Mannen – en 35 år gammel etiopier – hadde gjentatte ganger forgrepet seg på kvinner. Han fikk tre år og tre måneder for en svært brutal voldtekt og et like brutalt voldtektsforsøk som ga langvarige psykiske og fysiske skader for ofrene. Han ble utvist fra Norge. Likevel slapp Politiets Utlendingsenhet ham rett ut på gata, vel vitende om at han var en tikkende bombe. Fengselsdirektør på Ullersmo landsfengsel, Ellen Bjercke, var så bekymret at hun skrev brev og advarte mot løslatelse.

Men Politiets Utlendingsenhet sier de ikke kunne utvise mannen pga manglende samarbeid fra etiopiske myndigheter. Kunne de ikke satt ham i forvaring?

– Utlendingsloven setter strenge vilkår for bruk av fengsling, og dersom det ikke er grunn til å tro at en person kan uttransporteres innen en rimelig tid, kan fengsling fremstå som uforholdsmessig, sier avdelingsdirektør Ellen M. Hjelseth

Uforholdsmessig

Begreper som «innen rimelig tid» og «uforholdsmessig» er basert på skjønn. Når fengselsdirektøren advarer mot løslatelse – i et brev av 13. januar 2009 – skulle man tro politiet ville holdt mannen i forvaring et stykke tid, til alle muligheter for uttransportering var undersøkt. Mannen ble løslatt 21. januar – ni dager senere. Det kan virke som automatikk: Når myndighetene i hjemlandet ikke samarbeider, kaster man kortene og slipper vedkommende ut. Uansett hvor farlig han måtte være. Han ble sendt ut uten støtte av noe slag, og med forbud mot å arbeide.

Det har vært flere dramatiske hendelser der psykisk forstyrrede utlendinger har gått amok. Hvordan er det med ansvarsforholdene i politiet? Hvis man foretar handlinger som med stor sannsynlighet vil påføre andre mennesker skade, er det ingen konsekvenser?

Politiet har tidligere aksjonert for egne arbeids og lønnsvilkår. Kanskje de kunne tenke seg å streike for det publikummet de er satt til å betjene? Istedet sender de voldtektsmenn ut i samfunnet, uten noen form for oppfølging.

Det tok tre måneder før etiopieren nesten drepte en studine på samme studenthjem som han voldtok på i 2005.

Dramatisk historie

Det er en dramatisk og spesiell historie VG forteller over fire sider. Jenta som ble voldtatt i september 2005, var nemlig prestedatter. Det er dette VG velger som vinkel når de slår opp saken på førsteside: PREST VILLE DREPE datterens voldtektsmann.

Med liten skrift nederst står det som ellers ville vært overskriften: Dømt for overgrep, ikke sendt ut av Norge, voldtok igjen.

Ble dette for sterkt for VG? Saken er ikke nevnt med ett ord på VG Nett. Dagsnytt hadde den, og fulgte opp med en kommentar fra justisminister Knut Storberget, som vil ha granskning og «alle kort på bordet» innen tre uker. Vi må se på vilkårene for forvaring ikke er gode nok, sa justisministeren.

Dette har vi hørt før. Det er ikke første gang det skjer slike feil. Det er jo ikke feil. Det er slik systemet fungerer, det er slik det er ment å fungere. Det sier politiet med rene ord. De har ikke makt eller midler til å holde en voldtektsforbryter som raserer livet til kvinnene han overfaller.

Reaksjon

Hva er det som er for sterkt for VG? Kanskje det er historien til presten. Presten nektet å la hendelsen gå innover og knuse ham. Han følte et berettiget raseri mot mannen som hadde overfalt datteren hans. Men han foretok seg ingenting. Det var først i år, det var først da han forsto at myndighetene kom til å slippe ham ut i samfunnet igjen at han reagerte. Presten forsto at det ikke var noe som fantes ansvar. Han følte at han selv måtte gjøre noe. Kanskje det henger sammen med hans rolle som prest og sjelesørger. Skal man stå og se på at mennesker blir ødelagt?

I januar i år da datteren endelig hadde fått saken litt på avstand, kom en ny sjokkbeskjed: Etiopieren var løslatt.

– Det kom helt overraskende. Under rettssaken ble vi fortalt at gjerningsmannen aldri ville bli løslatt i Norge igjen. Datteren min fryktet med en gang at han ville oppsøke henne. Hun ble veldig engstelig.

Tre måneder etter løslatelsen, 11. april i år, går etioperen til angrep på en ny tilfeldig kvinne – på samme hybelhus som han voldtok prestens datter.

– Der og da følte jeg meg tvunget ut i et slags selvforsvar – i en erkjennelse av myndighetenes totale mangel på evne og vilje til å beskytte kvinner.

– For å beskytte min egen datter og andre kvinner bestemte jeg meg for å reise til Oslo for å finne mannen. Han skulle tas og lemlestes – selv om det ville koste meg jobben, forteller han.

Med prestesnippen på trålte han Grønland i Oslo – dag og natt. Han oppsøke alle afrikanske miljøer han kom over.

