Kommentar

De siste ukers avsløringer i England avslører mer enn islamister, Big Brother-rasisme og BNP-medlemmer; de avslører at man har byttet ut et rasjonelt samfunn med noe som ligner et reality-show uten kontakt med virkeligheten. Og mest av alt avslører de samfunnets motvilje mot å forholde seg til reelle problemstillinger, og myndighetenes tiltagende behov for å opprettholde bildet av et konstruert drømmesamfunn – et bilde som er i ferd med å slå sprekker.

For noen uker siden avslørte Guardian-journalisten Ian Cobain at ballettdanseren Simone Clarke er medlem av det beryktede, men lovlige politiske partiet British National Party (BNP). Det medførte ikke uventet ramaskrik i de rette kretser, og flere organisasjoner krevde at Clarke måtte sparkes fra English National Ballet. Clarkes politiske sympatier utløste demonstrasjoner mot henne, til tross for at Clarke selv er samboer med en asiat og utdypet sine bekymrede, men ikke særlig rasistiske synspunkter i diverse intervjuer. Det ble opplyst at medlemskapet i BNP er Clarkes personlige valg, hun har ikke brukt arbeidsplassen sin til å fremme sine politiske synspunkter.

Kort etter avslørte Channel 4 et langt mer alarmerende problem: såkalt moderate islamske moskèer lar stadig islamister spre sitt hatefulle og voldelige budskap i England – moskèer som ellers blir rost av statsminister Tony Blair for sitt bidrag til multikulturell sameksistens. Islamistene oppfordrer blant annet til hellig krig og drap på de vantro, til å slå barn som ikke bruker hijab eller ber, og til å segregere seg i den hensikt å etablere en islamistisk stat i staten til de blir sterke nok til å overta kontrollen i samfunnet de lever i. Den kontrollen vil de blant annet bruke til å opprette religiøst politi a là Saudi-Arabia, og det proklameres at under deres styre vil ingen bli drept – i hvert fall ikke ufortjent.

Der er også oppfordringer til å diskriminere homofile på en slik måte at storsamfunnet ikke kan slå ned på det.

De samme muslimske talsmennene som regelmessig gir hat-predikantene en talerstol hvor de kan agitere for synspunkter som står i diametral motsetning til hva talsmennene offentlig påberoper seg å ha, hevder nå at utsagnene er tatt ut av kontekst. Og de anklager Channel 4 for å ødelegge mulighetene for en god dialog og fredelig sameksistens mellom majoriteten og minoriteten. Hatet til samfunnet som utgår fra engelske moskèer er like fullt tydelig for all verden å se; brudd på engelsk lovgiving er det også.

Hva gjør britiske myndigheter og medier med det?

Jo, de engasjerer seg i reality-showet Big Brother og beklager overfor indiske myndigheter at en deltagende Bollywood-stjerne har blitt utsatt for rasistisk mobbing av en flåkjeftet, kvinnelig deltager. Mobbing av en enkeltperson – hvor rasistisk den enn er – har ellers ikke utmerket seg ved å bli gjenstand for diplomatiske forbindelser mellom to land.

De siste ukers avsløringer kan følgelig oppsummeres slik: En ballettdanser blir utropt til rasist for sine private sympatier med et lovlig politisk parti, noe som igjen medfører hektisk politisk engasjement og krav om hennes avskjed.
En enkelt mobber/rasist får voldsomme oppslag som medfører ditto politisk aktivitet, og det på bakgrunn av et underholdningsprogram hvis konsept mer eller mindre er basert på at man mobber ut alle andre deltagere for selv å vinne.
Religiøst betinget rasisme og oppfordring til vold og drap møter øredøvende taushet fra både politikere og mediene, og passerer ubemerket hen.

Det er fullt forståelig at man reagerer på rasisme – innbilt eller virkelig – der man gjenkjenner den. Det er litt mindre forståelig at man samtidig unnlater å påtale religiøst hat og direkte oppfordring til diskriminering og vold mot annerledestroende, selv om man i multikulturens og samdrektighetens navn helst ikke vil vite av det.

Mest sannsynlig velger man denne velmenende tausheten fordi man ikke vil stigmatisere den muslimske minoriteten, til tross for at noen og enhver kunne komme på den tanken at minoriteten i dette tilfellet har stigmatisert seg selv ved å invitere, og ikke minst låne øre til, islamistiske voldsromantikere med et rasistisk budskap. Riktignok er det ganske sikkert ubekvemt å adressere problemet, men så er heller ikke politisk makt ment å være noen popularitetskonkurranse..

Når det kommer til minoriteters gjøren og laden er ikke unnvikende myndigheter og presse noe nytt, men de samme myndigheter og presse er i stand til å utvise en overveldende aktivitet hva gjelder å fordømme enkeltmenneskers formodede rasisme. Komfortabelt prioriterer man majoritetens kjente, men åpenbart uakseptable skepsis, fremfor å påtale en minoritets ikke fullt så kjente, men noe utrivelige tankegang og tale. Som i sin tur ikke helt uten grunn kan mistenkes for å forårsake ytterligere skepsis blant majoriteten, som jo er målet for de inviterte predikanters glødende hat og oppfordringer til vold.

For en tilfeldig tilskuer kan det nesten virke som om britiske myndigheter har en noe skrudd virkelighetsoppfatning og praksis – litt i likhet med reality-programmer i alle fall denne tilskueren konsekvent unngår. Likevel er en samlet presse, vår egen ikke unntatt, fullt på linje med britiske politikere i deres selvvalgte taushet og øvrige underlige manøvrer i disse sakene, så det kan godt hende at denne tilskueren tar feil.

Men hvorfor føler jeg meg da som en ufrivillig deltager i Big Brother?

Av Nina H. Østlie