kommunerevisjonen har advart kraftig uten at noe skjedde.

Brutalitet mot outsidere og toleranse for korrupsjon er to sider av samme sak. Norske skoleelever burde studert en bok som het Outsidere og civil courage. Norge er veldig god på humanitær innsats i utlandet. Men på den hjemlige arena er det mange ubehagelige paralleller til fenomener i utlandet som vi tar sterkt avstand fra. Må vi be om litt mindre svada og litt mer ydmykhet.