– Antrekket gjorde at jeg fikk respekt uansett hvem jeg snakket med. Jeg sa hvem jeg jaktet på og hva han hadde gjort mot datteren min og to andre kvinner: Jeg opplevde forståelse selv når jeg sa at jeg ønsket ham død.

– Jeg møtte opp hos politiet og fortalte hva jeg gjorde. Da jeg spurte om få bilde av mannen, sa betjenten at han ville få sparken om han ga meg det. Likevel vred han skjermen mot meg, slik at jeg fikk sett ansiktet. Jeg sto der i fem minutter, forteller han.

Dette er nesten som Jodie Foster i filmen The Brave One. Men Oslo er da ikke New York. Eller kanskje – det er nettopp det det er, New York på 70-tallet, og denne historien rommer så mange elementer som forteller hva slags samfunn Norge er blitt. Det må oppleves som meget ubehagelig for alle de som ivaretar fasaden, inklusive VG*.

Det har vært mange gjerningsmenn som etioperen, som har etterlatt knuste kvinneskjebner, det er nok å minne om den egyptiske serievoldtektsmannen som ble dømt i Oslo tingrett i høst. Det atypiske ved denne historien er presten.

Presten har mistet enhver tiltro til rettssystemet og justisministeren i særdeleshet.

– Jeg opplever at de innvandringskåte partiene oppfører seg som sosialantropologiske pygmeer. De forstår ikke konsekvensene av vedtakene sine, sier han.

I stedet for å følge opp den sosiale og politiske vinkelen velger Anders Sooth Knutsen å ødelegge historien ved å spørre om presten kan tilgi.

Det interessante, som publikum forlanger svar på, er: Hvordan er det mulig? Hvem er ansvarlig? Det som burde forurolige myndighetene er at en prest i Den norske kirke begir seg ut i hovedstaden for å skape den rettferdighet som den norske stat ikke makter, eller enda verre: bryr seg om. Det er likegyldigheten som er mest opprørende.

Historien om politimannen som snur skjermen er en interessant detalj, man skulle tro det var skrevet for et filmmanus. Det er ikke grasrota i politiet som har bestemt at det skal være slik. Retningslinjene kommer ovenfra. Derfor klinger det hult når Storberget sier han vil undersøke saken. Dette er den offisielle politikken: Voldtektsmennene skal slippes fri.

Har det sammenheng med at disse historiene nesten alltid handler om ikke-vestlige innvandrere? Det kan se slik ut. I så fall handler dette om rasisme – om særbehandling av ikke-vestlige – selv når de voldtar og lemlester. Man våger ikke vise handlekraft og gjøre det som trengs. Da står Petter Eide og et kobbel av lobbyister klar.

Etioperens meritter begynner 11. oktober 2004. Da går han løs på en 19 år gammel kvinne. Han beordrer henne til å ta av seg buksene, knebler henne med et skjerf. Hun greier å flykte. Saken blir anmeldt, men 35-åringen løslates mens politiet etterforsker saken. Kvinnen påføres langvarige psykiske plager.

3. september 2005 voldtar han en 20 år gammel kvinne på et hybelhus. Det er prestens datter. Hun får langvarige psykiske og fysiske plager.

Mens han sitter i fengsel, biter han en fangevokter i hånden.

Han slipper ut 21. januar 2009, tross fengselsdirektørens advarsler.

17. mars 2009: Mannen påtreffer et av sine tidligere ofre og hennes kjæreste som går på gaten i Oslo. Han sparker til kjæresten, ifølge politiets siktelse.

Men ingenting skjer, og 11. april går han løs på nok en ung kvinne: «Mishandler henne med kniv, bitt, kvelning, slag, spark og skalling.»

Presten sier han er vant til harde tak som sjelesørger, mange sterke skjebner.

I jobben min hadde jeg opplevd store tragedier i sjelesorgsamtaler, men det ble likevel ingenting imot den telefonoppringningen jeg fikk av datteren min denne dagen.

Det er en underlig ironi i dette: De verdslige myndighetene svikter, de svikter offeret, de svikter rettferdigheten, og de greier å sette en hensynsløs voldsmann på frifot så han kan voldta og lemleste enda flere kvinner. Mens presten, representanten for det hinsidige, er den som må ta saken alvorlig og spørre hva slags samfunn vi får hvis det ikke finnes rettferdighet. Han føler seg selv tvunget til å handle da han hører at mannen er i gang igjen.

Denne historien er en knusende dom over dagens myndigheter. De forstår ikke hvor mye de ødelegger når de tramper på rettferdigheten. En enslig prest følte at dette kunne han ikke leve med. Hva vil andre gjøre?

Hva gjør dette med tilliten i samfunnet? Ønsker myndighetene et samfunn med selvjustis? Presten hadde nok mistet mer enn stillingen om han var blitt tatt. Men hvem ville publikum holdt med?

* VG kjørte en serie i vår der de hengte ut Politiets Utlendingsenhet fordi de hadde medisinert asylsøkere som skulle uttransporteres. Ifølge VG var det et stort overgrep. En av de medisinerte var broren til Osman Omar Osman som lot kona Marita Strøm drepe under et feriebesøk i Suleimaniya. Broren hadde fremsatt trusler mot de etterlatte.